Onsdag 24. juli 2019

Max mekker på John Dee

Soulfly har gjestet Oslo jevnt og trutt i tjue år eller så, og har også spilt de noe større scenene, men de siste gangene er det John Dee som har vært åsted for brasilianske Max Cavalera og hans trupp av sinte menn. Så også denne gang med det relativt ferske albumet «Ritual» i bagasjen.

Aller først vil jeg si noen ord om supportbandet, for dette er virkelig verdt å kjenne til. Serpentyne kommer fra England og spiller folkmetall. Til tross for forankringen i metall hørte jeg mye britisk syttitalls folkrock i musikken deres, noe som nok hadde mye å gjøre med at vokalist Maggiebeth Sand kunne minne om den epokens vokalister som Maddy Prior og Annie Haslam. Musikken var tydelig influert av middelaldermusikk, og på platene (som undertegnede ikke har hørt) deltar visstnok mange gjesteartister på middelalderinstrumenter. Her måtte bandmedlemmene traktere alt, og vi fikk – i tillegg til de mer vanlige rockeinstrumentene – innslag av sekkepipe, blokkfløyte og noe som lignet en eksospotte, men låt annerledes. Serpentyne er verdt å merke seg for alle som er opptatt av folkrock/metall.

Soulfly behøver vel knapt noen introduksjon, men for de med jernteppe, så har dette vært eks-Sepultura frontmann Max Cavaleras lekegrind siden slutten av nittitallet. De framstår i mine ører temmelig like moderbandet – groovy metall med sinnavokal. Soulfly tar muligens – på plate i hvert fall – innslagene av etnisk musikk enda lenger enn gamlebandet gjorde, muligens bortsett fra på Max’ svanesang med dem, «Roots». Ellers slo det meg så fort de entret scenen at Max Cavalera eldes ikke. Jeg synes han har sett helt lik ut i alle år (borsett fra noen promobilder rundt «Schizophrenia»), selv om han med tiden har lagt seg til en rastaflette på størrelse med Seljordormen. Kanskje han er født gammel?

Etter en dramatisk intro kastet bandet seg ut i «The Summoning» fra sisteskiva, og det groovet bra fra første stund. Vokalstilen til Max er aggressiv uten helt å bikke over i growling, og resten av det firemannsterke bandet både låter og ser påtent ut. De holdt seg til det nye stoffet også på «Under Rapture» som bare forsterket inntrykket fra første låt. Thrash/groove-hybriden som er bandets varemerke svingte som et uvær, men denne anmelder som er i sin beste alder, og hadde tatt plass ganske langt foran i lokalet, fant tiden moden til å trekke litt lenger bak, da det begynte å brygge opp til moshpit foran scenen.

Bandet ga kanskje et visst inntrykk av å være Max med backingmusikere, men for all del: det er kompetente backingmusikere han reiser rundt med.

Det har vært mange utskiftninger i Soulfly opp gjennom årene. Dagens utgave består, foruten Max, av den amerikanske leadgitaristen Marc Rizzo, bassisten Mike Leon, og Max’ egen sønn Zyon Cavalera på trommer. Men så vidt jeg kan vurdere står ikke dagens line-up tilbake for tidligere besetninger av bandet, selv om jeg snakket med folk som nok har et mer intenst forhold til Soulfly enn undertegnede, som mente at selv om det var bra, låt det mye fetere i Frognerparken i 2006.

Det skal ikke jeg ta stilling til – jeg var ikke der. Kveldens konsert hadde i hvert fall bra trøkk hele veien gjennom. Bandet ga kanskje et visst inntrykk av å være Max med backingmusikere, men for all del: det er kompetente backingmusikere han reiser rundt med, og gitarist Rizzo leverte den ene flotte soloen etter den andre. Innslagene av etnisk brasiliansk musikk var imidlertid stort sett fraværende. Kun som en intro til låta «Tribe» fra debuten tok Max fram et etstrengsinstrument som lignet en langbue. Jeg søkte dekning bak den søyla som har irritert meg på omtrent alle andre John Dee-konserter jeg har vært på, i tilfelle han fant fram en pil dernest. Det gjorde han imidlertid ikke. I stedet leverte han en slags solo på dette instrumentet, som jeg har latt meg fortelle heter en berimbau og er av afro-brasiliansk opprinnelse.

Jeg skal ikke sverge på det, men jeg tror ikke Soulfly spilte noe fra de tre-fire siste skivene før fjorårets «Ritual». Det var stort sett materiale fra denne samt klassikere fra de første fire-fem utgivelsene som ble fremført, noe publikum virket mer enn fornøyd med. Gammelt og nytt kom cirka annenhver gang helt til ekstranummeret «Jumpdafuckup» fra albumet «Primitive» fyret opp moshpit’en som hadde sluknet rundt midtveis igjen. Det var kun fornøyde fjes å skue da John Dees lys begynte å komme på igjen.

Soulfly leverte de varene de kom for å levere i ca. halvannen time. De framstod imidlertid som en profesjonell og velsmurt enhet, som jeg – uten å ha sett bandet veldig mange ganger – antar leverer det samme hver gang. Selv kunne jeg ha ønsket meg mer stilmessig variasjon, men hvis kjernepublikummet var fornøyd, og det virket det som sagt som, skal jeg ikke trekke mye på karakterene.

Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider