Tirsdag 26. februar 2019
Litt lite live
Det norske gotiske metallbandet Sirenia slapp sitt niende album «Arcane Astral Aeons» i fjor høst, og midt i Europa-turneen la de turen innom Oslo og John Dee.
Sirenia spilte sist på samme scene i januar 2016. De promoterte altså ikke sitt forrige album «Dim Days Of Dolor» særlig her her til lands, annet enn i Stavanger, som er grunnlegger Morten Velands hjemlige trakter. Sirenia er først og fremst Morten Veland (gitar, growling) sitt prosjekt, og han gjør det meste i studio selv. 17 år har gått siden debutskiva «At Sixes and Sevens», og i løpet av den tiden har det vært hele fem kvinnelige vokalister innom bandet. Vår franske venninne Emmanuelle Zoldan har nå rukket å få to album på samvittigheten, men dette var altså første gangen vi fikk stifte bekjentskap med henne live i hovedstaden.
De åpnet med åpningslåta fra deres nyeste album, «In Styx Embrace», tett etterfulgt av tittelsporet fra «Dim Days Of Dolor». Heldigvis var det mer futt i bandet enn i publikum, som begrenset diggingen til lette hodenikk på en tirsdagskveld.
Pompøse pirater
«Treasure n’ Treason» og «Goddess Of The Sea» sto for kveldens mest pompøse innslag, hvor spesielt sistnevnte ga en følelse av at vi hørte soundtracket til «Pirates Of The Caribbean». «The Twilight Hour» var også temmelig teatralsk, mens «Queen Of Lies» bød på noen sykt høye toner fra frøken Zoldan, som mest sannsynlig hadde knust ett og annet ølglass hvis det ikke var for at John Dee serverer i plastglass.
«Winter Land» begynte nesten a capella, og denne noe roligere låta viste hva stemmen til Emmanuelle er god for. Hun løste på ingen måte oppgaven noe dårligere enn sin forgjenger Ailyn. Prisen for kveldens mest interessante innslag går til «Asphyxia» fra sisteskiva, hovedsaklig på grunn av kontrastene mellom de seige versene og de særs fengende refrengende. Denne låta var enda fetere live enn på plate.
Prisen for kveldens mest interessante innslag går til «Asphyxia».
På «Sister Nightfall» bidro gitarist Nils Courbaron med clean vokal, men lyden på mikrofonen hans var såpass lav at vi knapt fikk det med oss. Og under «Elixir» gikk Emmanuelle av scenen og overlot syngingen helt til de to gutta. Det vil si, de fikset ikke biffen helt på egen hånd, da de både hadde mannlig vokal på tape i tillegg, og Emmanuelle kom tilbake på slutten av låta for å dra den i havn.
Symfoni på tape
Litt stusselig synes jeg det var at de generelt hadde såpass mye ferdig innspilt på tape. Og særlig at de ikke hadde noen symfoniske innslag live. Jeg skjønner at det er vanskelig å stille med mange strykere og munkekor, men det hadde vært opptur med en keyboardist i det minste. Og for ikke å snakke om en bassist, for selv bassen lå på tape. Foruten duoen i front besto ensemblet kun av franske Nils Courbaron (gitar) og britiske Michael Brush (trommer).
Men herfra og ut kom godlåtene på rad og rekke, innledet av «Ashes To Ashes». Men enda mer stas var det å høre de to gamle klassikerne «My Mind’s Eye» og «The Other Side», begge fra 2007. Og etter en liten pause på bakrommet rundet de av med den selvfølgelige «The Path To Decay» og deres nyeste singel «Into The Night», hvorav sistnevnte endelig skapte liv og røre foran scenen.
Hovedvekten av settlista var viet deres to siste album, naturlig nok siden Emmanuelle Zoldan kun synger på disse to. Men vi var også innom en del av det tidligere repertoaret, syv av ni album var representert. Det var ikke mye å utsette på denne settlista egentlig, med unntak av at de valgte å ikke spille første singel fra den nyeste plata, «Love Like Cyanide». Et pussig valg, da dette i tillegg er en av de mest catchy låtene fra albumet.
Av Marianne Lauritzen
Foto Per-Otto Oppi Christiansen
1. In Styx Embrace
2. Dim Days Of Dolor
3. Treasure n’ Treason
4. Godess Of The Sea
5. The Twilight Hour
6. Queen Of Lies
7. Winter Land
8. Asphyxia
9. Sister Nightfall
10. Elixir
11. Ashes To Ashes
12. My Mind’s Eye
13. The Other Side
Encore:
14. The Path To Decay
15. Into the night
