Tirsdag 2. juli 2019

De gamle er stadig eldst!

Det er nesten 40 år siden Led Zeppelin la inn årene etter trommeslager John Bonhams dødsfall. Men der gitarist og bandgründer Jimmy Page stort sett har sett bakover i tid etterpå, og i senere år har konsentrert seg om å forvalte gamlebandets arv, har vokalgud Robert Plant fortsatt å være relevant og i musikalsk utvikling, og det var en vital 70-åring som entret scenen på Fredriksten festning denne tirsdagskvelden.

Jeg klarer ikke å la være å si et par ord først om oppvarmingen. Iain Matthews har bakgrunn fra britiske Fairport Convention og var i kveld backet opp av det dyktige norske bandet The Salmon Smokers. Dette resulterte i en temmelig intens elektrisk seanse som til tider minnet om gitarkakofonien til Neil Young & Crazy Horse. Matthews er en sympatisk frontmann som krydrer praten mellom låtene med lun engelsk humor. Jeg så ham på Herr Nilsen for noen måneder siden, men da i en mer akustisk, neddempet setting. Kveldens konsert ga mersmak og inspirasjon til å sjekke ut mannens nyere produksjon nærmere, og da bandet avsluttet med sin versjon av Joni Mitchells «Woodstock», en hit for mannens tidlige syttitallsband Matthews Southern Comfort, var jeg solgt.

Allsang på grensen
Robert Plant og hans Sensational Space Shifters entret scenen til tonene av Link Wrays «Rumble», kjent for de fleste fra «Pulp Fiction». De åpnet med Led Zeppelin-klassikeren «When The Levee Breaks» (eller Memphis Minnie & Kansas Joe McCoy-klassikeren hvis vi skal være helt eksakte) i en nytolkning tydelig influert av Plants interesse for world music. Robert synger fremdeles meget godt, men har i motsetning til enkelte av sine jevnaldrende kolleger, tatt konsekvensen av at en 70-åring ikke så lett når de tonene bare hunder kan høre, som han klarte å treffe i alder 20-25, og arrangerte låtene deretter.

The Sensational Space Shifters ble vel satt sammen for dette formålet, nemlig å være et utløp for den tidligere Zeppelin-vokalistens interesse for etnisk musikk. Men dagens utgave framstår likevel mye mer som et rockeband enn den utgaven jeg så i Berlin for noen år siden med afrikanske trommer og mer utstrakt bruk av etniske instrumenter. Riktignok bidrar fiolinist Seth Lakeman til et nokså folk-aktig sound, og gitaristene Liam Tyson (Cast) og Justin Adams produserer tidvis arabisk-influerte toner på instrumentene sine.

«Turn It Up» fra forrige skiva (og første med Space Shifters), «Lullaby…and the Ceaseless Roar», fulgte så, hvorpå «Black Dog», som ble presentert som en helt ny låt, ble kveldens andre Zeppelin-nummer, denne gang til og med et egenkomponert et. «Halden, can you hear me?», roper Plant til publikum under et rolig parti. I motsetning til vokalisten i Sixx:A.M. da disse spilte på samme sted under Tons Of Rock for noen år siden, hadde han fått med seg at han ikke var i Oslo, der han prøvde å skape litt allsang på grensen.

Rockestjerne med verdighet
«The May Queen» blir første låt av to fra Roberts siste LP «Carry Fire». Den neste ble tittellåta, men før det fikk vi «Red Dress», en av få egenskrevne låter på soloalbumet «Dreamland» (2002) og Led Zeps «Going To California», denne i en versjon ikke helt ulik originalen på bandets fjerde album. Alle Zeppelin-låtene vi hadde fått høre så langt var fra denne. Og jeg som alltid har trodd at «Physical Graffiti» var mannens favorittalbum med sitt fordums band!

Det står respekt av en 70 år gammel rockestjerne som opptrer med en verdighet som kler en mann i den aldreren.

Plants nåværende band er dyktige uten å være flashy! Keyboardist John Baggot (ex-Massive Attack), trommis Dave Smith og bassist Bobby Fuller (sikkert ex-noen de og, uten at denne anmelder kan briljere med den kunnskapen) leverte det de skulle levere uten at det noen gang var tvil om hvem som var sjefen. Det står respekt av en 70 år gammel rockestjerne som opptrer med en verdighet som kler en mann i den aldreren. Det er nemlig ikke alle som gjør det uten at jeg vil nevne navn. Som 22-åring kan du synge «baby, won’t you squeeze my lemon till the juice runs down my leg» og (kanskje) komme unna med det. Når du er nesten et halvt århundre eldre passer det bedre med «a heart that never falters, a love that never dies/I linger in the shadows, the dimming of my lights».

Vi fikk et par Zeppelin-låter til, «Babe, I’m Gonna Leave You» (egentlig skrevet av Anne Bredon, og innspilt av Joan Baez før hun fikk los på Bob Dylan) og «Gallows Pole», før bandet gikk av scenen. Førstnevnte ble avlevert i en avslappet versjon uten forsøk på den typen vokalgymnastikk vi kan høre på originalversjonen som ble innspilt mens Plant fremdeles var tenåring og gikk under navnet «Unge Percy». Sistnevnte kom i en versjon som ikke var altfor omarrangert i forhold til versjonen vi kan høre på «Led Zeppelin III».

Sensasjonelt bra
Jeg har virkelig stor respekt for Robert Plant. Få artister av hans generasjon har holdt seg relevante i samme grad som ham. Ikke resirkulerer han gamle ideer for et stadig mer uinteressert publikum, og ikke hopper han på hver nye trend som dukker opp. I stedet skaper han sine egne. Det er vel nesten bare Peter Gabriel man kan si noe lignende om etter at David Bowie gikk bort, men han gir jo knapt nok ut ny musikk lenger. Robert Plant er et unikum og et fyrtårn i vår tids musikkunivers!

Hørtes jeg Ari Behn ut nå? Beklager, men jeg blir lett nerdete når vi snakker om noe relatert til Led Zeppelin (og et par andre band). Og jeg lover på ingen måte bot og bedring.

Fredriksten festning er et egnet konsertsted for sommerkonserter i denne størrelsesordenen (1500-2000? Gitaristen i The Salmon Smokers mente 3000, men jeg tror han så dobbelt). Uansett hvor mange som var der unngikk vi irettesettelser av publikum på grunn av utilbørlig skravling slik Plant hadde sett seg nødt til i Bodø en ukes tid tidligere. Kanskje det hjalp at vi var utendørs? Til info for de som har vært på Tons Of Rock i Halden: det var den sletta som teltscenen stod på som ble brukt. Til info til de av dere som er opptatt av at «Allsang På Grensen» må få fortsette uforstyrret: den ble ikke forstyrret av oss.

Et par ekstranumre fikk vi: «In The Mood» fra Roberts andre solo-LP «The Principle Of Moments» fra det hockeyfriserte åttitallet og «Ramble On» fra moderbandets andre album ca. 13 år tidligere, 9 år før flasshampoen ble oppfunnet. Det vites ikke om tittelen på sistnevnte var en oppfordring til skravlebøttene om bare å holde på når bandet likevel skulle trekke seg tilbake til hotellet.

Robert Plant and the Sensational Space Shifters: det behøver ikke bli bedre enn dette!

Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider
previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. When The Levee Breaks
2. Turn It Up
3. Black Dog
4. The May Queen
5. Going To California
6. Red Dress
7. Carry Fire
8. Babe, I’m Gonna Leave You
9. Little Maggie
10. Gallows Pole
11. Funny In My Mind (I Believe I’m Fixin’ To Die)
Encore: 
12. In The Mood
13. Ramble On