Fredag 6. mars 2020

Et comeback det står respekt av

Det eksisterer mange oppfatninger om hva som er Norges beste rockeband gjennom tidene. Ricochets fra Fredrikstad, som i senere tid har begynt å røre på seg igjen etter noen års opphold, er blant de klareste kandidatene, og denne fredagskvelden gjestet de et fullstappet Rockefeller.

Ricochets debuterte i 2000 med albumet «Slo-Mo Suicide» til generelt gode kritikker, men det var vel oppfølgeren «The Ghost Of Our Love» tre år etter som ga dem et visst gjennombrudd blant landets rockepublikum. Kjernemedlemmene var vokalist og hovedlåtskriver Trond Andreassen og gitarist Alex Kloster-Nilsen. Sammenligninger til The Doors og The Animals var vanlige å høre dengang, og kunne gi en viss pekepinn om hvilket musikalsk landskap bandet befant seg i, men fortoner seg likevel som lettvinte.

Etter et tredje album, «Isolation», i 2005 ga bandet seg, i hvert fall for en stund. Visstnok var mye av årsaken at de var lei av tabloidpressens hang til å framstille dem som et rølpeband! Det har vært tidvise live-comeback siden, men nå virker det som de endelig satser litt igjen. Kanskje vi får ny Richochets-musikk i handelen i løpet av året?

The Corettes

Kvelden bød på et oppvarmingsband og. Dansk-brasilianske (ikke spør, det står på Facebook, så da må det være sant) The Courettes består av ekteparet Flavia Couri på gitar og vokal og Martin Couri på spytting, banning og trommer. Stilen deres kan vel beskrives som garasjepunk. Låtene gikk for det meste i samme tempo, og var ikke lette å skille fra hverandre, bortsett fra den de beskrev som en kjærlighetsballade (med en lidenskaplig kyssescene bak trommesettet midtveis). Jeg smilte meg gjennom de 45 minuttene de hadde fått til disp, men det ble ikke handlet inn plater i merch’en. La oss si at de reddet seg delvis på sjarmen.

The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Enorm intensitet

Det skulle tidlig bli klart hvilket fyrverkeri dagens Ricochets er på en scene. Det startet litt rolig der vi hørte Andreassen synge, men ikke kunne se ham. Scenen var mer eller mindre mørklagt, men vi så jo de fire andre der de skulle være. Det var litt moro å se publikum skotte hit og dit for å få øye på ham (og undertegnede var intet unntak). Etter hvert smøg vokalisten seg ut fra bak backdropen, og festen kunne begynne for alvor.

For å ha sagt det med en gang, det har vært et par vesentlige justeringer i bandets besetning siden sist de spilte sammen. Forannevnte Kloster-Nilsen har visst nok å gjøre i sin sivile jobb og har lagt gitaren og rockestjernedrømmene på hylla. Ny mann på seks strenger er Fredrik Gretland med fortid i Sweden og The Cumshots, for å nevne to svært ulike aktører. Johan Edvardsson på trommer er og ny. Og svensk. Knut-Øyvind Olsen på bass og Svenn Poppe på særdeles smakfullt keyboardspill er fremdeles med fra gamle dager.

Ricochets er en opplevelse live. Og det til tross for at ingen av medlemmene – inklusive vokalist Andreassen – er utpreget karismatiske. Men de kombinerer en enorm intensitet med det å være sofistikerte på en måte du ikke ofte hører. Gitarist Gretland leverer knusende riff som passer som hånd i hanske til Andreassens desperate vokal og selvutleverende tekster. Låter som «Pick Up The Phone», «Come Around Over» og «Cheater At Heart» satt som dere vet hva i kram snø.

Bad behavior

En ny låt fikk vi og. Etter alt å dømme het den «Bad Behavior». Andreassen kalte den en ny singel, hvilket vel betyr at den ligger ute på diverse strømmetjenester. Jeg så i hvert fall ingen sjutommer i merch’en. Og jeg må si den låt lovende med tanke på et eventuelt nytt album. En ganske kjapp, intens – nærmest pønkete – sak. Cirka midtveis i låta prøvde Andreassen å dra i gang litt allsang uten nevneverdig hell. Som han sa: «Allsang på grensen til det pinlige». Dette er et slikt sitat man som skribent skulle ønske man hadde funnet på selv, men krediteres den som krediteres bør!

Lyden var god fra begynnelse til slutt.

På dette tidspunktet hadde bandet kastet det de hadde av jakker selv om de ikke er av de mest hopp-og-sprett hyperaktive på scenen (modne menn, må vite). Andreassen takket Rockefeller-publikummet flere ganger for å være de beste, men gjorde det også klart at grunnen til at vi hadde gått mann av huse var fordi de selv var så jævla bra.

Dessverre var mye av publikum også på denne konserten av den pratsomme typen som antagelig ikke går så ofte på konserter. Aldersmessig så det ut til at mange kunne ha vært studenter på den tiden Ricochets opprinnelig var i gang. Men bandet holdt ufortrødent fram. De var dessuten såpass intense at de overdøvet det meste. Det var behagelig høyt imidlertid, og lyden var god fra begynnelse til slutt.

Nødvendig comeback

Det gikk mot slutten, men ingen hadde gått leie enda. Låter som «Written On My Grave» og «Nobody Around» kom i flotte framførelser. Andreassen er ikke av dem som prater mest mellom låtene, men det var ikke spesielt savnet. Stemningen var god, og bandet leverte varene. Savnet av de gamle medlemmene – spesielt Kloster-Nilsen – var heller ikke påtagelig. Erstatterne gjorde en førsteklasses jobb. Platene er bra, men Ricochets er pinadø et av disse bandene som live går langt utenpå studioinnspillingene sine.

Ricochets er pinadø et av disse bandene som live går langt utenpå studioinnspillingene sine.

Tittellåta fra «Slo-Mo Suicide» fikk avslutte hoveddelen av konserten, men bandet ble naturligvis klappet inn igjen, og vi fikk tre ekstranumre. Det siste av disse, «The Ghost Of Our Love», oppmuntret til klinescener fra mer enn et par i midten til slutten av trettiårene som utvilsomt følte at de gjenopplevde studietida. Rørende!

Madrugada, Gluecifer, Midnight Choir og nå altså Ricochets. Det har nærmest gått inflasjon i gjenforeninger av norske rockeband som hadde sin storhetsperiode 15-20 år tilbake i tid. Men denne var den mest nødvendige! Der de andre tre nådde en respektabel grad av popularitet da de var på toppen, fikk aldri Ricochets den suksessen de fortjente. For eksempel er de totalt ukjente utenfor Norge. Det hadde vært svært hyggelig om de endelig kunne oppnå den anseelsen de fortjener. Denne konserten bar bud om at de fremdeles har de kvaliteter som skal til!

Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen

Les også: Ricochets @ Øyafestivalen 2019

Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
Ricochets Rockefeller Oslo BLEZT
The Courettes Rockefeller Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider