Helstøpt, nytenkende og samfunnskritisk
I år er det 30 år siden Pearl Jam ble dannet, og det markeres med deres første utgivelse på nesten syv år. Med «Gigaton» fremstår bandet sterkere enn på lenge.
Pearl Jam ble dannet i 1990, og har helt siden grungen inntok verden vært ett av verdens største rockeband. Av de fire store bandene fra grungens glanstid i Seattle er det bare Pearl Jam som ennå holder det gående med originalvokalist. For der Eddie Vedder fortsatt synger fjellstøtt, er hverken Kurt Cobain (Nirvana), Layne Stayley (Alice In Chains) eller Chris Cornell (Soundgarden) lenger blant oss. Da er det godt å høre at det er ingenting som tyder på at Vedder & Co er på hell av sin karriere.
For undertegnede står fortsatt debutalbumet «Ten» (1991) som en bauta i rockehistorien. Dette er for meg en klassiker av et album, som jeg synes de aldri har klart å følge opp helt. Albumene som fulgte i ettertid hadde mye bra, men ingen var like gjennomførte som debutplata. Det er sikkert mange som er uenige med meg her, men det er altså mitt utgangspunkt. Nå er det nesten syv år siden Pearl Jams forrige fullengder «Lightning Bolt» (2013), og da er det gledelig at de kommer tilbake sterkere enn på lenge med sitt ellevte studioalbum «Gigaton».
Elektronisk uttrykk
«Gigaton» åpner med to av albumets største rockelåter, både «Who Ever Said» og «Superblood Wolfmoon» er lette å se for seg fylle en stadion når vi endelig kan gå på konserter igjen. Pearl Jam har alltid vært samfunnsbevisste i musikken sin, så også på dette albumet som inneholder både politiske stikk og eksistensielle spørsmål. For eksempel i strofer som «Whoever said it’s all been said, Gave up on satisfaction» og «Focus on your focusness, don’t allow for hopelessness, I’ve been hoping that our hope dies last, I don’t know anything, I question everything, This life I love is going way too fast».
«Dance of the Clairvoyants» var første singel som ble sluppet fra albumet, og førsteinntrykket av denne var at den ikke minnet veldig mye om gammel Pearl Jam, men heller om Talking Heads og andre 80-tallsband med et elektronisk uttrykk. Men det skulle ikke mange lyttinger til før dette har endt opp som platas beste spor – og en av årets beste låter så langt. «I’m in love with clairvoyants, ‘Cause they’re out of this world» må vel være årets tekststrofe? I tillegg til Jeff Aments minneverdige keyboard, har låta også et veldig catchy refreng, som er lett å synge med på: «Expecting perfection leaves a lot to ignore, When the past is the present and the future’s no more, When every tomorrow is the same as before».
Politisk skittkasting
«Quick Escape» er også en av skivas høydepunkter, med et fengende refreng, en ypperlig gitarsolo av Mike McCready og en fet basslinje av Jeff Ament. Tekstmessig handler låta om klimakrisen, om hvordan menneskeheten i fremtiden må rømme til Mars, samt litt skittkasting om Donald Trump, i strofer som «And here we are, the red planet […] And we think about the old days, Of green grass, sky and red wine» og «The lengths we had to go to then, To find a place Trump hadn’t fucked up yet».
Pearl Jam har alltid vært samfunnsbevisste i musikken sin, så også på dette albumet som inneholder både politiske stikk og eksistensielle spørsmål.
«Alright» er en av platas roligste låter. Tekstmessig passer den perfekt i disse koronatider, med strofer som «It’s alright to be alone, To listen for a heartbeat, it’s your own, It’s alright to quiet up, To disappear in thin air, it’s your own», samtidig som denne låta like gjerne kunne vært med på Eddie Vedders soundtrack til filmen «Into the Wild» (2007).
«Seven O’Clock» er enda en favoritt på albumet, mye takket være det fantastiske keyboardet, signert Eddie Vedder og Jeff Ament, som triller igjennom låta og gir assosiasjoner til gammel Moby. Her dukker det også opp nye stikk til Trump i teksten: «Sitting Bull and Crazy Horse, they forged the north and west, Then you got Sitting Bullshit as our sitting president».
Klimaopprop
Med «Never Destination» økes tempoet og aggressiviteten igjen, tett etterfulgt av den noe anmassende og repetitive «Take the Long Way». «Buckle Up» skiller seg veldig fra resten av låtene, med sin nesten koselige melodi og en tilsvarende merkelig tekst, der refrenget lyder som følger: «Firstly do no harm, Then put your seatbelt on».
«Comes Then Goes» er en rolig, akustisk låt, med kun Vedders gitar og vokal, som synger linjer som «Like images of angels in the snow, Our courage melts away, it comes then goes» og «Divisions came and troubles multiplied, Incisions made by scalpel blades of time».
Pearl Jam beviser at de henger med i tiden, de evner å fornye seg, samtidig som de beholder sin integritet.
«Retrograde» har en lett melodi som tar for seg det mer tunge temaet klimakrise. Refrenget er lett å få på hjernen, der Eddie synger «Seven seas are raising, Forever futures fading out, Feel the retrograde all around, ’round». Her er også keyboardet fremtredende, traktert av Stone Gossard og Mike McCready denne gangen.
Et tidsriktig album
Plata rundes av med den litt sørgmodige «River Cross», som innledes med Eddie Vedders pumpeorgel. Dette orgelet er gjennomgående i låta, og bidrar til det ekstra triste uttrykket. «I want this dream to last forever, A wish denied to lengthen our time, I wish this moment was never ending, Let it be a lie that all futures die» oppsummerer et samfunnsbevisst og alvorstungt album. «Share the light, Won’t hold us down», messes det mot slutten, noe som antakelig passer enda bedre i disse koronatider enn da låta ble skrevet.
Kort oppsummert vil jeg påstå at Pearl Jam har gitt ut sitt mest helhetlige album sin 90-tallet. Og de beviser at de henger med i tiden, de evner å fornye seg, samtidig som de beholder sin integritet – det er ikke vanskelig å høre at det er Pearl Jam man hører på her, til tross for et noe mer elektronisk lydbilde enn tidligere. Og ikke minst er «Gigaton» gitt ut i helt rett tid, tematikken på albumet er veldig tidsriktig. Selv visuelt er dette albumet veldig tydelig i sin tematikk – bildet på coveret heter «Ice Waterfall», og er tatt på Svalbard av den canadiske fotografen, filmskaperen og marinbiologen Paul Nickens. Bildet viser Nordaustlandets iskappe med store mengder smeltevann.
Om «Gigaton» blir stående som en like stor klassiker som «Ten» i fremtiden? Vel, det gjenstår å se.
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
1. Who Ever Said
2. Superblood Wolfmoon
3. Dance of the Clairvoyants
4. Quick Escape
5. Alright
6. Seven O’Clock
7. Never Destination
8. Take the Long Way
9. Buckle Up
10. Comes Then Goes
11. Retrograde
12. River Cross
