7.–10. august 2019

Mer på programmet enn bare skravling

Årets utgave av Øya fant sted i Tøyenparken andre helga i august, og blant interessante artister på programmet fant vi The Cure, Ricochets, Robyn, Motorpsycho, Hellbillies, James Blake, Fay Wildhagen, Cult Of Luna, Sigrid og Erykah Badu.

Av Marianne Lauritzen
Foto Marianne Lauritzen & Per Ole Hagen

Hovedstadens største festival har rukket å bli godt voksen, det var i år den 21. gangen Øyafestivalen ble arrangert. Arrangørene skal ha kudos for å blande både sjangre og aldersgrupper. På plakaten finner man i dag kanskje aller mest for den yngre garde, men gamle travere som The Cure, Robyn, Motorpsycho, Ricochets og Hellbillies sørget for at gjennomsnittsalderen blant publikum økte betraktelig.

De som derimot ikke fortjener noen kudos på denne festivalen er nettopp nevnte publikum. Øyafestivalen er dessverre skravlefestival nummer én. Her er det så mange som har tatt turen kun fordi alle andre skal, og ikke nødvendigvis for å høre på musikken. Sånn sett er det min oppfatning at festivalen rett og slett ligger altfor sentralt til. Det er selvfølgelig fint for Øyafestivalen, som sjelden har problemer med å selge ut billettene, men et noe mer dedikert publikum hadde vært å foretrekke. Når The Cure eller James Blake står på scenen er jeg ikke spesielt interessert i høre på andres hverdagsproblemer.

Nuvel. La oss heller fokusere på det aller beste som skjedde på Øya i år. Musikken.


ONSDAG

Fay Wildhagen

Den norske singer/songwriteren Fay Wildhagen spilte første gang på Øyafestivalen i 2015. Den gang hadde hun nettopp gitt ut debutplata «Snow», og siden den gang har hun både gitt ut oppfølgeralbumet «Borders» (2018) og blitt nominert til Spellemannprisen for begge.

Undertegnede har ikke fått sett Fay Wildhagen live tidligere, og ble positivt overrasket over det som utartet seg på Sirkus-scenen i teltet på festivalens første dag. (Mon tro om scenen i teltet har fått navnet Sirkus fordi den står på samme parkeringsplass hvor både Circkus Arnardo og Cirkus Merano har slått opp teltet sitt i alle år?)

En sjarmerende start på festivalen.

Fay & Co innledet seansen med «When I Let Go», fra fjorårets utgivelse «Borders». En vakker og sart åpning på en stemningsfull konsert. Kompaniet hennes besto av en blåserrekke i tillegg til hennes faste band, og sammen fulgte de opp med flere stemningsfulle låter som «__Awake» og «Into the Woods». 

«Jeg blir rørt av at dere er her og hører på. Det er kanskje den største opplevelsen jeg har hatt», sa en ydmyk og sjarmerende Fay, før de fortsatte med låta «New Again». «Nå skal vi gunne på litt. Øya har bursdag, og er 20 år i år», fortsatte hun etter endt låt, som en introduksjon til årets nye låt «inevertoldyou». Skjønt så veldig stor forskjell på stemningen ble det ikke, med unntak av litt mer gitarer. 

Dette var en sjarmerende start på festivalen for undertegnede, og et hyggelig nytt bekjentskap. Neste gang Fay inntar en klubbscene i hovedstaden tar jeg absolutt turen. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.James Blake

Sist jeg så James Blake live var faktisk på Øya i 2013. Da hadde han nettopp gitt ut den strålende skiva «Overgrown». Siden den gang har hans elektroniske og melankolske R&B utviklet seg i enda mer urban retning. Han har flere ganger tidligere samarbeidet med ulike hip hop-artister, men på hans nyeste plate av året, «Assume Form», er det enda flere duetter enn før.  

Tre av disse duettene ble spilt på Øya. «Mile High» ble spilt ganske tidlig i settet, med rapperen Travis Scott på tape. «Barefoot in the Park» er en duett med den spanske flamenco-sangerinnen Rosalía. Hun kunne dessverre heller ikke stille i Tøyenparken, men også hun var med oss på tape. Det samme var rapperen André 3000 under låta «Where’s the Catch?». Det er alltid litt døllt når artister må ty til mye tape i en live-sammenheng, men til gjengjeld skapte det litt dynamikk i settet som ellers var en anelse monotont.

Opptredenen ble ganske så introvert.

Da var det vesentlig mer stas med låter som «The Limit to Your Love», hans cover av Feist fra 2011, og selvfølgelig «Retrograde», som vel er det nærmeste James Blake kommer en hitlåt.

De takket for seg med den veldig rolige «Don’t Miss It», fra årets nye plate «Assume Form». I løpet av den timen James Blake spilte fikk vi servert hele seks låter fra denne plata. Det fungerte for så vidt greit det, men jeg savnet for eksempel «I Am Sold» fra «Overgrown».

James Blake var ikke helt alene på scenen med keyboard og synth, han hadde også med seg Ben Assiter (trommer) og Rob McAndrews (gitar/sampling). Likevel ble dette en smule ensformig i live-format – de var alle veldig stillesittende på scenen og klarte kanskje ikke å engasjere publikum helt, skal vi dømme etter skravlenivået i parken. James Blake selv var ikke spesielt pratsom, så hele opptredenen ble ganske så introvert. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Assume Form
2. Life Round Here
3. Timeless
4. Mile High
5. I’ll Come Too
6. Barefoot in the Park
7. The Limit to Your Love
8. Where’s the Catch?
9. Voyeur
10. Retrograde
11. Don’t Miss It

The Cure

The Cure må vel kunne sies å være årets største trekkplaster på Øya. I hvert fall var det det for undertegnede. Det er i år 40 år(!) siden The Cure ga ut sin debutskive «Three Imaginary Boys» (1979). Det jubileumet ble på ingen måte markert, ettersom ingen av låtene fra denne plata fikk plass på en settliste med bare 27 låter. Men jubileumet indikerer i det minste at gutta har blitt godt voksne herrer – Robert Smith fylte 60 år tidligere i år.

Det er tre år siden sist The Cure spilte i Norge, nærmere bestemt i Oslo Spektrum. De har heller ikke gitt ut ny musikk siden 2008, men det ryktes at det skal komme et nytt album i løpet av året. Noen nye smakebiter herfra fikk vi dessverre ikke, heller ingen fra sisteskiva, da den nyeste låta som ble spilt var fra år 2000. Med andre ord ble vi invitert med på en nostalgisk aften i Tøyenparken. Flesteparten av dagens låter var datert til perioden 1985-1992, hvorav hele syv av dem var fra albumet «Disentegration» fra 1989. «Plainsong» og «Pictures of You» var to av disse, som også sto for åpningen av showet på Amfiets siste konsert denne onsdagen. 

Bassist Simon Gallup er den mest dynamiske personen i bandet, og var den som showet mest på scenen. Resten av ensemblet gjorde ikke altfor mye ut av seg på scenen, men frontmann Robert Smith synger fortsatt sabla bra! Og leppestiften hans var fortsatt like rød som på 80-tallet, mens han sang strofer som «You make me feel like I am young again» – «Lovesong» var helt klart ett av de nostalgiske høydepunktene. Sammen med «Inbetween Days» og «Just Like Heaven».

Det kan bli litt i lengste laget med to timer og et kvarter i festivalsammenheng.

«Burn», fra soundtracket til The Crow (1994), bød på en blokkfløyteintro, hvor Smith trakterte en dobbel blokkfløyte, før den fete bassen i «Fascination Street» overtok. Et annet høydepunkt i settet var et parti med to låter fra «Seventeen Seconds» (1980); «Play for Today» og «A Forest». 

Mer trøkk ble det med «Shake Dog Shake», da vi nærmet oss slutten av konsertens første del, etterfulgt av «39»
og «Disintegration». «39» ble akkompagnert av et bra lysshow og flammer på bakskjermen, mens Smith messet «I used to feed the fire».

De gikk av scenen da det ennå var en halvtime igjen av deres oppsatte spilletid. De hadde nemlig hele syv ekstra låter å by på. Mange av deres største hits kom blant ekstranumrene, hvor klassikeren «Lullaby» var først ut, mens bakskjermen fyltes med spindelvev. De rundet av med flere obligatoriske låter, som «Friday I’m in Love», «Close to Me», «Why Can’t I Be You?» og «Boys Don’t Cry».

The Cure leverte så absolutt varene som headliner på Øyas første dag. Dog kan det bli litt i lengste laget med to timer og et kvarter i festivalsammenheng. Der de øvrige headlinerne fikk max 90 minutter til rådighet, klinte The Cure til med 135. For en litt mer intens konsertopplevelse, uten nedturer i settet, kunne de nok med fordel holdt seg til den normale halvannen timen de også. Det allerede ufokuserte Øya-publikummet ble i hvert fall mer opptatt av å skravle store deler av konserten. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Plainsong
2. Pictures of You
3. High
4. A Night Like This
5. Just One Kiss
6. Lovesong
7. Last Dance
8. Burn
9. Fascination Street
10. Never Enough
11. Push
12. In Between Days
13. Just Like Heaven
14. From the Edge of the Deep Green Sea
15. Play for Today
16. A Forest
17. Primary
18. Shake Dog Shake
19. 39
20. Disintegration
Encore:
21. Lullaby
22. The Caterpillar
23. The Walk
24. Friday I’m in Love
25. Close to Me
26. Why Can’t I Be You?
27. Boys Don’t Cry


TORSDAG

Sigrid

Norske Sigrid må vel kunne kalles Norges nye pophåp. Denne unge artisten har på kort tid åpenbart knekt en kode for hvordan norske musikere kan lykkes i utlandet. 

Live beviste hun at suksessen er velfortjent. Til tross for sin foreløpig korte karriere fremsto hun allerede utrolig scenevant, og hun sang også veldig bra live. Det var en energisk og selvsikker opptreden vi var vitne til i Tøyenparken. 

Det var en energisk og selvsikker opptreden vi var vitne til i Tøyenparken.

Noen låter skilte seg mer ut enn andre, og da spesielt de største hitsene som alle har hørt, og som hele parken sang med på. Som for eksempel «Don’t Kill My Vibe», som overraskende nok kom allerede midtveis i settet. 

Men Sigrid hadde ikke bare dans og moro å by på. Den rolige og melankolske «Dynamite» gjorde hun helt alene med pianoet. Flott fremført, for et ikke like flott publikum som var mer opptatt av å skravle med sidemannen. Litt mer fart var det i de tre siste låtene, «Never Mine», «Strangers» og «Don’t Feel Like Crying», hvor «Strangers» trakk det lengste strået. Det er ikke uten grunn at dette er hennes mest streamede låt, den har et refreng som er irriterende lett å få på hjernen. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

Erykah Badu

Erykah Badu er noe for seg selv. En mer eksentrisk artist skal du lete lenge etter. Hun har visstnok for vane å møte opp fashionably late til konserter, men å innta scenen 35 minutter etter planlagt tidsskjema i festivalsammenheng er jo bare arrogant. Enda godt at dette var siste konsert på Vindfruen denne dagen, Øya hadde tydeligvis tatt sine forholdsregler.

Og da dronningen av neo-soul omsider ankom scenen var det iført en kreasjon som vanskelig lar seg beskrive – heldigvis har vi bilder! Men hun hadde altså tredd på seg en slags boblekåpe som så mer ut som en fargesprakende oppblåsbar flytemadrass. Og som hodeplagg hadde hun en parykk laget av flaskekorker… Hvordan kommer man på noe sånt?!? Og slik ble hun stående i noen minutter, før hun begynte å synge, bare for å ta inn over seg den hyllesten hun fikk. Helt uanfektet av at hun nettopp hadde latt publikum utålmodig stå og vente i en drøy halvtime.

Erykah Badu har ikke gitt ut noe nytt studioalbum siden 2010, likevel er hun på ingen måte glemt, noe et stappfullt område foran Vindfruen-scene vitnet om. Spesielt hennes to første album, «Baduizm» (1997) og «Mama’s Gun» (2000), har vært med på å forme flere av dagens R&B-artister. Erykah hadde med seg et helt ensemble på scenen, bestående av bandet RC & The Gritz og tre korister. Med andre ord ble hun støttet av hele 10 musikere bak seg på scenen.

En mer eksentrisk artist skal du lete lenge etter.

«On & On» fra debutskiva må trekkes frem som ett av de musikalske høydepunktene. Under «Bag Lady» ble vi invitert med på yogatime (alternativt vekkelsesmøte), hvor vi ble oppfordret til å strekke armene godt i været og se på trærne. «They are all the energy we need», påsto hun og ba oss ha tro på oss selv, etter at hun hadde hoppet ned til publikum en liten tur for å la dem på første rad ta på henne. Mer selvhøytidelig enn det er hun altså ikke.

Selv om hun kom altfor sent på scenen hadde Erykah tydeligvis ingen intensjoner om å forlate arenaen før hun var ferdig med sine tilmålte minutter. Noe som på slutten av settet begynte å plage Øya-crewet. Selv etter tydelige signaler om at det var på tide å takke for seg, lot hun seg ikke rikke fra scenen. Til slutt endte konserten på dramatisk vis med at de måtte kutte lyden hennes. Med andre ord en konsert for historiebøkene. 

Til tross for en eksentrisk fremtoning, og eminente vokalprestasjoner, synes jeg likevel konserten ble en anelse kjedelig. Ikke fordi Erykah ikke leverte på scenen, men rett og slett fordi jeg synes låtene hennes glir litt i hverandre. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
Ricochets

Det er 10 år siden Fredrikstad-bandet Ricochets ble oppløst. Derfor var det med stor glede vi mottok nyheten om at bandet ville gjøre comeback på noen festivaler denne sommeren. Ricochets ga ut tre fullengdere, alle på 2000-tallet, og kveldens settliste var innom dem alle. De sparket i gang med «I Know You’re Gonna Leave Me» fra «The Ghost of Our Love» (2003). 

Gutta spilte som om de aldri hadde gitt seg, det var ikke lett å se at de ikke har vært et band de siste 10 årene, der de fulgte opp med låter som «Pick Up the Phone», «Depressive Side of Town», «Nobody Around», «Slo-Mo Suicide», «Far Far from Home» og «Cold Outside». 

Vokalist Trond Andreassen har siden sist gitt ut et par plater med bandet Navigators, men etter en kort karriere ble også dette bandet lagt på is i 2012. De rakk likevel å etterlate seg den fantastiske låta «Wall of Stone», og heldigvis er resten av Ricochets også enige i at denne låta ikke bør gå i glemmeboka, og jaggu klinte de ikke til med en «cover» av denne. En hyggelig overraskelse. 

Gutta spilte som om de aldri hadde gitt seg.

«Nå tror jeg tida er inne for litt rhythm and blues. For det har vel ikke gått av moten? Og da snakker jeg ikke om R&B», introduserte Andreassen «Guess It’s Time» med, kanskje dagens låt med mest trøkk. Vi skjønte at vi nærmet oss slutten av settet da det ble dags for selveste «The Ghost of Our Love». For en låt! Og de gjorde slettes ikke skam på den live.

Gutta gikk av scenen, og siden de spilte på festival hadde jeg ikke trodd at de ville komme tilbake igjen, men jommen fikk de ikke tid til «When The Shit Hits The Fan» også.

Da gjenstår det å se om sommerens konserter ga mersmak – vi sier definitivt ikke nei til en ny skive fra den kanten. I mellomtiden gleder vi oss til flere klubbkonserter på nyåret. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider


FREDAG

Cult Of Luna

Det svenske postmetallbandet Cult Of Luna var årets metallalibi på Øyafestivalen. Cult Of Luna har holdt på i drøye 20 år, og slipper sitt åttende album «A Dawn To Fear» 20. september. Vi fikk et par smakebiter fra det nye albumet, som åpningslåta «The Silent Man», som også er første singel fra plata, samt den hittil uutgitte «Nightwalkers». 

Et massivt lysshow, og et høyt scenerøykbudsjett, var dominerende hele konserten igjennom. Frontmann Johannes Persson eide scenen, med bøttevis av attitude, og hadde publikum i sin hule hånd under eldre låter som «Finland» og «Ghost Trail».

Likevel er det litt ambivalent hva jeg synes om denne konserten. Ingen tvil om at gutta leverte på scenen, men jeg synes det hele ble litt for ensformig med langdryge låter som var vanskelige å skille fra hverandre. Og av septetten på scenen var det ingen av dem som hadde noe som helst kontakt med publikum. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
Robyn

Svenske Robyn slo igjennom som 19-åring i 1995 med låter som «Do You Know (What It Takes)», «Show Me Love» og «Do You Really Want Me (Show Respect)». Nå har Robyn akkurat rundet 40 år, og er fortsatt still going strong. Jeg skal innrømme at Robyn kanskje ikke var den headlineren som trakk meg mest til Øya, det var mer et show som hadde vært moro å få med seg. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for Robyn leverte et særs energisk show i Tøyenparken. 

Robyns nyeste album, «Honey», kom ut i fjor, åtte år etter «Body Talk» (2010). Brorparten av settlista dreide seg om dette materialet, og beviste at Robyn slett ikke er noen retroartist ennå. Hele syv av ni låter fra denne plata ble spilt, hvor «Send to Robin Immediately» og «Honey» fikk ærene av å åpne hele gildet. Det er tydelig at det er i electropop-landskapet hun trives best om dagen. Hun spilte for eksempel ingen av sine hitlåter fra 90-tallet, hun er tydeligvis ferdig med den epoken av livet sitt. Kveldens repertoar startet først i 2005. 

Robyn leverte et særs energisk show i Tøyenparken.

Personlig synes jeg 2018-låtene hennes er litt anonyme, men et par av dem skilte seg mer positivt ut enn de andre, som «Ever Again» og «Because It’s in the Music». Men det var vel ingen stor overraskelse at det var de litt eldre hitsene som engasjerte publikum mest. Låter som «Hang With Me», «Be Mine!» og «Dancing On My Own» sto for kveldens høyeste allsang. Under «Dancing On My Own» ble Robyn faktisk synlig rørt over hvor mange som sang med.

«Because It’s in the Music» kom midtveis i settet, og markerte et lite skifte i showet. Nytt antrekk var på plass, etter at vi hadde blitt underholdt av en mannlig danser imens. Så fulgte flere låter som utgjorde konsertens heftigste parti hva gjelder dansing. En energisk Robyn og hennes mannlige danser sto knapt i ro ett sekund – de var høyt og lavt. 

Hovedsettet ble rundet av med «Call Your Girlfriend», fra forrige plate «Body Talk». Også denne var en favoritt blant publikum, som gladelig sang med på «But you just met somebody new». Etter denne forlot hun scenen en kort periode, før hun kom tilbake for å gjøre to ekstranumre. Først ut var «With Every Heartbeat», før hun satte punktum med «Who Do You Love?», som hun skrev sammen med den britiske artisten Kindness. Men med tanke på at hun nå var i Norge hadde det kanskje vært bedre å ta «Monument», som hun gjorde sammen med Röyksopp? 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Send to Robin Immediately
2. Honey
3. Indestructuble
4. Hang With Me
5. Beach2k20
6. Ever Again
7. Be Mine!
8. Because It’s in the Music
9. Between the Lines
10. Love Is Free
11. Don’t Fucking Tell Me What to Do
12. Dancing On My Own
13. Missing U
14. Call Your Girlfriend
Encore:
15. With Every Heartbeat
16. Who Do You Love?


LØRDAG

Hellbillies

Første slot på festivalens siste dag har tradisjonelt blitt satt av til kjente norske band, og det har nærmest blitt en ære å få tildelt denne åpningskonserten. Det skulle man egentlig ikke tro, ettersom det gjerne er færre folk tilstede så tidlig på dagen enn senere på kvelden. Men til tross for værguder i atalt humør, var det etter hvert relativt mange som fant seg en plass foran hovedscenen mens Hellbillies spilte i det tiltagende regnet. 

De åpnet med tittelsporet fra deres hittil siste plate «Søvnlaus» (2016), før de fulgte opp med de gamle traverne «Mørkemann» og «Sju». Sistnevnte vil jeg si er en av deres største klassikere, i mine ører i hvert fall. Når den mørke røsten til Aslag Haugen synger om flaggermus og ormeblod, og gauk i sør, så er det Hellbillies på sitt aller beste.

«Råka tå ei pil» og «Den redde» var andre høydepunkter, sammen med deres hyllest til selveste Tom Petty, i form av «Runnin’ Down A Dream». «Og når jeg sier selveste, så mener jeg virkelig selveste», slo Aslag fast. Det er vanskelig å være uenig med ham i det. 

Hellbillies leverte noe av det bedre jeg så på Øya i år.

«Røta» var siste låt ut, og her overlot Aslag Haugen mikrofonen til lillebror Lars Håvard Haugen. «The Hellbillies Crew er en rytmisk gjeng», sa Aslag Haugen, før hele støtteapparatet deres entret scenen under siste del av låta, og bidro med diverse perkusjonsinstrumenter. 50 minutter hadde de fått til rådighet, og hadde det ikke regnet hadde dette selvsagt vært altfor lite.

Litt pussig var det at de ikke spilte et par av sine mest kjente låter, som «Ei krasafaren steinbu» og «Den fineste eg veit» – de tenkte kanskje at sistnevnte er for rolig for et kort festivalsett. Og «På Ål stasjon» har de jo sluttet å spille live, for å unngå rasismebeskyldninger for den politisk ukorrekte strofen «En neger sto på Ål stasjon»

Hellbillies leverte noe av det bedre jeg så på Øya i år, så da er det vel bare å finne veien til Oslo Konserthus i mars neste år, når de feirer «30 år på vegen». 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Søvnlaus
2. Mørkemann
3. Sju
4. Rir på ein rein
5. Den redde
6. Urban Twang
7. Råka tå ei pil
8. Runnin’ Down A Dream
9. 20 år på vegen
10. Røta

Motorpsycho

Mens Karpe sto på hovedscenen i pøsende regnvær, skulle Motorpsycho heldigvis spille inne i teltet. Flaks. Til tross for at denne kræsjen i programmet egentlig var litt kjip, ettersom jeg kunne tenkt meg å se begge deler.

Motorpsycho hadde på forhånd annonsert at de skulle gjøre to spesielle konserter denne sommeren, hvorav Øya var andre show ut, etter debuten på Olavsfestdagene i hjembyen Trondheim halvannen uke tidligere. Det vi visste på forhånd var at Motorpsycho med venner skulle gjøre et bestillingsverk, inspirert av bildekunstneren Håkon Gullvåg, som har laget coverne til de to siste albumene «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019).

Vennene de hadde med seg var Ola Kvernberg og Lars Horntveth (Jaga Jazzist), samt videokunstneren og lysdesigneren Boya Bøckman. Og det visuelle universet var det ingenting å utsette på. Under hele bestillingsverket «The World (Save Me or Save Us)», som varte i tre kvarter, sto bandet bak et gjennomsiktig sceneteppe. Samtidig rullet det film både over teppet og på bakskjermen. Ganske effektfullt.

Denne forestillingen hadde gjort seg aller best i for eksempel Oslo Konserthus.

Det var liten tvil om at det var dyktige musikere som sto på scenen, men det hele ble litt anonymt. Sceneteppet var kunstnerisk fint, men det skapte også null kontakt mellom band og publikum. Det ble en merkbart annen stemning i salen da teppet forsvant da bestillingsverket var over. Det var mer liv i publikum da bandet fortsatte med tittelsporene fra sine to siste plater, «The Crucible» og «The Tower».

Dette var ganske sært, eller i hvert fall for spesielt interesserte, i beste mening. Jeg tenker at denne forestillingen, for det var det det var, eller rettere sagt et kunstverk, hadde gjort seg aller best i for eksempel Oslo Konserthus, med sitteplasser og et mer dedikert publikum enn festivalpublikummet. Jeg må innrømme at det var litt vanskelig å absorbere et 45 minutter langt stykke man aldri hadde hørt før, i en slik setting. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. The World (Save Me or Save Us)
2. The Crucible
3. The Tower