Søndag 12. januar 2020

Godkjent, men ikke mer!

I fjor høst slapp Opeth sitt nye mesterverk «In Cauda Venenum», og nå var omsider turen kommet til å avlegge Oslo et besøk for første gang med det nye albumet i bagasjen.

Opeth er et band jeg har fulgt tett siden juni 2003, og deres ferske epos har gått jevnt både i heim og bil de siste månedene. Selvsagt gledet jeg meg voldsomt til å se dem tilbake på norsk jord!

En ting jeg vil trekke frem først som sist er at Opeth er verdensmestere i å plukke supportband. Alcest gjorde uutslettelig inntrykk på meg på «Pale Communion»-turneen, og Sahg leverte til gull i Konserthuset for et par år siden. Nå skjer det igjen, og The Vintage Caravan klinker til med fantastiske låter og en ungdommelig spilleglede jeg sjelden har sett maken til. Bandets musikk er utrolig fengende, og kan få en stakkar til å sjekke kalenderen – skriver vi 1974?

Det koker på scenen og jeg tar meg selv i å trampe entusiastisk i takt helt til det plutselig blir skummelt stille fra gitar-stacket til Óskar Logi Ágústsson. Tjukk røyk siver opp av Marshallen hans og den dør der og da. Med dette ble det ble muligens en noe antiklimaktisk avslutning på bandets konsert, men at The Vintage Caravan vant mange nye fans denne kvelden kan jeg skrive under på!

The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
The Vintage Caravan Sentrum Scene Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Tekniske problemer

Opeth er glade i Norge, og Norge er glade i Opeth. Derom hersker det ingen tvil! Åkerfeldt tørrprater som bare han kan og Sentrum Scene responderer i ren ekstase. Jeg må si at det er et veldig lite typisk norsk publikum jeg er en del av denne kvelden – ikke prater de mens musikken er rolig og jeg så nesten ikke en eneste mobiltelefon. Er det dette som skjer når man kun har ekte fans i salen? Vel, nok om det.

The Vintage Caravan måtte gå av scenen for tidlig på grunn av utstyrssvikt, og starten av Opeths konsert var også preget av tekniske problemer. Scenen var bygd opp i ulike platåer og mellomrommene var dekt av skjermer. Ofte kan slikt se strålende ut, men gud bedre så tett det blir når det ikke går på skinner! Jeg stod rett bak lysmannen da det hele startet, og jeg kan informere om at det var en rimelig stresset fyr som prøvde å få macen sin på lag der i noen minutter… Spinal Tap anyone? Skjermer med bilder… ingen lyd… lyd… ingen bilder… intro av… reset… prøv igjen… ingen lyd nå heller… pannekake!

Etter noen flaue minutter er ting endelig på stell og «Livets Trädgård» pulserer til en sorthvit video av et yrende Stockholmsbilde, før «Svekets Prins» prøver å slå oss i bakken uten helt å klare det. Lyden er langt ifra optimal og det er nesten umulig å skille instrumentene fra hverandre. Sånt er ikke så heldig når man spiller intrikat progmetal.

Settliste for blodfansen

Death metal-fansen får raskt en godbit i «The Leper Affinity», og growlingen til Åkerfeldt låter mer overbevisende enn på lenge. Publikum kjøper det med hud og hår, og det er mer enn et par nakkevirvler som får kjørt seg. Der og da tenkte jeg at vi skulle få se et Opeth i storform resten av kvelden, men jeg er ikke helt sikker på det var det vi fikk. Jeg fikk med meg et par solide brølere fra flere av medlemmene, og Åkerfeldt selv viste tydelig selvironi rundt dette, og man kan ikke straffe dem for hardt. Tross alt var dette bandets første konsert etter juleferien.

At dette orkesteret er spydspissen av nordisk metal er oppe og vedtatt!

Det er tydelig at Opeth er litt lei av å spille de mest sentrale låtene i katalogen sin, for denne settlisten bestod nærmest utelukkende av «den andre låta». Sånt er selvsagt artig for blodfansen, men kanskje ikke i fullt så stor grad? «Nepenthe» istedenfor «The Devil’s Orchard» liksom… nei takk! Droppe «Cusp of Eternity» til fordel for «Moon Above, Sun Below»? Helst ikke! Dessuten var det overraskende få låter fra den fabelaktige «In Cauda Venenum», i tillegg til at bandets fire første album ble totalt ignorert.

En rolig affære

Mitt hovedinntrykk er at konserten ble en litt for rolig affære, men den glimrende «Hjärtat Vät Vad Handen Gör» samt «Lotus Eater» og ekstranumrene «Sorceress» og «Deliverance» fremstod som de mest fokuserte og vellykkede låtene. Jeg må også tilføye at «Sorceress» var konsertens definitive høydepunkt. Litt i seneste laget kanskje, men der fungerte scenebildet og musikken optimalt!

Jeg har absolutt sett Opeth råere før, og kommer garantert til å se dem levere heftigere igjen snart, men denne gangen var det ikke helt innertier dessverre. Kanskje det var litt trått å dra i gang hjulene etter tre ukers juleferie? Uansett ser jeg ingen grunn til å furte for lenge, for at dette orkesteret er spydspissen av nordisk metal er oppe og vedtatt!

Av Henrik Haugsnes Kaupang
Foto Geir Kihle Hanssen

Les også: Opeth | «In Cauda Venenum»

Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
Opeth Sentrum Scene Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Settliste

1. Svekets prins
2. The Leper Affinity
3. Hjärtat vet vad handen gör
4. Reverie/Harlequin Forest
5. Nepenthe
6. Moon Above, Sun Below
7. Hope Leaves
8. The Lotus Eater
9. Allting tar slut
Encore:
10. Sorceress
11. Deliverance