19.–21. juli 2019

Det finnes mange klipper, men det finnes bare én Klippe

Det var i år fjortende gang progrockfestivalen Night of the Prog, som arrangeres på den kjente Loreley-klippen i Rhindalen i Tyskland, gikk av stabelen. Dette er en festival som, når du har besøkt den en gang, gjerne kommer tilbake til så ofte du har mulighet. For mange fans av progressiv rock er denne helgen årets musikalske høydepunkt, og publikum kommer fra fjern og nær. Også fra utenfor Europa.

Av Dag Rossing (Tangerine Dream av Thomas Voldset)
Foto Martin Christgau & Bettina Dörr (Empire Music)

Festivalen holdes i et amfiteater bygd på trettitallet, så vidt jeg vet på initiativ av en herre med bart som var statsleder på den tiden, og til å begynne med foregikk det visstnok mange tvilsomme aktiviteter der. Sikkert avbrutt av en og annen Wagner-opera i ny og ne. Men de siste femti år, og kanskje mer, har det blitt brukt til konserter og andre kulturarrangementer. Genesis spilte der i 1976 og Marillion i ’87, og i våre dager holder altså en praktfull årlig progrockfestival hus her. Lokasjonen er særdeles idyllisk. Utsikten fra klippen er utsøkt. Og for å ha sagt det: det er ikke bare NOTP som arrangeres her. Her finner man i løpet av sommersesongen noe for enhver smak, alt fra ekstremmetall til ompa i følge plakatene.

Nuvel. Vi inntok Sankt Goarshausen, som er landsbyen ved elvebredden, på torsdagskvelden. For oss som kommer hit ofte måtte visse ritualer gjennomføres. Kyss og gjensynsklemmer på Das Loreley Weistübchen og middag og bakkanal i bakhagen til Nassauer Hof – undertegnedes hotell – er faste innslag. Men nok om det. Vi er her mest for musikken, og nå kommer min personlige vurdering av den fjortende festivalen på Klippen.

NOTP XIV - The Windmill
Night of the Prog i Loreley i juli 2019.

 
FREDAG
Været var av den varme typen i Rhindalen denne helgen. På kveldstid ankomsdagen torsdag hadde det vært visse regnskurer av den typen du knapt nok ble våt i håret av, men i dag fredag var regnskyer fullstendig fraværende. For mange var visst bussene opp også fraværende, men denne skrivende person reiste tidlig og ungikk problemer. Bevæpnet med capser og solkrem fant vi våre plasser på Loreley Freilichtsbühnes steintrapper.

DILEMMA
Første band ut på fredagen var Dilemma. Dette er et nederlandsk band med britiske Dec Burke (ex-Darwin’s Radio) i spissen. Det var en glede å høre at Dilemma fikk skikkelig «punch» i lyden. Tradisjonelt får de tidlige bandene på NOTP ofte dårlig – altfor lav – lyd. Dilemma hadde ingen slike problemer. Trommeslager Colin Leijenaar, med fortid fra pastor Neal Morse’s backingband og «supergruppa» Affector, er sjef i bandet, snakket perfekt engelsk, og så ut til å trives som plommen i egget.

Stilen er neo-prog som grenser mot pop. Ikke noe galt i det! Bandet består av flotte instrumentalister som kan kunsten å skrive gode låter, og dersom man ikke krever at prog skal bestå av stadige taktskifter behøver det ikke bli bedre enn dette. Innen den mer lettfattelige grenen av neo-prog er Dilemma blant de beste. De er bra på plate og. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
SPECIAL PROVIDENCE
Ungarske Special Providence var en annen skål. Disse spilte også på Klippen i 2015, og imponerte masse mennesker da. Det gjorde de for så vidt nå og, men publikum var temmelig delt.

Selv liker jeg det de byr på. Vi snakker jazzrock-fusion av flinkis-varianten. Bandet er like dyktige som de er ukarismatiske. Det hadde kanskje gjort seg med en Jaco eller McLaughlin i lineup’en, men vi skal ikke holde hverken utseende eller mangel på utstråling mot dem. Liker man det de leverer – som jeg absolutt gjør – vil man være enig i at deres jazzrock ikke var langt fra ypperste klasse. Mahavishnu, Return To Forever og Weather Report er i eliteserien, men Special Providence er muligens modne for opprykk. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
CHANDELIER
Tredje band ut på fredag var tyske Chandelier. Dette er et band som ga ut tre album – sikkert bare på CD – på slutten av 80-/begynnelsen av 90-tallet. I kveld spilte de sammen for første gang siden den-gang-da, og jeg er egentlig imponert over hvor lave skuldre de virket å ha.

Det var tydelig hva de hadde vokst opp med. Marillion og IQ-innflytelsene lå tjukt utenpå alt de foretok seg. Mark Kelly-aktige svisj-svisj synther dominerte lydbildet. Gitaristen kunne sin Rothery og Gilmour. Vokalisten var imidlertid noe anonym, hverken Fish eller H., men tekstlinjer som «the shampoo’s all gone», «a million bathrooms» og «twisting by the pool» (vi er ikke helt sikre på at det er det han faktisk sang) frambrakte smil blant den norske kontingenten.

Chandelier, tilbake etter rundt 30 år i limbo, gjorde så godt de kunne, og det var godt nok selv i 2019. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
IQ
Så sto med ett selveste IQ på scenen. Dette er kanskje mitt desiderte favorittband innen såkalt neo-prog. På plate har de en dynamikk som de færreste andre innen sjangeren er i besittelse av. Live lykkes de ikke alltid like mye, særlig på festivaler har de ofte slitt, så det var spennende å se hva de ville varte opp med denne gangen.

Joda. Medlemmene i IQ har antagelig fått tilbakemeldinger om at de var nødt til å drille det å gå på uten halvannen times soundcheck. Men da de hev seg uti «Breathtaker» fra «Subterranea» (1997) virket de svært sikre på det de drev med. Bortsett fra at vokalist Peter Nicholls ikke alltid traff tonene, men det viste seg etter hvert å være hans in-ear som ikke funket, men det ordnet seg etter hvert. «From The Outside In» medførte forbedringer i sounden, og i løpet av «The Seventh House» virket Nicholls så fornøyd at han like godt kysset bassist John Jowitt på dennes blanke isse.

I dag var de bedre enn jeg noensinne har sett dem i festivalsammenheng.

John Jowitt var for øvrig stand-in bassist for denne konserten. Han har vel vært medlem av IQ i hvert fall i to perioder før, og da var han nok et naturlig valg til å fylle rollen til Tim Esau som måtte stå over av medisinske grunner, siden Jowitt uansett allerede var her med bandet til Tim Bowness, som skulle spille dagen etter.

«The Road Of Bones», tittellåta fra bandets hittil siste album fra ca. fem år tilbake, er og blir – uansett hva de kommer opp med på sitt nye album i september – et høydepunkt blant IQ-feinschmeckere, og i kveld satt den som et skudd! Gåsehud var generelt for alle på Klippen.

Vi fikk videre «Frequency» og utdrag fra «Tales From The Lush Attic». Det er en opplest og vedtatt sannhet at IQ alltid er bedre inne enn ute, og aller helst bør det ikke være i forbindelse med en festival. Men i dag var de i hvert fall bedre enn jeg noensinne har sett dem i festivalsammenheng, og jeg liker dem såpass godt at til tross for enkelte lydproblemer, gir jeg dem 8/10.

previous arrow
next arrow
Slider

.
TANGERINE DREAM
I 2008 gikk den tredje utgaven av Night of the Prog av stabelen. Det var det året hvor første kveld av festivalen var en elektronika-dag, og vi fikk det som mange i dag kaller en legendarisk kveld. Med en dobbel headliner, i og med at Tangerine Dream og Klaus Schulze opptrådte etter hverandre på samme scene, samme kveld. For fans av elektronisk musikk var det en stor kveld! Dette var grunnen til at jeg reiste nedover den gang. Begge disse konsertene finnes forøvrig på DVD.

Elleve år etter at Tangerine Dream besøkte festivalen første gang var de i år endelig tilbake. Bandets historie strekker seg over mer enn 50 år, og Edgar Froese var alltid bandets visjonære lederskikkelse. Tidlig i 2015 gikk han over til sin nye kosmiske adresse (som han selv formulerte det). Umiddelbart tenkte faste følgere av bandet at «dett var dett», men Edgar hadde lagt planer for en videre eksistens. Thorsten Quaeschning, som kom med i bandet ti år tidligere, fikk ansvaret for å føre sin gamle mesters visjon videre. I tillegg hadde Froese rett før sin død også fått rekruttert den høyt respekterte elektronika-artisten Ulrich Schnauss. Sammen med fiolinist Hoshiko Yamane er det nå denne trioen som ut fra Froeses skisser og ønsker har formulert sitt nye sound, og fører bandet inn i atter en ny æra.

Det ovenstående for å sette konserten litt i perspektiv, og samtidig gi de som ikke daglig pløyer nettsider og magasiner tilegnet elektronisk musikk en ørliten intro (utallige bookleter fra album og CD-bokser, samt Froese sin store selvbiografi, som han akkurat rakk å fullføre, inneholder store mengder materiale for fordypning i bandets lange karriere med godt over 100 plateutgivelser).

Hva så med konserten på årets festival? Undertegnede har sett bandet mange ganger siden 2008, både med og uten Froese, så et visst sammenligningsgrunnlag har jeg. Fine konsertsaler og eksotiske lokasjoner er besøkt, men det var nær sagt med andektighet jeg så fram til å oppleve dem igjen der jeg første gang så dem.

Tangerine Dream har aldri vært et nostalgiband i den forstand at de turnerer år ut og år inn med gammelt materiale.

Loreley viste seg atter fra sin beste side, og er et takknemlig sted å være publikum. Det er enkelt å finne en gunstig plass, og jeg hadde posisjonert meg langt framme fra starten.

Tangerine Dream har aldri vært et nostalgiband i den forstand at de turnerer år ut og år inn med gammelt materiale, i motsetning til flere av sine samtidige. Med hyppige utgivelser er det stadig friske tilskudd til settlisten. Bandets evolusjon pågår stadig. I første del av konserten satser de likevel tungt på å få med seg publikum fra starten ved å framføre fire kjente låter fra sent 70-/tidlig 80-tall. Jeg er vel nesten inhabil, men etter min bedømming virker publikummet svært så fornøyd med å få et innblikk i dette som for mange framstår noe mystisk (det finnes vel fremdeles noen som tror bandet opphørte en gang rundt ’80).

«Kiew Mission» fra 1981 åpner konserten. Låten er en favoritt i «miljøet», og den bygger seg gradvis opp med stadig nye elementer helt fram mot den mektige avslutningen, hvor forhåpentligvis flere enn meg fikk kjenne på gåsehuden. Låter fra både «White Eagle» og «Sorcerer» følger, før deres mest spilte låt «Love On A Real Train» fra filmen «Risky Business» avslutter første del. Den er alltid stemningsskapende, og har gjennom årene ofte blitt tilført små endringer for å framkalle nye harmonier og detaljer i lydbildet. Dette er i og for seg noe som gjelder alle de eldre låtene som spilles, og noe av det som gjør det så interessant å følge bandet over tid.

Hele fem av 11 låter i hovedsettet er fra bandets nyeste æra, som kalles The Quantum Years (2014 og framover). Og med stadig oppgraderte versjoner av de mer kjente låtene synes jeg nytt og gammelt materiale glir sømløst sammen i en mektig elektronisk symfoni. Rent personlig mener jeg Cloudburst Flight er noe av det vakreste som noen gang har kommet ut av hele den elektroniske musikkens historie, og i siste halvdel av denne tror jeg mange følte at bakken forsvant under dem. Ikke bare fordi det gikk mot slutten av en lang, varm festivaldag, med tilhørende tørsteslukkere, men fordi dette rett og slett er befriende tidløst og luftig, med en melodi og et lydbilde som gir gjenklang både i det innerste i menneskesinnet og det ytterste i universet. Denne monumentale komposisjonen er det nærmeste jeg kommer å føle meg vektløs med gravitasjonen fullt intakt.

Loreley-konserten føyer seg fint inn i bandets live-historikk, og representerte dem på en utmerket måte!

En av de mest interessante aspektene ved dagens besetning er at de avslutter alle konserter med en delvis improvisert komposisjon av på forhånd ubestemt lengde. De varer gjerne et sted mellom 15 og 45 minutter (flere av disse er gitt ut både på CD og vinyl, blant annet den fra Øya i fjor). Den som serveres oss på denne behagelige kvelden i friluftsteateret klokker inn på 33 minutter og har fått tittelen «11:27PM Session – Amber». Den har en stemningsfull og seig start som gjennom påfølgende halvtime sakte, sakte bygger opp til en både vakker og suggererende slutt på festivalens første dag.

Det visuelle er alltid viktig for Tangerine Dream, og konserten var smakfullt lyssatt. Ingen konserter er like, og bandet endrer stadig settlister og uttrykk fra scenen, der de tilpasser etter tid, sted og publikum. Konserten på Night of the Prog var for eksempel svært annerledes, både lydmessig og visuelt, enn konserten på Øya. Men er det ikke underlig dere, at et band kan skape like stor begeistring på Oslos hippeste festival som på en bortgjemt progfestival i Tyskland? Evenementene har vel knapt en eneste fellesnevner. Tangerine Dream klarte det!

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra Bianca Froese-Acquaye (Edgar Froeses kone) fra da hun ble intervjuet på Øyafestivalen i fjor: «Der Kraftwerk er litt som å kjøre nedover en motorvei uten avkjøringsramper, er Tangerine Dream et mer dynamisk univers, der du fort kan stikke deg bort og utforske mange slags avsidesliggende steder» (fritt etter hukommelsen, men budskapet var det samme).

Den voldsomme plateproduksjonen er lett å gå seg vill i, men når man først klarer å finne veien inn, er det vanskelig å komme ut igjen. Så herved er oppfordringen gitt om å stille på Rockefeller 3. november, da Tangerine Dream 52 år etter at de ble grunnlagt, spiller sin aller første klubbkonsert i Norge.

Loreley-konserten føyer seg fint inn i bandets live-historikk, og representerte dem på en utmerket måte! Jeg håper den kommer på plate. 9/10 | Thomas Voldset

previous arrow
next arrow
Slider



LØRDAG
Andre dagen. Bussproblemene var visst mindre i dag, i hvert fall på morgenen. Været var fremdeles det samme. Varmt, solrikt. Man takket hva man enn trodde på så snart det kom en sky for sola.

F.O.R.S.
Navnet F.O.R.S. sto for Famous Or Random Stars. De er et instrumentalband fra Sveits. Gode nok musikere, men det var lite som engasjerte. De gjorde ikke noen feil, sine egne begrensninger tatt i betraktning. Det ga bare ikke meg noe. 5/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
OVERHEAD

Jeg hadde sett fram til Overhead fra Finland. Dessverre hadde de lydproblemer fra starten av. Her gikk alt galt første halvtimen. Synd, siden dette er et band jeg har hatt sansen for siden jeg hørte dem på CD (Compact Disc, for de som lurer) for 15 år siden.

Overhead befinner seg i den hardere delen av progskalaen uten at det blir direkte riktig å betegne dem som progmetall. Lyden kom seg etter hvert, og på de tre-fire siste numrene låt det helt OK, og vi koste oss. En sjarmoffensiv til slutt i form av «21st Century Schizoid Man» (King Crimson) gikk rett hjem hos alle som hadde giddet å møte opp så tidlig. 6/10 – og da trekker jeg mest på grunn av lyden til å begynne med.

previous arrow
next arrow
Slider

.
TIM BOWNESS
Damen som annonserer artistene fant det naturlig å karakterisere Tim Bowness som «a charismatic Englishman». Englishman kan vi vel være enige i, men om mannen er i besittelse av noe særlig sceneutstråling er vel mer diskutabelt. Ikke for det, det er jo mulig de to fant tonen backstage?

Nuvel. Nå er det musikk det skal dreie seg om. Bowness har bakgrunn fra No-Man, der hans samarbeidspartner er (var?) den mer kjente Steven Wilson. De siste årene har imidlertid en solokarriere stått øverst på agendaen og han har til nå gitt ut fire album. Fem, om man tar med det som kom ut i krittiden en gang.

Det kan diskuteres om repertoaret var veldig egnet for et festivalpublikum.

Tim åpnet rolig med «Only Rain» fra No-Man skiva «Returning Jesus», og det skulle bli mye No-Man i løpet av den drøye timen konserten varte. Tempoet og intensiteten økte noe med «Time Travel in Russia». Men veldig mye av settet var relativt lavmælt og det kan diskuteres om repertoaret var veldig egnet for et festivalpublikum som ikke nødvendigvis bestod av mannens kjernefans.

En overvekt av de sololåtene som ble spilt kom – naturlig nok kanskje? – fra sisteskiva «Flowers At The Scene», og jeg registrerte at visse publikummere med et spesielt forhold til mannens musikk kunne ønsket det annerledes, men da han avsluttet med «Things Change» fra «Flowermouth» var det meste tilgitt. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
t

t (liten bokstav er viktig) er tyske Thomas Thielen og han liker neoprog! Det gjør for så vidt jeg og, men det er et faktum at den sjangeren – i likhet med ren popmusikk – krever litt ekstra av låtskrivere og arrangører. Vår venn Thomas ble i mine ører nokså anonym i så måte. En flink gitarist med et dyktig band rundt seg, men materialet hørtes ut som en random skive som ble gitt ut på nederlandske SI Music på nittitallet (for de to-tre som leser dette som vet hva jeg snakker om). Jeg presiserer at jeg sier dette uten å ha hørt noen av mr. t’s plater i forkant.

Og hvorfor det artistnavnet? Det minner unektelig om «h» (Marillion), men musikken minnet mer om det Aylesburys store sønner produserte med vår røsslige aquatiske venn i front, om ikke helt av samme kvalitet. 5/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
KARCIUS

Karcius kommer fra den fransktalende delen av Canada, som så mange gode progband før dem. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt meg veldig mye opp på disse gutta på forhånd, men de var underholdende. Proggen deres hadde innslag av både metall og jazz, og de hadde en villmann på keyboards som kompenserte for de øvrige medlemmenes heller anonyme fremtreden. Jeg fikk assosiasjoner til Langbein i Donald der han viftet ukontrollert med røykebeinet under soloene. Og ikke bare hans egne soli.

Musikalsk fristet dette til å stifte et mer meningsfylt forhold til bandet. Selv om de ikke revolusjonerte noe som helst, var avgjort Karcius et positivt bekjentskap. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
LAZULI
Lazuli er gamle kjenninger på Klippen. Franskmennene spiller musikk i skjæringspunktet mellom prog, pop og verdensmusikk. Det som skiller dem fra andre band med noe av den samme tilnærmingen er det egenkonstruerte instrumentet til Claude Leonetti.

Claude var nemlig i en motorsykkelulykke for mange år siden og mistet førligheten i sin venstre arm. Jeg er ikke sikker på om Lazuli eksisterte på dette tidspunkt, men han benytter seg i hvert fall nå av en såkalt léode, et cellolignende instrument, som han altså har funnet opp selv, som han beskriver som en blanding av en gitar, en synth, en melodisk sag og en Martenau bølge.

Med sitt gotiske tribal-image skiller de seg ut fra de fleste.

Lazuli er alltid underholdende, ikke minst på grunn av Claude og hans léode. På plate må jeg innrømme at de ikke fenger meg veldig, men med sitt gotiske tribal-image, eller hva man nå skal kalle det, skiller de seg ut fra de fleste.

Det er en grunn til at jeg ikke nevner låter; det er pakka som teller. Nå har jeg sett dem tre ganger på Klippen – på tide å se dem på en mørk klubb et sted. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
NICK MASON’S SAUCERFUL OF SECRETS
Alle har et forhold til Pink Floyd! Men mange regner bare med det de produserte fra «Dark Side of the Moon» og utover. Deres trommeslager siden begynnelsen, Nick Mason, har nå stablet på beina et prosjekt som har som sin agenda å framføre musikken til Floyd fra før de ble allemannseie.

Og det er litt av et lag Nick har trommet (pun intended) sammen. Bassist Guy Pratt er en velrennomert session-musiker som har spilt mye med Pink Floyd i deres Roger-løse perioder. Gitarist Gary Kemp har bakgrunn fra Spandau Ballet. Den andre gitaristen Lee Harris var i sin tid en av Ian Dury’s Blockheads. Og keyboardisten Dom Beken har sikkert masse sexy (men ikke så sexy som Dury) forbindelser og, men liker å holde dem mer hemmelig.

Nick og hans menn gikk hardt ut med «Interstellar Overdrive» og psykedeliske effekter fylte skjermen som til nå hadde stått ubrukt av de fleste bandene. Her skal det sies at på Loreley er det kun det siste bandet hver kveld som får spille i mørket. Hvilket er flott for dem, men ikke så ideelt for publikum som må finne sitteunderlagene sine med sju i promille på slutten av kvelden.

Bandet var profesjonelt til fingerspissene.

Nuvel. Dette er ikke Nick Masons problem. «Astronomy Domine» fulgte, og deretter «Lucifer Sam». Bandet var profesjonelt til fingerspissene, og selv er jeg – selv om jeg er i min beste alder – altfor ung til å ha opplevd Pink Floyd på sitt mest psykedelske på UFO-Club eller lignende, men har en mistanke om at dette vi fikk denne helgen var en god del mer strømlinjeformet og koreografert enn «back in the day».

En litt rotete versjon av «Fearless», en favorittlåt hos undertegnede fra bandets tidlige periode, trakk litt ned, men deretter gikk det slag i slag. Jeg innbiller meg at noen av låtene kom i forkortede versjoner, men «Arnold Layne», som i sin tid ble sensurert av BBC på grunn av teksten som handler om en transvestitt som stjeler dameundertøy fra tørkesnorer, kom i sin helhet (tror jeg). En del av repertoaret – som «Vegetable Man» – må jeg innrømme ikke faller like mye i smak, og fortoner seg litt som barnesanger. Det er en tynn linje mellom «Fear and Loathing» og «Colargol».

Nick & co satte imidlertid skapet på plass igjen med «Set The Controls For The Heart Of The Sun». «See Emily Play», «Bike» og «One Of These Days» avsluttet den ordinære delen av konserten. Men selvfølgelig måtte jeg bli igjen for ekstranumrene «A Saucerful of Secrets» og «Point Me At The Sky» og dermed havne midt i busskaoset ned til Sankt Goarshausen. Vi tok beina fatt med livet som innsats ned de dårlig opplyste trappene til landsbyen ved Rhinens bredd, men siden jeg sitter her og skriver dette nå overlevde jeg. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider



SØNDAG
Dette var dagen da de norske bandene som var booket til årets festival skulle spille. Dermed var det ekstra viktig for alle oss fra Furet Værbitt å innfinne seg på Klippen før det begynte. I dag var det ingen bussproblemer, noe som uten tvil kan forklares med at borgermesteren i Sankt Goarshausen – han som kjøpte schnaps til oss i fjor – er fan av The Windmill. Vi skal tross alt ikke undervurdere hvor mye norsk vindmøllekraft som eksporteres til Tyskland.

THE WINDMILL
Å få spille på denne venue’en er noe jeg har unnet The Windmill svært lenge. Jeg husker det første året jeg var her, i 2012, da jeg satt på benkeraden foran bassist Arnfinn, og han sa noe sånt som «hvis jeg vinner i Lotto spiller vi her neste år». Meg bekjent har ikke Arnfinn vunnet i Lotto i mellomtiden, men han og flere i bandet er faste gjester her hvert år, og i 2019 ble det endelig deres tur til å spille på Klippen. Dette er noe de virkelig har fortjent!

Litt historikk: The Windmill har eksistert i omtrent ti år og har til dags dato tre album i sekken. Primus motor, ildsjel og all-round Duracell-kanin Morten Clason står i tillegg bak den årlige festivalen We Låve Rock i Hurum og har et samarbeid med Arena og Pendragon-keyboardist Clive Nolan om å sette opp sistnevntes rockemusikaler på ulike norske scener, inklusive det svært sceniske – men forblåste – Høytorp Fort i Mysen.

Jaja. Hverdagshelter! Jeg har sett The Windmill noen ganger de siste månedene, og jeg lurer på om ikke samarbeidet med Nolan har påvirket imaget deres. Musikalene hans er jo lagt til et steampunk-miljø og det har i senere tid også begynt å prege The Windmills sceneantrekk.

Bandets debut på Klippen må sies å ha vært en ubetinget suksess.

Når du spiller på en såpass stor scene som Loreley hjelper det å ha et sterkt visuelt uttrykk, og både Morten og keyboardist Jean Robert Viita stulte i de røde Sgt. Pepper-aktige uniformsjakkene vi har sett dem i på konserter i Norge de siste månedene. Bandet viste ingen tegn på nervøsitet – som jeg oppfattet i hvert fall – da de kastet seg ut i instrumentalen «Cinnamon» fra debutalbumet. «Not Alone» og «The Masque» fulgte. Gitarist Erik Borgen har med tiden tatt over mer og mer av leadvokalen, som tidligere var mer likt fordelt mellom flere bandmedlemmer. Dette er sikkert lurt, både fordi Borgen antagelig har den beste sangstemmen i bandet, og at det å ha én vokalist forsterker et bands identitet. I hvert fall hvis du ikke heter The Beatles.

The Windmill så ut som de koste seg. De er slett ikke vant til å spille på scener av denne størrelsen, men både leadgitarist Stig André Clason og bassist Arnfinn Isaksen var svært bevegelige, og visste å gjøre bruk av scenestørrelsen. Knallbra punch i lyden hadde de og, noe som muligens kan forklares med at de hadde tatt med egen lydmann fra Norge.

The Windmills tilmålte time ble avrundet med «Dendrophinia» og den fengende pop-snutten «Play With Fire», og bandets debut på Klippen må sies å ha vært en ubetinget suksess. 9/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
OAK
De norske aktørene sto i kø nå, og neste band ut var Oak fra Oslo-området. Jeg skal innrømme en viss sunn skepsis til hvordan de ville håndtere festivalsituasjonen. Jeg har sett dem en del ganger etter hvert, og deres nokså lavmælte krysning mellom prog og electronica fungerer greit på en innendørs klubbscene, men ville den la seg overføre til en solfylt utescene i Tyskland?

Noen må ha hvisket noen ord i øret til frontmann Simen Valldal Johannessen i løpet av de siste ukene. En legitim kritikk mot ham har nemlig vært at han har en tendens til å framstå temmelig statisk på scenen. Men det var en mer løssluppen og bevegelig Simen enn før som trådte ut på Loreleys friluftscene. Ellers var bandmedlemmene mer eller mindre matchende antrukket i hvitt, noe som ga undertegnede assosiasjoner til Ultravox. Uvisst hvorfor – jeg har aldri sett Ultravox live.

Oak spilte med glød, trøkk og overbevisning og virket som de aldri hadde gjort annet enn å spille for tusenvis av mennesker.

En koseptuell look altså. Oak begynte med episke «The Lights» fra sin seneste utgivelse «False Memory Archive» som kom i fjor høst. Og det låt riktig så bra. Ingen lydmessige problemer her heller. «Fire Walk With Me» fra debuten «Lighthouse» fulgte så, hvorpå vi fikk fire på rad fra fjorårets slipp. Oak spilte med glød, trøkk og overbevisning og virket som de aldri hadde gjort annet enn å spille for tusenvis av mennesker.

Her er det mulig hukommelsen svikter meg (insert False Memory Archive joke) men herfra og ut tror jeg bandet kun spilte stoff fra debutskiva. Korrigér meg om jeg tar feil. En litt merkelig ting å gjøre, men det er mulig de tenker at begge to uansett er nye utgivelser for størstedelen av publikummet – og debuten kom vel dessuten i en nyutgivelse for et år eller så siden. Ikke at det gjorde så mye, for alt materialet deres holder en jevnt høy standard, muligens uten at enkeltlåter peker seg ut som store klassikere.

Gutta i Oak kunne gå av scenen med hevet hode. De gjennomførte den beste konserten jeg personlig har sett med dem, og Loreley er litt av et sted å gjøre akkurat det på! Kanskje vi snakker om et band som er klare for større ting? Uansett, dette var en dag da det var deilig å være norsk i Tyskland. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
RANESTRANE
RanestRane fra Italia beskriver seg som «cinematic prog». I hvert fall hvis jeg husker riktig hva som står på en t-skjorte jeg kjøpte av dem på en konsert i Göteborg for et par år siden. Dette begrepet innebærer at de viser filmer på veggen bak – utdrag fra kjente filmer, jeg er usikker på hvordan det forholder seg med rettigheter og slikt her – og inkorporerer dialogen i filmen i bandets musikk. Dette funker utmerket innendørs, men det var en viss spenning knyttet til om vi som publikum ville få like mye ut av det utendørs i fullt dagslys.

Det fikk vi heller ikke vite. Jeg regner med at bandets vurdering var at dette IKKE ville fungere under slike forhold, og dermed droppet de filmene helt, og spilte rett og slett låtene sine som de er på platene.

Jeg skal være ærlig nok til å si at dette var en aldri så liten skuffelse. Uten filmbiten framstår RanestRane som et gjennomsnittlig symfonisk progband. Ikke nødvendigvis noe galt i det, men det kryr av slike, og selv om italienernes musikk på ingen måte er dårlig stikker den seg ikke akkurat ut innen progmylderet heller. Så denne konserten ble nok å regne som et «buljongpar» på denne festivalen. 6/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
ALL TRAPS ON EARTH
Nå skulle vi få bli vitne til en verdenspremiere, for disse svenskene – med sterke bånd til Änglagård – holdt sin første konsert noensinne på Klippen denne søndagen. Plata fra i fjor høst er praktfull, men vi visste at live-besetningen deres ville komme til å være temmelig forskjellig fra den på skiva. Blant annet er ikke bassist og bandsjef Johan Brands datter Miranda, som synger så vakkert på plata, med på konsertene. Hvorfor vites ikke. Kanskje hun skulle forskånes for sex and drugs og life-on-the-road? Eller kanskje det ble for kjedelig å dra på tur med farsan? Uansett ble musikken framført av et band bestående av tre Änglagård-medlemmer i tillegg til Brand, Linus Kåse på keys og vokal, Erik Hammarström på trommer og Jonas Engdegård på gitar. Også saksofonist Daniel Borgegård-Älgå har en tilknytning til Änglagård i og med at han gjestet på albumet «Viljans Öga».

Det skulle bli en drøy time med alt annet enn easy listening! For de som kjenner Änglagårds musikk, så gir det en viss pekepinn til hva dette låter som, men der moderbandets musikk som regel er vakker og var kan All Traps ofte bli kakofonisk og sær. Og enda mer live enn på plate. Balla Jazzklubb, var det noen rundt meg som sa. Og da den selvtitulerte, nesten tjue minutter lange, «All Traps On Earth» til slutt eksploderte i en atonal (mulig jeg bruker det uttrykket feil) Magma-aktig kakofoni ristet han som satt foran meg på hodet og gikk og kjøpte seg en øl.

All Traps On Earth kan gratulere seg selv med en vel gjennomført konsertdebut.

Selv likte jeg det meste av det jeg hørte, selv om noen av de instrumentale eksessene var det som på fagspråket kalles litt vel «over the top». «Bortglömda Gårdar» var imidlertid like vakker som på plata (som forresten heter «A Drop Of Light») til tross for at vi ikke fikk høre Mirandas engleaktige vokal. Det vil si, det var øyeblikk jeg lurte på om de hadde henne på noen backingtracks der, men jeg tror egentlig ikke det.

Og de som satt og ventet på å høre litt Änglagård-musikk fikk sitt også til slutt, i form av «Jordrök» fra debutskiva «Hybris». All Traps On Earth kan gratulere seg selv med en vel gjennomført konsertdebut. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
ANATHEMA
Så var det brødrene Cavanagh og deres medmusikanters tur. Anathema har vel utviklet seg litt på samme måte som Opeth, nemlig å gå fra å være noe i nærheten av et ekstremmetallband til å bli noe helt annet. Forskjellen er at der Opeth i dag spiller erkeklassisk prog har engelskmennene gått mer i retning atmosfærisk alternativprog av den typen som gjerne ender opp på Kscope-labelen, noe Anathema også etter hvert har gjort.

De åpnet optimistisk. Sorry, jeg kan ikke dy meg fra å komme med en blødme innimellom, og de tre første låtene var alle fra bandets aktuelle skive, «The Optimist». Det er egentlig veldig passende at Anathema spilte på «Norge-dagen», bandets tilknytning til Furet Værbitt tatt i betraktning. Cavanagh-broder Danny bodde i Oslo i noen år, og enkelte av deres plater er spilt inn her.

Som seg hør og bør for et band som har gjennomgått så store forandringer, særlig i sin tidlige fase, spilte de ingenting fra før 2000-tallet, og kun «Closer» skrev seg vel fra før inneværende tiår. Anathema er flinke gutter (og pike) men personlig får jeg etter noen låter litt overdose av denne typen «sveve-prog» og låtene begynner å gå litt over i hverandre, og da bandet avsluttet med den todelte «Untouchable» merket jeg at jeg var klar for noe annet. En øl for eksempel. Jeg presiserer at dette er kun en manns mening, og det er lov å være uenig. Mange av mine venner på festivalen er store fans av Liverpool-væringene og syntes at de hadde hatt en fortreffelig time og en halv. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
THE STEVE HILLAGE BAND
En av Canterbury-scenens store sønner, Steve Hillage, hadde fått æren av å avslutte årets festival. Den gamle hippien (ikke et skjellsord i min bok) var nok glad for å få spille i mørket da han hadde med seg et lys- og effektshow som formelig oste røkelse, marijuana og utgåtte fotformsko. Som backingband hadde han denne kvelden med seg de som utgjør dagens Gong, et band som Steve selvfølgelig har en lang historikk med.

Settet åpnet med «Talking To The Sun» fra studiodelen av 1979-utgivelsen «Live Herald», en låt Steve gjerne har på repertoaret, men så vidt jeg har klart å finne ut, sjelden har vært åpningslåt før på årets konserter. Hillage avslørte seg fort som ikke en av verdens beste vokalister. I hans tilfelle er jeg litt usikker på i hvilken grad det dreier seg om aldersslitasje, som han i så fall deler med en god del av sine jevnaldrende kolleger. I hvert fall traff han ikke alltid tonene. For alt jeg vet hadde han kanskje de samme in-ear problemene som IQs Peter Nicholls hadde hatt to dager tidligere. Uansett la det ikke for mye av en demper på Hillage’s vimsete psych-pop, som sjelden krever veldig mye av vokalisten.

Veldig mye av settet var, ikke overraskende, viet syttitallet.

Beatles-låta «It’s All Too Much», som Hillage gjorde på sin 1976-LP «L», var neste låt ut, og i det hele tatt var veldig mye av settet, ikke overraskende, viet syttitallet. Debuten «Fish Rising» ble representert ved sangsyklusene «The Salmon Song» og «Solar Musick Suite», om enn i noe barberte versjoner, i hvert fall førstnevnte. Fra «Motivation Radio» fikk vi «Motivation» og «Light In The Sky». Fra «L» ble også Donovan-klassikeren «Hurdy Gurdy Man» framført, og fra «Green» fikk vi «Ether Ships» og, som siste ekstranummer, «The Glorious Om Riff».

«Om Riff» ja. Mot slutten takket Hillage for støtten og snakket om hvilket flott sted Loreley-klippen var, og de positive vibrasjonene han følte på dette stedet. Den godeste Steve er nok fremdeles svært opptatt av alternativ livsstill og new age-ideer av ulike slag. Men det er jo en del av pakka, og summa summarum var det en fin konsert til tross for hovedpersonens tidvise stemmeproblemer. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
Tre dager til ende! Mange mener det er en dag for mye og tidligere har jeg vært delvis uenig, men en gammel mann er sliten når hele herligheten tar slutt. Noe av det kan naturligvis skyldes det sosiale og sene kvelder på Das Loreley Weinstübchen etter hver konsertdag. Men det er en del av det som gjør dette til sommerens høydepunkt for meg. Og mange med meg.

Litt om årets festival i forhold til tidligere års: Det har før vært et vedvarende problem at de tidlige bandene har hatt dårlig lyd. Lav lyd uten trøkk. Dette var ikke et problem denne gang noen av dagene (selv om Overhead slet til å begynne med på lørdagen). Sånn sett var dette muligens den beste NOTP jeg har vært på. Norske The Windmill hadde riktignok med sin egen lydmann. Jeg la ikke merke til om noen av de andre tidlige bandene hadde det. I så fall kan det være forklaringen.

Jeg anbefaler alle med sans for progrock til å ta turen hit en gang. Sannsynligheten er stor for at det da blir flere. Men husk at dere er i Tyskland, en nasjon som er notorisk skeptiske til betalingsterminaler. På festivalområdet finnes det ingen, så ta med cash. Ta også med sitteunderlag. Benkeradene er av stein, utvilsomt båret opp på klippen av nazistenes slavearbeidere, og dere ønsker ikke steinsmak i de små smekre sprettrumpene deres. Putt gjerne flere i kofferten da det kan være vanskelig å finne igjen sin egen i mørket ved festivaldagens slutt (jeg snakker av dyrkjøpt erfaring). Sørg også for å ta med både solkrem og regnponcho da dette forvirrer værgudene. Tar du med kun det ene kan du sette huset på at du får bruk for det du ikke har tatt med.

Neste Night of the Prog finner sted 17.–19. juli i 2020. Early bird-billetter er tilgjengelige fram til og med 1. august. Jeg bare nevner det.