Tirsdag 25. juni 2019

Al-right!

I 2017 fikk vi en forrykende tøff konsert med Ministry på Rockefeller. Nesten nøyaktig to år senere har Al Jourgensen flyttet seg dypere inn i hovedstadens industrielle områder til lille Vulkan Arena. 

Lokalet blir mørkt, og mens bandet trer ut på scenen får vi umiddelbart servert bilder og videoer av Trump på skjermen i bakgrunnen. Her legges ingenting skjul på. Introen «I Know Words» setter stemningen med en rekke instrumenter som fiolin, kombinert med redigerte Trump-sitater. Tunge og seige «Twilight Zone» er først ut da en svært glad Uncle Al inntar scenen, og det er med en gang tydelig at han har «kost seg» backstage. Jeg blir imponert av, i likhet med på Rockefeller-konserten, at munnspillet faktisk ikke er playback, men det er Jourgensen selv som spiller. Det gir mye til opptredenen!

Videre blir vi bydd på «Victims of a Clown» og «Wargasm», det er altså tydelig at vi faktisk får hele 2018s «AmeriKKKant» spilt for oss denne kvelden, i motsetning til en hit-bonanza. 

Etter albumets siste låt, «AmeriKKKa», takker Al Jourgensen oss for å ha hørt albumet i sin helhet. Han snakker om hvor viktig det er for ham å få frem budskapet, som omhandler dagens politiske tilstander. Selv om det er et litt slitsomt og repeterende album å høre på i sin helhet er det veldig kult å få det servert når Al selv har en slik lidenskap for det. Videre sier han at vi fortjener en premie for å ha tatt imot budskapet hans, og derfor skal vi få noen «doggy-treats» på rad og rekke, etter hans ord.

DA begynner hit-bonanzaen. 1988-skiva «Land of Rape and Honey» er først ut, med låter som «The Missing», «Deity» og «Stigmata». Sistenevnte var savnet på Rockefeller-konserten, så den var det en stor fornøyelse å høre live. Og når vi snakker om låter som var savnet så setter de i gang med den utrolig harry og gøyale redneck-låta «Jesus Built My Hotrod». Dette er definitivt kveldens mest stemningsfulle høydepunkt, med kveldens første og eneste moshpit. På dette punktet kan man også se at bandets nykommer, Paul D’Amour (Tools originale bassist), virkelig koser seg i sin nye rolle. 

Uncle Al & Co leverer enda en rå, intens og psykedelisk konsert med skikkelig klassiske industrielle virkemidler. 

Heretter er det virkelig bare godbiter, med den intense «Just One Fix», etterfulgt av den tunge og rytmiske konspirasjonslåten «N.W.O» og til slutt klassiske «Thieves». Jourgensen tullet virkelig ikke da han sa «doggy-treats». Dette hadde vært en fantastisk slutt på showet, men sist ut er faktisk ikke en Ministry-låt, men derimot «No Devotion» fra Als gamle sideprosjekt Revolting Cocks. Han starter med å si at det er den perfekte låten å bli rusa til, dermed skal hele bandet bli høye og han håper publikum vil bli høye med ham. Al finner frem en el-sigarett som han frekvent byr både bandmedlemmene og publikum et drag av. Hva det var i den vet jeg ikke, men Al så fornøyd ut i alle fall! 

Den 33 år gamle låten er en skikkelig tøff, groovy og uvanlig avslutning på konserten. Al selv stikker av gårde, og bandet fader langsomt ut låten før det hele er over. Publikum står igjen med en ganske unik opplevelse, det er svært få band i dag som tør å virkelig være seg selv slik Ministry gjør. Selv om første halvdel blir en anelse treg og slitsom, så er det fremdeles imponerende at de faktisk spiller gjennom hele siste skive. Andre halvdel av settlisten er så nært perfekt som man kommer.

Nesten nøyaktig to år etter de sist gjestet Oslo, leverer Uncle Al & Co enda en rå, intens og psykedelisk konsert med skikkelig klassiske industrielle virkemidler. 

Av Adrian Øien
Foto Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. I Know Words
2. Twilight Zone
3. Victims of a Clown
4. TV5/4Chan
5. We’re Tired of It
6. Wargasm
7. Antifa
8. Game Over
9. AmeriKKKa
10. The Missing
11. Deity
12. Stigmata
13. Jesus Built My Hotrod
14. Just One Fix
15. N.W.O.
16. Thieves
17. No Devotion