Fredag 7. september 2018

Det er allerede 2,5 år siden Midnight Choir gjorde sitt etterlengtede comeback. Flere konserter har det blitt siden den gang, og i desember fikk vi nyheten om at de hadde planer om å feire 20-årsjubilanten, og Spellemann-vinneren, «Amsterdam Stranded» fra 1998. Og det i Oslos storstue Rockefeller. Billettene ble revet unna, og bare noen dager senere ble det satt opp ekstrakonsert.

Rockefeller var stappfull denne fredagskvelden, som var dag to for midnattskoret, selv om dette var den opprinnelig oppsatte konserten. Å få høre «Amsterdam Stranded» live i sin helhet var det tydeligvis flere enn meg som så frem til. Og allerede da Ron Olsen spente buen på kontrabassen under første låt «Long Hard Ride», mens fløyelsstemmen til Paal Flaata stemte i med «And our love for a long hard ride», var gåsehuden et faktum.

Tredjemann i denne eksentriske trioen, låtskriver Atle Bystrøm, aka Al DeLoner, skiftet som vanlig mellom gitar og piano hele konserten igjennom. Munnspillet hadde han dog overlatt til en av de tre musikerne de hadde med seg. Og for anledningen hadde han ikledd seg hodepryden til en indianerhøvding, eller Village People om du vil, og disse indianerfjærene gikk han med hele kvelden.

Før de gikk løs på mesterskiva tok de seg tid til tre låter fra sine andre plater. Etter åpningslåta «Long Hard Ride» fulgte de opp med «Don’t Turn Out The Light» og «Double Blank». Et bra utvalg låter å starte med. I løpet av disse tre låtene vekslet Ron på å spille kontrabass, med og uten bue, og bassgitar. Noe han fortsatte med utover kvelden.

Sensitiv mesterskive
Etter «Hjertelig takk» fra frontmann Flaata, som var dagens første ord fra scenen, var tiden kommet for hoveddelen av aftenens sett. «Harbor Hope» var naturlig nok første låt ut fra jubileumsskiva, ettersom hele skiva ble spilt fra A til Å. Både Paal og Al satte bort gitarene under denne låta, som hovedsakelig ble fremført på tangenter. En semi-bassolo fra Ron utløste for øvrig voldsom jubel blant publikum.

«October 8» var også en publikumsfavoritt som fikk ekstra applaus. Ikke ufortjent. Å høre Paal Flaata leve seg inn i strofene «Hear my pleed» kan få selv voksne menn til å bli blanke i øya. «Mercy Of Maria» fulgte like vakkert, og minte oss på at det ikke fins dårlige spor på dette albumet. Flaata belønnet vår hengivenhet ved å kaste ut roser til publikum, fra mikrofonstativet som han selvsagt hadde tapetsert med røde roser.

Det er sånne øyeblikk som simpelthen bekrefter hvorfor man elsker musikk.

Deretter var det duket for hovedpersonen selv, tittelsporet «Amsterdam Stranded». Utrolig nok klarte publikum nesten å være så stille som kreves for full nytelse av denne låta. Selv på en fredagskveld. Men fortsatt er det folk som ikke har lært seg at låta inneholder en kunstpause, hvor bandet forventer at vi klarer å holde kjeft i salen, men som alltid ender med at Flaata må hysje på publikum. Aller helst skulle jeg ønske de hadde satt ut sitteplasser på Rockefeller, da Midnight Choir nytes aller best med stearinlys og rødvin, helt uten skravling og hoder som stenger for utsikten.

«Muddy River Of Loneliness» viste kontrastene i hva bandet er gode for. Den begynte rolig og lavmælt, men endte nærmest opp i kontrollert jamming fra treenigheten som samlet seg midt på scenen. Og under «Dear Friend» var Al nede i knestående under et heftig gitarparti mot slutten av låta, til stor begeistring for et jublende publikum.

«Bayview (Time Ain’t No Friend)» og «Finest Hour» rundet av «Amsterdam Stranded»-seansen, hvorpå Paal kastet flere roser ut i salen før de gikk av scenen. Flere roser ble kastet da de kom på igjen, etterfulgt av spørsmålet om vi hadde det fint. Det hadde vi selvfølgelig, og ville høre mye mer. Mye ble det ikke, men vi fikk da i det minste to låter til, begge fra oppfølgerskiva «Unsung Heroine».

Magi og mangler
«Snow In Berlin» skulle vise seg å bli ett av kveldens høydepunkt. Her skapte de et magisk lite øyeblikk med formidabel innlevelse fra Flaata og en fet gitarsolo fra Al DeLoner. Det hele ble avsluttet med «Painting By Matisse», med tostemt vokal fra Paal og Al, mens Ron satte punktum med en solo på kontrabassen.

Settlista får bare nesten full pott, ene og alene fordi de glemte å spille «The Ballad Of Emma Deloner». Ifølge sikre kilder, som var tilstede også på ekstrakonserten, ble den spilt dagen før. Men det hjelper jo lite for oss som hadde billett til den opprinnelige konserten. Det er rett og slett ugreit å gjennomføre en Midnight Choir-konsert uten Emma Deloner. Hadde de også spedd på med «Talk To Me» og «Jeff Bridges» hadde kvelden vært perfekt. Med snaue 90 minutters spilletid hadde det så visst vært rom for noen flere låter på programmet. I stedet ble vi sendt hjem med Patsy Clines «Walking After Midnight» på anlegget. For øvrig et fiffig ordspill.

Nok en gang tar jeg av meg hatten (i mangel på høvdingfjær) for disse gutta som har laget en av de vakreste platene jeg vet om. Og for at de alltid klarer å levere musikken minst like bra live – med en inderlighet og en formidlingsevne som ikke er alle band forunt. Det er sånne øyeblikk som simpelthen bekrefter hvorfor man elsker musikk. Takk! Måtte det snart komme noe ny musikk fra den kanten.

Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider