Same shit, new wrapping
Me And That Man er tilbake med oppfølgerplata «New Man, New Songs, Same Shit, Vol. 1» – et album som på en måte er mer av det samme, men som likevel tilføres noe nytt med hjelp fra et titalls kjente gjesteartister.
Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, startet for tre år siden sideprosjektet Me And That Man. Den gang var «That Man» polske John Porter, men nå står Nergal nesten på egne ben med hjelp fra diverse gjesteartister på oppfølgerplata «New Man, New Songs, Same Shit, Vol. 1».
Det musikalske uttrykket til dette bandprosjektet kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Depeche Mode, Leonard Cohen og Madrugada, og sistnevnte sammenligning blir ekstra tydelig når Sivert Høyem selv er gjesteartist på en av låtene denne gangen. Musikken er influert av både rock, blues, folk og country – melankolsk americanarock kan nok være et dekkende begrep, og er følgelig ganske fjernt fra hvordan vi er vant til å høre Nergal i Behemoth.
Norske bidragsytere
Albumet åpner med «Run With The Devil», med norske Jørgen Munkeby fra Shining på vokal og saksofon. Denne låta følger opp tråden fra forrige album, spesielt tekstmessig – refrenget innledes med srofen «My heart is pure but my church is black», og åpningslåta på forrige plate het nettopp «My Church Is Black». Også «Run With The Devil» er en bra åpningslåt.
På «Coming Home» finner vi tidligere nevnte Sivert Høyem på vokal, og kanskje er det Siverts karakteristiske vokal som gjør dette til en av platas sterkeste spor. Flere kirker blir det i «Burning Churches» med Mat McNerney (Grave Pleasures) på vokal – en låt som går fra nærmest snakkesyngende vers til et særs allsangvennlig refreng à la Tom Jones’ «Delilah».
Det skorter ikke på norske gjesteopptredener på dette albumet, og på «By the River» er det Ihsahn (Emperor) som står for vokalen. Også dette er ett av albumets høydepunkter.
Albumet er variert, samtidig som det alltid er lett å høre at det er Me And That Man du hører på.
I «Męstwo» tar gjestene seg en pause, og vi får platas eneste låt med kun Nergal på vokal. Dette er også den eneste sangen med polsk tekst. Męstwo betyr visstnok tapperhet, og melodisk minner denne låta en hel del om «My Church Is Black» fra debutplata «Songs of Love and Death» (2017).
På den mørke, nesten suggererende, «Surrender» har Nergal fått bistand fra både det svenske bandet Dead Soul og gitarist Rob Caggiano (Volbeat). Denne låta kan beskrives som en soulfull utgave av Nick Cave.
Variert, men gjenkjennelig
«Deep Down South» galopperer av gårde med en hissig banjo, mens vokalen trakteres av det svenske paret Johanna Sadonis (Lucifer) og Nicke Anderson (Entombed, The Hellacopters, Lucifer). Det veldige country-uttrykket gjør at denne låta skiller seg en del fra resten av plata, og står kanskje ikke igjen som favorittsporet.
«Man Of The Cross», med Jérôme Reuter (Rome) som gjesteartist, roer ned tempoet igjen – en mørk ballade, som også tittelen antyder. Matt Heafy fra Trivium bidrar på «You Will Be Mine», en nesten lystig sak som føles kjærkommen på dette tidspunktet.
På «How Come?» bidrar Corey Taylor (Slipknot) på vokal, Rob Caggiano på bass og Brent Hinds (Mastodon) på gitar. Sistnevnte leverer en fet gitarsolo på slutten, utover det er ikke låta spesielt minneverdig.
Albumet rundes av med country-balladen «Confession», med Niklas Kvarforth fra svenske Shining på vokal, og nok en gang sendes tankene til Nick Cave, i hvert fall frem til låta minner mer om ekstremmetall mot slutten av låta.
Alt i alt har Nergal med venner levert en verdig oppfølger. Albumet er variert, samtidig som det alltid er lett å høre at det er Me And That Man du hører på. Ofte kan plater med ulike vokalister bli litt schizofrene, men her synes jeg det funker bra, siden musikken fortsatt er gjenkjennelig. Det er et relativt mørkt album som kanskje hadde passet bedre å gi ut på høsten. I hvert fall er den perfekt å ta frem igjen når sommeren er på hell og kveldene blir mørkere – i påvente av «Vol. 2».
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
1. Run With The Devil (feat. Jørgen Munkeby)
2. Coming Home (feat. Sivert Høyem)
3. Burning Churches (feat. Mat McNerney)
4. By The River (feat. Ihsahn)
5. Męstwo
6. Surrender (feat. Dead Soul & Rob Caggiano)
7. Deep Down South (feat. Johanna Sadonis & Nicke Anderson)
8. Man Of The Cross (feat. Jérôme Reuter)
9. You Will Be Mine (feat. Matt Heafy)
10. How Come? (feat. Corey Taylor, Rob Caggiano & Brent Hinds)
11. Confession (feat. Niklas Kvarforth)
