Søndag 9. juni 2019

Gitargud med slapt repertoar

Mark Knopfler, som er mest kjent som frontfigur i Dire Straits, må regnes som en av tidenes mest kritikerroste og suksessfulle artister. Søndag 9. juni spilte han i Oslo Spektrum.

Etter at Dire Straits ble oppløst i 1992 har Knopfler gitt ut en rekke ujevne studioalbum. Det siste kom i 2018, «Down The Road Wherever». ‘Down The Road Wherever Tour’ består av Mark Knopfler og 10 dedikerte musikere, hvor de fleste har jobbet med ham i flere tiår. Bandets medlemmer er Guy Fletcher (keyboard), Richard Bennett (gitar), Jim Cox (piano), Mike McGoldrick (fløyte), John McCusker (fiolin og cister), Glenn Worf (bass), Danny Cummings (perkusjon) og Ian Thomas (trommer). Samt de nye tilskuddene Graeme Blebins (saksofon) og Tom Walsh (trompet).

Knopflers musikk kan beskrives som tradisjonelle popmelodier, ispedd element av irsk folkemusikk, country og blues. Og nettopp denne jordnære typen musikk har alltid hatt en stor tilhengerskare i trauste Norge. Til konserten har et middeladrende publikum reist fra fjern og nær. Som alltid har Mark Knopfler solgt ut alle setene i salen.

Konserten starter med «Why Aye Man». Det middelaldrende publikumet sitter rolig og iakttar. På låt nummer 3, «Sailing To Philadelphia», stiger stemningen noe. Men det skal ta lang tid før det tar ordentlig av i salen. Etter hvert som kvelden skrider frem får publikum servert Dire Straits-låter som «Once Upon A Time In The West», «Romeo And Juliet» og «Your Latest Trick».

Mark Knopfler har etter hvert blitt en aldrende mann; han fyller 70 senere i sommer. Ryggen krangler litt, han veksler mellom å sitte og stå på scenen. Knopfler gjør ikke mye ut av seg på scenen, han har aldri hatt rykte på seg for å være en showman. Han spiller gitar og snakkesynger som en ekstra søvnig utgave av Bob Dylan. Innimellom låtene serverer han dog publikum noen anekdoter; «I was a young dude when I started to come to Norway. Now I’m an old guy. See you on the other side”. Har han begynt å innse at det går mot slutten, mon tro?

En trivelig konsert, intet mer.

Likevel er det klart at han ikke har glemt gamle gitarkunster. Han spiller gitar som en gud. På låta «Postcards From Paradise» inviteres det til sambafest av det kleine slaget, men likevel øker temperaturen i salen betraktelig.

Deretter er det klart for «On Every Street» – etter undertegnedes mening en av få minneverdige låter fra det ellers dørgende kjedelige sistealbumet til Dire Straits. Når Knopfler spiller rockeren «Speedway At Nazareth» tar publikum skikkelig av. Bare synd han går av scenen umiddelbart etterpå.

Første ekstranummer er «Money For Nothing». Dette er nok høydepunktet fra mange av de fremmøtte, som reiser seg fra sitteplassene sine. Stemningen står i taket. Deretter går legenden av scenen igjen.

Når han kommer tilbake og spiller «Piper To The End» lyser publikums mobiltelefoner opp salen. Til slutt får publikum servert intrumentallåten «Going Home», som Knopfler skrev til filmen Local Hero. Det er flinkt og det er safe.

En trivelig konsert, intet mer. Jeg tar meg i å savne flere låter fra storhetstiden i Dire Straits.

Av Christopher Viland
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Why Aye Man
2. Corned Beef City
3. Sailing to Philadelphia
4. Once Upon a Time in the West
5. Romeo and Juliet
6. My Bacon Roll
7. Matchstick Man
8. Done With Bonaparte
9. Heart Full of Holes
10. She’s Gone
11. Your Latest Trick
12. Postcards From Paraguay
13. On Every Street
14. Speedway at Nazareth
Encore 1:
15. Money for Nothing
Encore 2:
16. Piper to the End
17. Going Home: Theme from Local Hero