De folkekjære karakterene fra Flåklypa er tilbake i «Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa», som er den tredje og siste animasjonsfilmen i trilogien fra Maipo Film og regissør Rasmus A. Sivertsen, basert på Kjell Aukrusts Flåklypa-univers. «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» ble årets mest sette film i 2013, og i 2015 kom oppfølgeren «Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa». Og nå, i avslutningen av denne filmserien, tar en spektakulær måneferd Flåklypa til nye høyder.
En internasjonal avtale har gått ut på dato, hvilket betyr at månen for en periode er fritt vilt for hele verden. Det lokale nyhetsankeret, som for øvrig er mistenkelig lik Ingvild Bryn og har lånt stemmen til Christine Hope, informerer via fjernsynsapparatene i bygda at hvis et land klarer å bygge en rakett og plante flagget sitt på månen, vil det landet bli eier av hele månen. Og med det er et internasjonalt kappløp igang. Russland har bygget seg en matrjosjka-rakett, mens amerikanernes rakett er for tung til i det hele tatt å lette. Det norske bidraget ledes av oppfinner Reodor Felgen, med Solan og Ludvig som astronauter, hvor førstnevnte astronaut mer enn gjerne ønsker å titulere seg som «den første skjæra på månen». Med andre ord er det en hel del som kan gå galt her, for en månelanding, «Det er fali’, det», skal vi tro Ludvig.
Nye gamle karakterer
Noen nye, men velkjente, karakterer får vi også hilse på i siste del av denne animasjonstrilogien. Enkefru Stengelføhn-Glad, spilt av Hege Schøyen, er en av dem.
«Det har vært frydefullt å bli invitert inn i Flåklypa-universet og gi liv til selveste Enkefru Stengelføhn-Glad, en heltinne fra min barndom», sier Hege Schøyen i en pressemelding. For enkefruen har tidligere blitt gjengitt av ingen ringere enn både Aud Schønemann og Wenche Foss, i henholdsvis «Flåklypa Radio» og «Flåklypa Grand Prix».
Enkefru Stengelføhn-Glad kjenner vi tidligere fra Flåklypas lokale TV-kanal, men har åpenbart klatret seg oppover på rangstigen og er nå byens ordfører. Talefeilen derimot, har hun ikke blitt kvitt, og kan fortsatt ikke uttale bokstaven «L». Hun byr på seg selv, og forteller mannfolka at hun er «Enkefnu, men ikke fanatisk», mens hun feirer den store begivenheten med champagne. Noe som skal få katastrofale følger for hele romferden. Utseendemessig virker karakteren påfallende inspirert av Bergens tidligere ordfører Trude Drevland.
Ingar Helge Gimle er også en nykommer i Flåklypa-sammenheng, der han låner stemmen sin til Vigfus Skonken, en original karakter kjent fra «Flåklypa Tidende». Vigfus Skonken er stortingsmann, og pådriver for hele måneekspedisjonen, da han med skjult agenda hevder at månestøvet er det Norge skal leve av når det er slutt på olja. Og dermed kupper han seg en plass om bord som astronaut. Bakdelen med denne planen er at hvis man støvsuger månen for månestøv vil den etter hvert slutte å lyse. Og dermed er det duket for Ludvigs personlige fanesak om å redde månelyset. For hvordan skal han ellers tørre å besøke utedoen hjemme midt på natta?
I manuset har de også sneket inn en god del politiske budskap. For eksempel blir forsøpling satt på dagsorden, når vi ser at verdensrommet bugner av russiske vodkaflasker og amerikansk fastfood i fritt fall. En annen fiffig detalj er at Reodor Felgen hjemme i Flåklypa skal ha kontakt med raketten hele veien via FM-båndet, som nå er ledig.
Filmen inneholder mye lun humor og artige detaljer som gjør at du småhumrer deg gjennom hele filmen. Såpass mye detaljer er det her, at man nesten må se filmen flere ganger for å få med seg alt. Store latterkuler er det derimot litt færre av. Men spenning får vi også, når Solan bekymret melder over radioen: «Flåklypa, me har et problem!» Vil de rekke å komme seg tilbake til jorda før de går helt tomme for oksygen? Det er det absolutt verdt en tur i kinosalen for å finne ut.
Av Marianne Lauritzen
Foto Maipo Film / Nordisk Film
