Lørdag 31. august 2019
20-årsjubileum på nyåpnet scene
Etter comebacket i februar har Madrugada turnert heftig dette året. Det man trodde skulle bli med et par jubileumskonserter i Oslo Spektrum og utvalgte festivaljobber i sommer, har virkelig eskalert.
Denne høsten står flere klubbscener for tur, både i Norge og ellers i Europa, før de runder av året med intet mindre enn fire konserter på Sentrum Scene. Publikum ser ut til å være umettelige, på et comeback som har vært alt annet enn mislykket. Og denne lørdagen var det Drammen Rock City som sto for tur. Hele dette året har vært viet 20-årsjubilanten «Industrial Silence», som de har spilt i sin helhet på alle konsertene, så også i kveld.
Selv om de spiller samtlige låter på albumet har de tatt seg friheten til å ikke spille dem i kronologisk rekkefølge. De har åpenbart funnet en oppskrift som fungerer, for de ser ut til å kjøre sammen rekkefølge på hovedsettet hver gang. Åpningssporet på plata, «Vocal», fikk også æren av å åpne kvelden på et utsolgt Union Scene. En perfekt start.
Perler på en snor
Madrugada trenger på ingen måte å gjemme seg bak grandiose show eller avansert lyssetting. Bakskjermen ble riktignok benyttet til ulike videosnutter og litt filming fra scenen, men utover det er det musikken som står i fokus. Og den nailer de så til de grader. Sivert Høyem veksler mellom å spille litt tamburin, marakas og kassegitar, men for det meste er det den mørke fløyelsstemmen hans som fyller rommet. og om mulig så synger han enda bedre nå enn i Madrugada sine glansdager.
Avdøde Robert Burås har blitt erstattet av to nye medlemmer; Cato Salsa beviser at han er en særs habil gitarist, mens Christer Knutsen trakterer både gitar, orgel, piano og munnspill. De to originalmedlemmene Frode Jacobsen (bass) og Jon Lauvland Pettersen (trommer) gjør kanskje ikke mest ut av seg på scenen, men sammen utgjør rytmeseksjonen en stødig klippe i bandet. I tillegg har de med seg Erland Dahlen på perkusjon, som spilte trommer i bandet de siste årene før de la opp i 2008.
Madrugada trenger på ingen måte å gjemme seg bak grandiose show eller avansert lyssetting – det er musikken som står i fokus.
Av høydepunkter i settet må jeg trekke frem partiet hvor «Higher», «Sirens» og «Shine» kom som perler på en snor. Union Scene må også berømmes for god lyd denne kvelden. De har reklamert med at stedet skulle gjenåpnes etter ombygning denne helga, noe som hadde resultert i et åpnere rom uten søyler, samt et oppgradert lydanlegg. Og det var definitivt den beste lyden jeg har hørt på denne scenen.
Romantiske kjærlighetssanger
«Madrugada er tilbake i Drammen etter så mange år! Kem sku trudd?», utbrøt Sivert, som videre kunne fortelle at de hadde spilt ute altfor lenge nå. «Vi trives godt inni et hus. Og apropos det, her kommer en sang som heter ‘This Old House'», introduserte han neste låt med. Det utpregede munnspillet i denne låta gjorde den til kveldens, og skivas, countryalibi.
«Strange Colour Blue» ble fremført i blått lys, naturlig nok, med en bilvei cruisende over bakskjermen mens Sivert sang «We are nearly there, I am racing». Midtveis i låta fant han frem en stor lommelykt, og samtidig som lyset ble slukket i hele salen sveipet han lommelykten over publikum. Dette var en effekt vi ikke har sett utendørs i sommer, på for eksempel PiPfest i Sofienbergparken. Mer effektfull ble også discojakka som Sivert pleier å ta på seg under «Norwegian Hammerworks Corp.», som nå virkelig lyste opp hele rommet.
«Vi skal spille en gammel kjærlighetssang», avslørte Sivert. «Det er fullt av kjærlighetssanger på ‘Industrial Silence’, som vi alle vet så er det et veldig romantisk album, fra en veldig romantisk tid i livene våre», fortsatte han ironisk, før han innså at han hadde malt seg sjøl opp i et hjørne og presenterte «Quite Emotional» som en av deres egne favoritter.
Fest på lokalet
«Vi er straks ferdige med å spille ‘Industrial Silence'», opplyste Sivert. «Men før vi er ferdige skal vi spille den siste låta som gjenstår, og det er den første ordentlige låta vi noensinne skrev. Frem til dette punktet hadde vi bare skrevet ting vi ikke likte, eller som hørtes ut som alt mulig annet. Vi skrev den en kveld i øvingslokalet vårt på Borgen i Oslo, et sted som ikke finnes lenger som så mange andre ting. Dette var på midten av 90-tallet, på den tiden man overlevde på Snickers og øl av og til når man hadde råd til det, og en wienerpølse kosta 5 kroner. Den kvelden skrev vi en sang som vi følte hadde framtida foran seg, og vi syntes det var et såpass stort mirakel at vi endte opp med å spille låta hele natta lang, og vi skrudde av lyset i øvingslokalet, mens vi så ut på lysene fra byen, motorveien og togene som rullet inn i Oslo – det ble lysshowet vårt. Den stunden der, de fire gutta og musikken i det rommet, kommer alltid til å være ‘Industrial Silence’ for meg». Og dermed var det duket for siste sang «Electric», som ikke bare er den første bra låta de skrev, men også en av de aller beste.
Det er aldri feil å høre «Industrial Silence» i sin helhet.
Da de 13 låtene fra «Industrial Silence» var over forlot bandet scenen. Men siden Sivert allerede hadde varslet oss om at det ville komme noen låter fra den øvrige karrieren litt senere på kvelden, var det ingen overraskelse at de returnerte, med påfylte vinglass, og dro i gang «Black Mambo». En låt de åpenbart er glade i selv, ettersom den nesten alltid blir spilt live. Låta ble akkompagnert av dansende damehender på bakskjermen, og Sivert Høyem var nede og håndhilste på publikum mens han sang «Gonna knock you down, With the liquour and love».
Den vanskelige andreskiva
«Vi spiller noen sanger fra den vanskelige andreskiva nå», forklarte Sivert og de fortsatte med den roligere «Only When You’re Gone». Både tredje-, fjerde- og femteskiva ble også viet oppmerksomhet, med låter som den stemningsfulle «What’s On Your Mind?» og den obligatoriske «Majesty». Under sistnevnte ble vi nok en gang minnet på hvor dyktig gitarist Cato Salsa er. Hele bandet er generelt tighte og samspilte, og bærer tydelig preg av å ha spilt mye sammen den siste tiden – de blir bare bedre og bedre.
Sivert presenterte bandet, kastet skjorta og byttet til en mer passende t-skjorte med påskriften «Union Rock», til stor glede for publikum, før de gjøv løs på en av sine største hits, «The Kids Are On High Street». Her var det masse trøkk fra samtlige på scenen.
De rundet av aftenen med «Valley Of Deception» fra den selvtitulerte sisteskiva. Hittil siste, er det vel lov å håpe på… Med Elvis sin «Tell Me Why» på anlegget takket de for seg etter drøye to timer, til en velfortjent hyllest fra publikum. Publikum oppførte seg for øvrig sånn tålelig bra, rettere sagt så begynte mange å miste fokus halvveis i konserten. Og på de roligste låtene, som for eksempel «Terraplane», var det ikke til å unngå å bli forstyrret av skravling i salen.
Settlista var nærmest upåklagelig. Det er aldri feil å høre «Industrial Silence» i sin helhet. Men gutter, når har dere tenkt å spille årets splitter nye låt «Half-Light»? Den burde jo være en selvfølge på en settliste anno 2019. Jeg håper på en tidlig julegave når vi garantert ses igjen på Sentrum Scene i desember.
Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen
Les også: Madrugada @ Oslo Spektrum og Madrugada @ PiPfest 2019
Settliste
1. Vocal
2. Belladonna
3. Higher
4. Sirens
5. Shine
6. This Old House
7. Strange Colour Blue
8. Salt
9. Norwegian Hammerworks Corp.
10. Beautyproof
11. Quite Emotional
12. Terraplane
13. Electric
Encore:
14. Black Mambo
15. Only When You’re Gone
16. What’s On Your Mind?
17. Majesty
18. The Kids Are On High Street
19. Valley Of Deception
