Ljungblut er ute med sin sjette fullengder, og den tredje i rekken med norsk språk. Frontmann Kim Ljung, bedre kjent som bassist og låtskriver i Seigmen og Zeromancer, lider så visst ikke av skrivesperre.
Vi møtte Kim Ljung et par uker før Ljungbluts første konserter på syv år. Bandet har kun spilt to konserter tidligere, begge i Tønsberg i 2011, men i forbindelse med plateslippet av «Villa Carlotta 5959» inviterte Ljungblut endelig til nye konserter; to i Tønsberg samt deres første noensinne i hovedstaden. Vi lurte på om Kim hadde full kontroll under oppkjøringen til de tre konsertene i november.
– De forrige konsertene føles som en evighet siden. Egentlig har vi ganske god kontroll nå, men samtidig er det litt utenfor vår kontroll også, fordi det er en setting vi ikke er vant til. Jeg er ikke så veldig flink til å spille orgel, men i Ljungblut spiller jeg på en Arp Omni fra 70-tallet, og akkurat den føler jeg meg veldig trygg på. Den kan jeg, det er soundet mitt. Men hvis noen hadde satt et MIDI-keyboard foran meg, så hadde nok ikke det gått så bra. Så dårlig er jeg.
– Du føler deg tryggere på bass med andre ord?
– Det gjør jeg. Men det er også ganske deilig å bare sitte stille og spille. Det er en helt annen setting enn å jage og hyle og skrike, som jeg alltid gjør ellers. Men jeg vet at jeg kommer til å bli ganske nervøs. Når du kommer opp på scenen så skjer det bare ett eller annet med stemmebåndet, fordi du knyter deg. Sånn er det med alt. Det som var veldig lett på øving er plutselig ikke så lett på konsert. Du stresser deg opp litt, adrenalinet setter i gang, og så synger du dårligere. Det er bare sånn det er. Jeg har en veldig god følelse på disse konsertene. Det er noe vi skulle ha gjort i forbindelse med «Ikke alle netter er like sorte»-plata for to år siden, men da kræsjet det med de andre banda mine, og formen var heller ikke tipp topp. Men nå føler jeg at vi bare må gjøre det, og vi ser allerede på nye jobber for neste år.
Null Zeromancer
– Du er altså i Ljungblut-modus for tiden?
– Ja, akkurat nå er jeg det. Men vi holder på med noen nye låter til Seigmen også, og da må jeg skru om. Også var jeg akkurat i Zeromancer-land, i forbindelse med konsertene tidligere i høst.
– Da vi snakket sammen etter forrige Ljungblut-skive, sa du at det var Zeromancer sin tur til å gi ut ny plate neste gang. Det gikk ikke helt sånn.
– Ja, der ser du. Jeg sa det ja, ha ha. Men det var sant altså. De låtene er der ennå, de er bare ikke spilt inn. Nå sluttet jo nettopp Dan (Heide, gitar), og det var ikke helt med i planen. Det satte en stopper for den singelen vi skulle gi ut. Det er bare trist synes jeg. Dan er en super gitarist, kamerat og bandkollega.
– Han har vel ikke tenkt å gi seg i Ljungblut også?
– Nei, det kommer ikke til å skje noe der. Men jeg skulle gjerne hatt ham med videre i Zeromancer også. Jeg er veldig glad i det bandet, og jeg synes det er så stas når folk er glad i Zeromancer. Seigmen er det populære bandet, eller det seriøse bandet som jeg pleier å si. De andre er hobbyband, og jeg blir ordentlig glad når folk liker hobbybanda mine. Men det tar nok litt tid før det nye Zeromacer-albumet kommer. Nå skal jeg ikke gå hardt ut igjen, men det står ikke bare på meg. Det er hele gjengen som må jobbe samtidig og dra lasset sammen. Det er et helvete å lage plate altså. Det er så mye arbeid. Jeg fikk «Villa Carlotta»-vinylen sent i går kveld, og det var en ordentlig god følelse. Jeg kan ikke huske at det har vært så deilig å motta en plate før. Det er en klisjé, men da er alt verdt det. Da tenker jeg «Fader, så fin, nå må vi komme i gang med den neste», he he.
«Det er ikke min skyld at denne plata kom så fort.»
Ljungblut-koden
– Sist sa du også at etter forrige Ljungblut-plate, og Seigmen-comebacket, skulle du ta en pust i bakken og roe ned for å se hva du skulle gjøre videre. Men det gikk jo ganske så fort med denne nye plata.
– Den pausen tok en uke kanskje, he he. Men det er ikke min skyld at denne plata kom så fort. Det er fordi de andre gutta har begynt å skrive. Dan skrev ”Triumfbuen” på den forrige plata. Da leverte han en ferdig demo som jeg rearrangerte og la melodi og vokal på. Det var en av de låtene som gikk fortest på den forrige plata. Det samme skjedde nå, men nå begynte Dan hele prosessen. Jeg var innlagt på sykehuset i Tønsberg i noen dager, også begynte han å sende meg låtideer. Jeg la vokal på flere låter via mobilen på sykehuset. «Til Warszawa» er en av de låtene. Dan skrev tre låter til denne plata, og Sindre (Pedersen, bass) skrev tre. Bandet har grodd ordentlig sammen etter tre plater, nå jobber vi veldig godt sammen. Det er veldig givende, og det gjør meg rørt også, når jeg ser hvor mye det betyr for dem å gi ut en plate som de har deltatt så mye på. Jeg er ikke noen ego-fyr i det hele tatt, jeg er litt kontrollfreak, men jeg ser ikke på bandet som mitt, jeg bare har et klart hode når det gjelder oversikt. Jeg ser for meg hvordan plata skal se ut når vi starter, også blir det ofte sånn. Jeg har et bilde på det, ogen av grunnene til at jeg har gitt ut så mange plater er nok at jeg har evnen til å ta avgjørelser. Jeg er et lite produsenthode. Men det hodet låner jeg ikke bort til noen andre, det bruker jeg bare til mine band.
– Du har vel skrevet noen av låtene fra scratch selv?
– Ja, jeg har skrevet fire låter. Men jeg har også gjort all tekst og melodi på de seks låtene som Sindre og Dan har laget. De sender meg bare instrumentale låter, så klipper og limer jeg, river det fra hverandre og syr det sammen igjen. Men noe av det de leverte var ganske nære det arrangementet man hører på plata. De knakk den Ljungblut-koden. Det er veldig deilig for meg, og det er grunnen til at plata kom ut ganske fort. I tillegg trengte vi ganske få øvinger før vi spilte den inn live. Det sier egentlig ganske mye om hvor bra bandet er sammen. Forrige plate spilte vi også inn live, men vi hadde enda bedre kommunikasjon i studio denne gangen. Jeg stoler veldig på Alex (Møklebust, Seigmen og Zeromancer) når det gjelder alt det tekniske og lydmessige, med han som produsent kan man bare senke skuldrene, for alt er opp til deg selv. Du må bare levere, sammen med de andre, på akkurat samme tidspunkt. Det er noe som egentlig er veldig stressende for en musiker som ikke er musiker. Det er ingen av oss som er ordentlig musikere, vi er selvlærte. Alex er veldig overrasket over at vi klarer å naile det på den måten vi gjør. Hele plata ble spilt inn i løpet av en helg, det gikk veldig smertefritt. Og så la jeg vokalen på etterpå. Det klarer jeg ikke live, det må være litt mer produsert enn som så. Vi er ikke jazz heller, he he. Det er et veldig dårlig uttrykk, men du hører at denne plata puster. Jeg føler at det er ekte, på en god måte.
«Det er et veldig dårlig uttrykk, men du hører at denne plata puster.»
– Hvordan vil du sammenligne dette albumet med de tidligere platene?
– Det er ikke min jobb å sammenligne platene, det er det journalister og anmeldere som skal, he he. Folk er veldig opptatt av det, kamerater av meg også. Jeg har bare en plan for en plate jeg, og så bryr jeg meg ikke noe om hvordan den er i forhold til de andre. Jeg tenker veldig skjematisk på hva som er best for hver låt, og så tenker jeg hva som er best for plata, og da tenker jeg ikke på hvordan det låter i forhold til forrige plate. Jeg vet jo at denne ikke ligner, dynamisk sett er denne mer variabel enn den forrige.
Hasselblad på månen
– Jeg ble litt overrasket over den første singelen «Hasselblad», som var helt annerledes enn forrige plate, men mange av de andre låtene viste seg å være mye mer like.
– Ja, den er helt annerledes, og den er ikke representativ for plata på en måte. Denne plata har jeg faktisk hørt en del på. Jeg har ikke gått lei av den ennå, jeg har blitt glad i den, og jeg gleder meg til å fremføre noen av de låtene.
– Hvorfor valgte du akkurat låttittelen «Hasselblad»? Den har kanskje en relasjon til fotoutstyr?
– Ja, det har den. Jeg er veldig glad i titler, og denne hadde jeg liggende kun kort tid før jeg skjønte at det måtte bli tittelen på en låt. Og når jeg hører ordet Hasselblad så tenker jeg på Bjørn Opsahl. Han har fulgt oss lenge, og jeg føler at vi er på samme frekvens, så den er dedikert til Bjørn. Jeg ble også trigget av historien om de 12 Hasselblad-kameraene som ligger på månen. Jeg synes det er fantastisk at det gjør det. Jeg var tilfeldigvis i Göteborg i høstferien, og på Göteborg kunstmuseum, og oppdaget bare et par dager før at Hasselblad-senteret ligger i det museumet, og der har de en fast utstilling som heter «Hasselblad And The Moon». Da fikk jeg en skikkelig opptur. Også har jeg lenge hatt lyst til å ha med Erik Ljunggren igjen, fra Zeromancer og Seigmen, han gjør et veldig kult bidrag på slutten av låta, med gamle analoge synther. Erik har fått seg et hav av gamle synther, jeg har noen selv også, men han er en trollmann. Så det var prikken over i-en på den låta, han spiller alle synthene på siste halvdel av låta.
«Jeg ble trigget av historien om de 12 Hasselblad-kameraene som ligger på månen.»
– Er det noen rød tråd gjennom alle låtene?
– Nei, det er ikke noe konsept sånn sett. Men jeg er veldig opptatt av hvordan en plate skal låte. Så låtene utfyller hverandre veldig. Rekkefølgen setter jeg veldig tidlig. Jeg er veldig opptatt av rekkefølger. Angående «235» så er den inspirert av et casino i Manchester som heter 235, som jeg besøkte en gang jeg var på fotballtur. Men låta minner meg litt om Dan også, for den handler om Obsessive Compulsive Disorder, eller OCD, det at man henger seg opp i ting og at ting må være på en bestemt måte. At plekterne må ligge akkurat riktig vei for eksempel. Dan er inspirasjonskilden min for akkurat et par av linjene i den låta. Alt må stå på linje, og lyset må slås av og på. Og når det gjelder «Til Warszawa» leste jeg en historie om Chopin, som er begravet på Père Lachaise-kirkegården i Paris. Jeg husker jeg dro dit da jeg var interrailer, to år på rad dro jeg dit bare for å se på Jim Morrisons grav, jeg brydde meg ikke om Chopin på den tiden. Men det jeg ikke visste var at hjertet til Chopin ikke er begravet der, det er murt inn i Helligkorskirken i Warszawa. Det er litt spesielt. Og sånne historier var med på at jeg følte at låtene til dette albumet skrev seg litt selv.
– Hva med «Superga», hva er historien bak den?
– Den låta er jeg veldig glad i. Det er Sindre sin låt. Superga er en høyde utenfor Torino i Italia. Historien om den høyden har jeg vært opptatt av i mange år. Jeg er veldig interessert i fotball, jeg er hardcore Manchester United-fan. Manchester United er kjent for en flyulykke, og det er ikke minst Torino også. De mistet hele fotballaget sitt i en flyulykke, hvor de kræsjet inn i Superga-høyden i 1949. De var Italias beste lag, da hadde de vunnet ligaen fire år på rad og hadde ni av ti spillere på landslaget. Italias første fotballstjerne var også på det laget. Alle døde. Det er et flott minnesmerke der, så den Superga-høyden hadde jeg lenge hatt lyst til å dra til. Så da Sindre kom med den låta hadde jeg nesten alt klart. Tekstmessig har det vært en gave å få disse låtene, det har nesten gått litt for lett. Jeg anbefaler en tur til Torino, det er en fin og lugn by. Italia generelt kan jo ikke gå gærent.
Selvpålagt skrivesperre
– Bruker du piano når du skriver låter?
– Nei, det gjør jeg sjelden. Jeg skriver ofte på kassegitar. Det har jeg gjort helt fra starten av. Og jeg er heller ikke god til å spille kassegitar, ha ha. Men jeg kan skrive på den. Det er mulig jeg snakker meg selv litt ned, men jeg føler selv at jeg ikke er flink til å spille. Men jeg er flink til å skrive på gitaren. Det er ganske enkle ting, så det er ikke mange strengene jeg trenger for å skrive en låt. Og da er det litt rart at jeg ikke skriver det samme om og om igjen, for jeg føler ikke at jeg gjør det. Det kommer alltid noe nytt. Jeg kan nesten kjenne om det er en god dag når jeg setter meg ned med gitaren, da vet jeg at det kommer noe bra.
«Det er mulig jeg snakker meg selv litt ned, men jeg føler selv at jeg ikke er flink til å spille.»
– Hva er det som inspirerer deg til å skrive?
– Det er så mye rart. Jeg blir veldig inspirert av annen musikk, eller andre konserter. Jeg kan bli inspirert av en utstilling, eller en film, eller av å lese avisa. Jeg kan også bli inspirert av barna mine, eller av å se en fotballkamp. Jeg plukker opp ord hele tiden også, og det trigger plutselig, og da må jeg sette meg litt for meg selv og rable ned noe. Sånn holder jeg på hele tiden egentlig, så det er aldri helt fred. Jeg har vurdert om jeg skulle ta et sabbatsår. Jeg har faktisk prøvd. Siden jeg er så mye plaget med migrene har jeg lurt på om det er hjernen min som gjør at jeg blir helt koko, om den jobber så mye at det oppstår elektrisitet. Så jeg har prøvd å ikke skrive. Og jeg klarte faktisk å skru av det kreative, så det er mulig.
– Hvor lenge varte den sabbaten?
– Jeg prøvde ikke mer enn en ukes tid, for jeg kjente jeg ble helt grå av det. Det var ikke særlig gøy. Man må bare drive med det man liker. Det ligger i meg, det er noe som bare må ut. Jeg har jo ikke skrivesperrer, det har jeg aldri kjent på. Gi meg gjerne en, he he. Men det har nok kommet litt naturlig med alle disse banda. Ljungblut var opprinnelig bare noen låter til overs, som ikke passet til noen av de andre banda, som skulle gis ut på EP. Og så ble det et dobbeltalbum. Da hadde jeg ingen store planer for Ljungblut i det hele tatt, men etter hvert har det blitt et band. Og Zeromancer tok jo bare over hele jobben til Seigmen, og så kom Seigmen tilbake igjen, men jeg dropper ikke Zeromancer av den grunn. Så det har bare blitt sånn. Det at jeg har kunnet fordele mine kreative ting på tre band tror jeg har gjort at de skrivesperrene ikke kommer så lett. Hvis jeg bare skulle skrive for ett band, tror jeg kanskje at det hadde stoppet litt mer opp.
«Jeg har jo ikke skrivesperrer, det har jeg aldri kjent på.»
– Er det noe av musikken du allerede har laget til Seigmen eller Zeromancer som inspirerer til å skape låter for Ljungblut?
– Det er krysninger, men jeg har en veldig klar visjon om hva som er hva. Men av og til er det sånn at jeg låner litt av de andre. Det har skjedd med hele låter også. «Liaison» fra forrige plate var egentlig en Seigmen-låt, men så endte den opp som en Ljungblut-låt. Da gjør man bare noen grep som gjør at den faller fort inn i det andre bandets verden. Men ja, jeg klarer å inspirere meg selv på en måte. Men jeg er ikke noe flink til å nyte øyeblikkene. Når man har gjort noen sinnsyke konserter og er veldig høyt oppe, så vil man bare oppleve det en gang til, men samtidig så må man jo videre også. Jeg kunne sikkert vært flinkere til å suge på karameller, det er jeg ikke, jeg må hele tiden videre. Jeg husker ofte alt arbeidet når jeg ser på en gammel plate. Det er veldig mye arbeid å lage en plate. Men det er jo fordi jeg deltar i hele prosessen. Det er ikke sånn at jeg ikke er med på cover-prosessen for eksempel. Jeg er jo med hele veien. Jeg starter alle prosessene, og det gjør jeg i alle banda.
– Ja, da blir du ikke arbeidsledig.
– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg jobber jo også på Haugarock, et øvings- og konsertlokale for ungdom i Tønsberg. Et genuint sted det er veldig givende å jobbe. Det er inspirerende å jobbe med ungdom, og de synes det er inspirerende å ha voksne folk som meg der, som har vært gjennom mye av det unødvendige jeg prøver å si at de ikke trenger å gjøre, men som de sannsynligvis må igjennom. Jeg jobber der 50%, og driver med musikk resten av tiden. I tillegg er jeg lagleder for fotballaget til sønnen min, som jeg er veldig opptatt av. Jeg brenner veldig hardt for fotball. Også har jeg familie. Og migrene. Nå som Ljungblut er litt altoppslukende føler jeg nesten at jeg ikke får puste. Akkurat nå synes jeg det er litt slitsomt. Jeg fokuserer veldig på at de konsertene skal bli bra, og merker at jeg blir veldig selvsentrert. Jeg prøver å få distanse til det, ikke tenke så mye på meg sjøl, men heller tenke at det ikke er så viktig. Man må prøve å tenke at det bare er en bitteliten brikke i det hele. Det er veldig få folk som bryr seg om det, men jeg vet at de som bryr seg, de bryr seg veldig. Jeg gir 100% uansett, og noen ganger går man så veldig opp i det, og det blir stress. Man må prøve å slappe av, og puste. Det er viktig å glede seg litt også.
«Jeg kunne sikkert vært flinkere til å suge på karameller.»
– Er du spent på skiveslippet også?
– Nei, det er jeg ikke. Jeg tenker bare på konsertene. Når plata er ferdig så er det ikke noe du kan gjøre. Den var ferdig for meg for lenge siden, og da er jeg allerede ti steg videre. Det verste er at de andre gutta har sendt meg ganske mange låter som er veldig bra.
– Så det kommer enda en ny Ljungblut-skive før noe annet?
– Jeg har begynt å legge vokal på allerede, men det var jo ikke det her vi skulle gjøre nå, så jeg har bedt dem om å ikke sende meg mer akkurat nå, ha ha. Jeg kjenner at egentlig så vil jeg bare slappe av litt nå.
Villaer og hengekøyer
– Hvis du skal ta deg litt fri, og prøve å ikke jobbe med noen ting, hva gjør du da?
– Jeg har lyst til å skrive en bok en gang. En roman. Det er kanskje litt overambisiøst, men jeg har det i meg. Men det er jo også veldig mye arbeid.
– Ja, jeg så for meg et feriesvar her.
– Ha ha. Jeg kan for eksempel dra til Italia for å skrive. Jeg har veldig lyst til å dra mer til Italia kjenner jeg. Jeg er også glad i å ligge i hengekøye, men jeg blir fort rastløs av det.
– Du kan skrive bok i hengekøye.
– Det kan jeg. Jeg har skrevet mye tekster i hengekøye. Jeg er gammel backpacker, og trålet Asia seks år på rad. Da reiste jeg sammen med Harald (Rosenløw Eeg), som har skrevet «Skjelvet», «Kongens nei» og mange andre bra filmer. Han er en av mine aller beste kompiser, og vi dro på ferie sammen for å skrive. Han skrev bøker og jeg skrev «Total» på den tiden. Så det har blitt skrevet en del tekster i hengekøye, i Thailand og Vietnam blant annet, og det anbefales jo. Det er for lite av det nå. Jeg har en hengekøye mellom to trær, med sjøutsikt, men det blir ikke helt som Thailand, det er ikke noe palmer der. Men det gir litt inspirasjon likevel. Og jeg savner tiden da vi bodde i California med Zeromancer. Vi reiste dit 10 år på rad, men har nå ikke vært der siden 2005. Albumtittelen «Villa Carlotta 5959» stammer fra der vi bodde. Da vi sluttet med Seigmen gikk det ikke mange uker før vi reiste dit og dannet Zeromancer. Produsenten vår bodde i et veldig kult hus i Hollywood med adresse Villa Carlotta 5959. Et stort, litt mystisk, gammelt hus i spansk kolonistil, med masse leiligheter. Huset var bebodd av bare skuespillere, artister og folk fra film- og musikkbransjen. Så det var veldig inspirerende å bo der, det var en egen atmosfære der. Så det navnet tok jeg med meg hjem, og kalte studioet mitt hjemme for Villa Carlotta 5959. Skiltet som henger over inngangsdøra til det huset har jeg malt i studioet mitt. Der har jeg et veldig kreativt rom. Jeg føler at jeg har tatt med meg noe av atmosfæren hjem. I tillegg har jeg hele tiden visst at det stedet i Los Angeles har tatt navnet Villa Carlotta fra en herskapsvilla ved Comosjøen i Nord-Italia. Så da dro jeg dit i fjor, da jeg visste at plata skulle hete «Villa Carlotta 5959». Jeg hadde lenge hatt lyst til å dra til Comosjøen for å se fotballkamper, så da fikk jeg slått to fluer i en smekk. Det var veldig spesielt å dra dit. Det er et museum nå, med en enorm botanisk hage. Den ligger helt sinnsykt fint til. Alt dette har vært inspirerende. Det har satt standarden for plata føler jeg. Det er derfor titler er så viktige for meg, de setter i gang skriveprosessen.
– Hvorfor ble det ikke tittelen på neste Zeromancer-plate, hvis det egentlig var Zeromancer som hadde tilknytning til det huset?
– Det kan du si. Men det passer ikke føler jeg. Også har jeg allerede tittelen på den Zeromancer-plata, den har vært klar veldig lenge, den plata skulle egentlig vært ute. Men det er mange historier på «Villa Carlotta 5959». Jeg ville gjøre det litt annerledes på denne plata, og fortelle historier på hver av låtene. Det var veldig givende. Jeg er ikke så veldig åpen om tekster, jeg synes det ofte blir litt svulstig. Men til forskjell fra tidligere så handler hver låt om en spesiell ting denne gangen. Og det har faktisk gjort det litt lettere å skrive. Jeg synes jo det er vanskelig å skrive på norsk. Jeg synes for så vidt det er vanskelig på engelsk også.
Språkforvirring
– Etter forrige plate sa du at det ikke var gitt hvilket språk du ville bruke på neste Ljungblut-skive.
– Nei, det er sant. Og nå tenker jeg egentlig at jeg er ferdig med norsk. «Over skyene skinner alltid solen», «Ikke alle netter er like sorte» og «Villa Calotta 5959» er en trilogi. Det er tre norske plater, av samme band, med samme type innspilling.
– Så du ser du for deg at neste Ljungblut-plate blir engelsk igjen?
– Jeg har egentlig tenkt det ja. Vi har til og med egen logo på de norske platene, så tanken var å bruke den gamle logoen igjen neste gang, til en engelsk plate. Men så kom de låtene fra de andre gutta nå. Og de er jo norske. Så jeg kan ikke gi noe helt klart svar på det.
– Så du hører hvilket språk det må være på låtene?
– Ja, det hører jeg med en gang jeg hører melodiene. De har som sagt knekt den koden. Faen så bra de skriver! Det er så lett for meg å komme med ordene. Ofte skjønner jeg med en gang hva som er budskapet når jeg hører låtene. Uansett blir det mer musikk. Og det blir mer av alt. Når jeg er ferdig med disse konsertene nå, så er det rett på Seigmen-øving. Vi har seks Seigmen-konserter før jul. Det gleder jeg meg til. Vi har noen nye ting på gang, som vi burde klare å naile innen den tid, men jeg kan ikke love noe.
Klisne Seigmenn og andre musikalske helter
– Hva hører du på av musikk selv? Går det mest i gammelt, eller hører du på ny musikk også?
– Jeg er ikke veldig flink til å følge med. Jeg får tips fra kompiser som er mer oppdaterte enn meg. Jeg driver ikke med streaming. Jeg fikk beskjed om å legge ut en spilleliste på Spotify, eller Spotifuck som jeg kaller det, og på den lista er det mye rart. Jeg hører på alt fra Fugazi til Dolly Parton og Sven-Bertil Taube. Og det er jo helt ute. Det henger ikke sammen. Men Depeche Mode og The Cure ligger alltid i bunn, i tillegg trenger jeg alltid noe metall og noe industrielt bråk. Så det er musikk til forskjellig bruk. De fleste er vel generelt sånn, men kanskje jeg er litt mer ekstrem.
«Jeg driver ikke med streaming.»
– Hvis du bare kunne høre på tre album for resten av livet, hvilke ville du valgt?
– Det er vanskelig. Men jeg hadde plukket en Depeche Mode-plate, det er et enkelt valg. Også er jeg veldig glad i David Sylvian fra bandet Japan, han inspirerte meg i mange år. I tillegg er jeg veldig glad i Kraftwerk, og noen Neil Young-plater. Og «The Downward Spiral» av Nine Inch Nails, den synes jeg er ordentlig gjennomført og brutal, med deilig støy. Det er ikke så mange album hvor alt stemmer, det er ofte plater som har ni bra låter, og én dårlig. Så det måtte blitt noen av de som er helt fullendte, og da kunne jeg kanskje sagt Depeche Mode, Kraftwerk og Neil Young – hvis jeg måtte velge.
– Hvor gammel var du da du skjønte ut at du ville drive med musikk?
– Marius (Roth Christensen, Seigmen) og jeg hadde konserter for foreldrene våre veldig tidlig. Vi lagde outfits og spilte på kjeler og lokk og den slags. Det var nok litt meant to be at vi skulle spille sammen. Det startet veldig tidlig, og vi spilte også i et band sammen. Men det var ikke før jeg ble bedt om å komme på en øving med Klisne Seigmenn at jeg virkelig skjønte det. Der fikk jeg høre de fem låtene deres «Rosa boots», «Sure tær», «Bæsj», «Mye dritt» og «Det hjelper ikke å rope på pappa» – det forandret livet mitt. Det burde ikke være mulig, men det skjedde altså. På den tiden kjente jeg ikke Alex, han var en keeperklyse på et rivaliserende fotballag, og jeg så på ham som litt uspiselig, men han var samtidig litt uoppnåelig kul. De andre kjente jeg ikke; Sverre hadde punker-dreads og Noralf hadde jeg ikke peiling på hvem var. Men jeg ble blåst i bakken da jeg ble invitert på den øvinga, jeg syntes de låtene var så kule. Jeg kunne ikke skrive noe før det egentlig. Jeg lærte å skrive av det jeg hørte der tror jeg. Det satte standarden. Det var seigt, tungt og mørkt. Og punkete.
«Lykke, hvor lenge varer egentlig det?»
En happy kid med mørkt kunstnerhjerte
– Musikken din er fortsatt mørk.
– Ja, det er den. Den er veldig mørk. Og det får jeg ikke gjort noe med. Jeg vil at musikk skal sette deg i en stemning hvor du blir både nostalgisk, tenkende, søkende, melankolsk, trist og glad, og at den får deg til å sette pris på ting og sette ting i perspektiv. Hvis jeg klarer noe av det, så er det en ære. Men det viktigste for meg er egentlig å inspirere andre, det synes jeg er stas. Det er det jeg føler at andre gjør med kunst. Å inspirere hverandre er nøkkelen. Det er det som får folk til å gå fremover, glemme sykdommer og dritt. Det er vel derfor det blir litt mørkt. Jeg vet ikke om jeg har et mørkt hjerte, men det er ett eller annet som bor i meg. Men jeg er jo en happy kid. Hvis ikke hadde det sikkert ikke gått så bra, hvis jeg ikke også hadde hatt den glade delen. Man må være i balanse, det er det det handler om.
– Det hadde kanskje ikke kommet like mye bra musikk hvis du alltid var happy heller.
– Nei, det gjør det jo ikke. Men jeg sier ikke at jeg går rundt og er ulykkelig, for det gjør jeg ikke, men det går opp og ned i perioder, som en graf. Lykke, hvor lenge varer egentlig det? Når du gifter deg så er du lykkelig i mange uker etterpå, jeg husker da jeg giftet meg, jeg hadde aldri kjent på en sånn lykke. Jeg bare svevde, men man gjør jo ikke det i evigheter. Lykke generelt, er for meg mer korte blaff. De ulykkelige episodene er heldigvis også det. Men da er jeg glad for at jeg klarer å sette ord på det. Det er ikke alle som forstår de ordene, men jeg får i hvert fall uttrykt meg via musikk. Det er det som er deilig med å være kunstner, hvis man skal være så svulstig å kalle seg det. Jeg driver jo med kunst, jeg driver ikke og selger plater. Da hadde jeg lagt opp for lengst, ha ha. Jeg gir ut musikk, det er det som er viktig for meg. Og da kommer vi tilbake til den skrivesperren – det stopper jo ikke. Og når jeg i tillegg får hjelp også, da er det enda vanskeligere. Nå er jeg veldig i Ljungblut-bobla, men både Seigmen og Zeromancer står og venter for tur. Ja, det er mange av de samme medlemmene, men det er ikke alle som spiller i alle tre banda, og de pusher på.
«Jeg driver jo med kunst, jeg driver ikke og selger plater.»
– Synes du det ble annerledes å skrive musikk etter at du ble pappa?
– Alt betyr bare mer. Alt er mer givende, men du blir så bekymringsfull og sårbar. Det er den eneste ulempen ved å være pappa, i tillegg til at man får litt mindre tid, men det er jo så stort at det overgår det meste. Som pappa er du så touchy. Og du slutter å leve livet ditt gjennom deg sjøl, du lever gjennom barna dine. Så du prioriterer helt annerledes. Noe som er veldig sunt. Det å bli pappa er helt sjukt. Jeg blir alltid så inspirert når jeg kjører forbi sjukehuset i Tønsberg. Jeg har vært der mye sjøl, begge barna mine er født der, og både mamma og kona mi har jobbet der i mange år. Jeg har skrevet mange låter på den strekningen, ofte står jo trafikken bom stille der. I Halfdan Wilhelmsens allé i Tønsberg har det kommet mye bra, he he.
– Tror du Zeromancer gir ut ny plate før Seigmen nå?
– Det er vanskelig å svare på faktisk. Akkurat nå er vi litt aktive med Seigmen i øvingslokalet, og det er veldig givende og gøy. Det å bare dra på øving kun med kassegitarriffene i hodet, uten demoer, og bare være kreative sammen. Seigmen er noe spesielt, det er noe som skjer i det lille øvingslokalet vårt. Seigmen-gutta kan ikke spille noe annet enn det de kan. De kan bare spille Seigmen. Derfor låter det veldig særegent.
– Det er stor stas at Seigmen er tilbake, men det var veldig gøy å se Zeromancer igjen på Parkteatret i høst også.
– Ja, det var veldig gøy for oss også. Vi spilte konserter i Tyskland noen dager før, og det var også ekstremt moro. Man glemmer det litt når vi spiller så sjelden, og det blir mye øving for noen få konserter. Vi skulle gjerne gjort litt mer når vi først var i siget. Men Parkteatret var spesielt, der var det skikkelig bra energi i rommet. Også var det egentlig en trist setting siden det var Dans aller siste konsert. Det var ikke noe lett valg for ham å ta den avgjørelsen. Han var med i bandet i 15 år, og det setter ting litt i perspektiv for oss andre også, for han er jo bare lillegutt i Zeromancer-sammenheng.
Av Marianne Lauritzen
Livefoto Arash Taheri | Bandfoto Tom Lund
