Mandag 3. juni 2019

Sjefens løytnant får være sjef selv

Steve Van Zandt, bedre kjent som Little Steven, og kanskje enda bedre kjent for almuen som Silvio Dante i den prisbelønte amerikanske TV-serien «The Sopranos», er til daglig gitarist i Bruce Springsteens E-Street Band, men i perioder med lav aktivitet fra «sjefens» side hender det fremdeles at han tar sitt åttitallsband The Disciples of Soul ut på veiene, og i kveld gjestet de hovedstaden.

Visuelt blir det når Little Steven og hans souldisipler holder fest. Til tonene av «Communion» fra sisteskiva, årets «Summer of Sorcery», paraderte bandets tre kordamer med høyt hevete parasoller inn på scenen etterfulgt av den fem mann sterke blåserrekka. Etter hvert kom hovedpersonen selv inn på scenen iført sin karakteristiske bandana med en psykedelisk utseende gitar på ryggen. Presentasjon, barn! Det ble tidlig klart at dette skulle bli en konsert der alt var nøyaktig koreografert, og lite eller ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Musikken er muligens av en art man like gjerne hører i et røykfylt kjellerlokale (den gang de eksisterte) av et ensemble med sju i promille, men Steven og hans trupp av muntre musikanter hadde alt på stell!

Litt historikk først! Steve Van Zandt, en barndomsvenn (så vidt jeg vet) av Bruce Springsteen, ble med som rytmegitarist i sjefens band rundt 1975. Tidlig på åttitallet hoppet han av og dannet sitt eget band, Little Steven and The Disciples of Soul, som platedebuterte med «Men Without Women» i 1982. Formatet minnet om Southside Johnny & The Asbury Jukes, et annet band Steven hadde vært med i – og skrevet låter for, ofte i samarbeid med Springsteen – på siste halvpart av syttitallet. Full blåserrekke var vel det som skilte både Southside og Disciples fra sjefens E-Street Band.

«Men Without Women» var ikke spesielt dominert av politiske tekster, men det var til gjengjeld oppfølgeren, 1984-alsteret «Voice of America». Her markerte Steven seg som en skarp kritiker av Reagan-administrasjonen og den nykonservative bølgen som preget første halvpart av tiåret. Spesielt den daværende presidentens utenrikspolitikk var et gjennomgangstema i mange av tekstene. Blåserrekka hadde fått fyken til denne innspillingen, til fordel for et mer tidsriktig rocka lydbilde. Med fare for å hisse på meg fanatiske Bruce-fans, må jeg innrømme at om jeg skulle sette opp en liste over mine favorittskiver fra 1984 ville nok «Voice of America» figurere mange plasser over sjefens «Born In The USA», som kom ut noen få uker senere.

Etter dette kom ytterligere et par LP-er før Steven fant veien tilbake til Springsteens E-Street Band, nå i selskap med Nils Lofgren, gitaristen som noen år tidligere hadde overtatt hans plass i bandet. The Boss har saktens råd til å betale dem begge.

Energisk femtenmannsband
Beklager digresjonen. Nå skal det dreie seg om kveldens konsert. Vi skulle få materiale fra samtlige av New Jerseys nest største sønns (vi holder Jon Bon Jovi utenfor dette!) soloalbum. Men i motsetning til sin «boss» i E-Street Band er ikke Steven så veldig taletrengt mellom låtene, og det skulle vel ta fire låter før vi fikk høre noe annet enn sangstemmen hans. Det som da kom var en hyllest til det han kalte en underbetalt yrkesgruppe som ikke ble satt på langt nær nok pris på, nemlig lærerne, til spredt jubel fra skolevesenansatte rundt i lokalet. Dette var selvfølgelig innledningen til låta «Education».

Cirka midtveis kom det som skulle bli min favorittdel av konserten, nemlig da bandet liret av seg tre låter på rappet av forannevnte Southside Johnny & The Asbury Jukes. «Little Girl So Fine», «Trapped Again» og den nydelige «Love On The Wrong Side Of Town» ble avlevert i flotte versjoner av et entusiastisk band som åpenbart elsket dette materialet. Det skal føyes til at to medlemmer av blåserrekka, Ed Manion og Stan Harrison, spilte på de originale studioversjonene av en eller flere av disse låtene, gamle Asbury Jukes-medlemmer som de er.

Dyktige musikere som oser av spilleglede, og da kan vel ikke en konsert av denne typen bli stort bedre?

Dagens Disciples of Soul består av 15 personer inklusive Steven selv. Siden de er i ganske mye bevegelse på scenen var det vanskelig å telle dem (jeg kom til alt fra 12 til 16 de gangene jeg prøvde, men fikk etter hvert verifisert at riktig svar var 15). Folksomt var det altså selv på Rockefellers relativt romslige scene. Faktisk var det såpass mye folk utpå der at det så ut som om roadiene sleit med å finne riktig mann når de kom ut på scenen med nystemte gitarer.

Og Steven kunne stolt opplyse oss om at det var de samme femten som hadde vært med hele veien siden gjenforeningen for noen år siden. Ingen tvil om at de er en dyktig gjeng heller. Keyboardisten Lowell «Banana» Levinger ble fremhevet spesielt av sin bandleder for å ha vært et sentralt medlem av det han betegnet som et av sekstitallets viktigste band (om han ikke sa DET viktigste), The Youngbloods. Og gamlingen var flink han! Faktisk var nok det svakeste leddet i bandet Steven selv. Som vokalist gjør han jobben greit nok på disse låtene, selv om han ikke kan kalles noen stor sanger, men noen sologitarist er han i hvert fall ikke. Den biten låt betraktelig bedre da den andre gitaristen, Marc Ribler, fikk briljere. Kanskje best å holde deg til rytme, Steven, og la han til høyre for deg i hatten og den røde skjorta ta seg av solospillet!

Bullshit og gamle godlåter
Litt politikk skulle vi og få – selv om hovedpersonen har blitt vesentlig mindre agiterende siden «Voice of America»-perioden. Lett å resignere når man, etter alt man har sagt og sunget, finner The Donald i Det Hvite Hus. Men før «I Am a Patriot» (fra VoA) fikk vi en forelesning om hvordan det faktisk er mulig å tenke både miljø og samfunnsøkonomi samtidig, og om hvordan det er mulig å tenke globalt uten at det nødvendigvis går på bekostning av nasjonale interesser. Det universelle språk er ikke lenger engelsk, fikk vi vite – det universelle språk er i dag bullshit! Til og med den unge miljøaktivisten Greta Thunberg ble framsnakket under denne tordentalen.

Hovedsettet ble avsluttet med fine versjoner av de gamle godlåtene «Bitter Fruit» og «Forever». Men hvorfor i all verden skal man forlate scenen bare for å komme rett inn igjen for å lire av seg et par ekstranumre? Særlig når man er femten personer, enkelte med stort hår og andre i lange flagrende gevanter, kan det by på logistikkproblemer. Første ekstranummer var tittellåta fra sisteskiva. Og jammen fikk vi ikke «Sun City» og, som kanskje ikke er like aktuell lenger som da han spilte den inn med prosjektet Artists United Against Apartheid på åttitallet, men bevares – en flott låt! Til slutt runget «Out of the Darkness» ut i salen til et ønske fra Steven om at vår tids politiske klima snart skal forandre seg.

Et nesten fullsatt Rockefeller bivånet en energisk konsert fra et flott femtenmannsband. Som før sagt var det en profesjonell og koreografert forestilling vi var vitne til, men vi satt likevel igjen med en følelse av spontanitet fra bandets side. Dyktige musikere som oser av spilleglede, og da kan vel ikke en konsert av denne typen bli stort bedre? Denne anmelder var i hvert fall fornøyd da han vandret ut i den lyse natten.

Har jeg forresten fortalt om den gangen på åttitallet da jeg håndhilste på Little Steven på en t-banestasjon i London?

Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Communion
2. Camouflage of Righteousness
3. Party Mambo!
4. Love Again
5. Education
6. On Sir Francis Drake
7. I Visit the Blues
8. Gravity
9. Los Desaparecidos
10. Little Girl So Fine
11. Trapped Again
12. Love on the Wrong Side of Town
13. A World of Our Own
14. Suddenly You
15. Vortex
16. I Am a Patriot
17. Superfly Terraplane
18. Bitter Fruit
19. Forever
Encore:
20. Summer of Sorcery
21. Soul Power Twist
22. Sun City
23. Out of the Darkness