Torsdag 28. november 2019

Norges progflaggskip bergtar Vulkan

Det eksisterer selvfølgelig mange personlige oppfatninger om hva som er Norges beste band innen progressiv rock og metall, men sikkert er det i hvert fall at det mest suksessrike for tiden er Leprous, særlig utenfor Norges grenser. Denne torsdagskvelden sent i november inntok de scenen på Vulkan Arena.

Men Leprous hadde ikke backstage-området for seg selv denne kvelden. Dreamarcher var første band ut med sin blackened progressive metal (deres egen beskrivelse). De oslobaserte vestlendingene veksler mellom melodiøs vokal som bassisten sto for, og ekstremvokal fra trommisen. Musikken deres er melankolsk og atmosfærisk, men går til tider over i steinharde partier der trommeslageren gjerne overtar vokaljobben. De leverte et helt greit sett på rundt halvtimen. Mange likte det de hørte svært godt, men selv tror jeg ikke jeg vil vie Dreamarcher mye oppmerksomhet framover. Dette falt nemlig inn under kategorien «ikke helt min greie», men det er lov å være uenig.

Maraton som special guest

Oslobandet Maraton hadde status som special guest. De har vært en snakkis i undergrunnen i lengre tid nå, siden før de ga ut sitt debutalbum «Meta» i april i år. Og ikke uten grunn! Kvintetten viste seg fra første stund som dyktige musikere med catchy låter, og i vokalist Fredrik Bergersen Klemp har de en karismatisk frontfigur. Stilmessig ligger de i et langt mer poppete landskap enn de andre bandene på kveldens plakat, men samtidig har de innslag av prog i seg. Det slo meg på flere av låtene at et band som Muse må ha vært en kilde til inspirasjon.

Maraton var i det hele tatt et positivt bekjentskap som skal følges videre.

Siden denne anmelder ikke hadde blitt eksponert for særlig mye av Maratons musikk før dette møtet, skal jeg ikke prøve å gå i detaljer om hvilke låter de spilte og slikt. Men de åpnet i hvert fall med «Prime», og et annet høydepunkt var «Seismic» som var nest siste nummer. Klemp var høyt og lavt, balanserte på monitorer, og ved en anledning tok han seg en tur ut i salen. Maraton var i det hele tatt et positivt bekjentskap som skal følges videre, og 20. mars neste år headliner de John Dee i Oslo.

Les også: Leprous + Maraton @ Union Scene

Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
Maraton Vulkan Arena Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Et mer dynamisk liveband

Leprous er vi vant til å se med en intens Einar Solberg plassert bak keyboardet sitt. Så sent som i juni presenterte de seg slik på årets Close To The Rain, som undertegnede anmeldte for dette nettsted. Hva som har trigget denne forandringen vites ikke, men på høsten turné, hvor de promoterer sitt nye slipp «Pitfalls», har han blitt mye mer bevegelig med håndholdt mikrofon mens flere av bandmedlemmene deler på keyboardspillingen. En annen ny ting var at han faktisk snakket til publikum mellom låtene, der vi i tidligere tider i beste fall har fått et mumlet «takk» etter endt låt. Han ga uttrykk for at det å snakke foran store forsamlinger var noe han var svært ukomfortabel med, men det er ingen grunn til å være nervøs, min gode mann. Du klarte deg aldeles utmerket. Selv om du hadde blitt mer frittgående la du ingen egg! Beklager den blødmen. Jeg kunne ikke dy meg.

På forhånd hadde vi blitt informert om at Solberg slet med et halsonde som påvirket stemmen hans. Jeg er helt sikker på at ingen ville ha reagert om vi IKKE hadde fått denne beskjeden. Stemmen hans virket upåvirket av basselusker konserten gjennom i mine ører. De åpnet med to låter fra årets utgivelse, «Below» og «I Lose Hope». Fra første stund var lyd og lys upåklagelig. Bandet var fokusert og samspilt, noe som egentlig bare skulle mangle når de nå gikk mot slutten av en omfattende europaturné. Leprous har med årene virkelig utviklet seg til å bli en «lean, mean gig machine»!

Blodferskt materiale dominerte settlisten

Eldre låter som «From The Flame» og «Foe» fulgte. En visuell detalj som også er ny siden forrige gang jeg så dem, er at cellisten Raphael Weinroth-Browne, som vel ikke regnes som offisielt medlem av bandet, beveger seg mye mer rundt på scenen med sitt noe uhåndterlige instrument.

Det var et mer løssluppent og utadvendt Leprous enn tidligere vi fikk denne gangen.

Leprous forsatte å veklegge materialet fra «Pitfalls» med «Observe The Train», «Alleviate» og «At The Bottom». Ofte kan det være litt «farlig» for et band å la så blodferskt materiale dominere settlisten, men kveldens publikum virket ikke å ha noe problem med det. Stemningen stod i taket uansett. Det er vel slik at brorparten av publikum er store fans av headlineren, og har rukket å sette seg godt inn i låtene fra den nye skiva.

Men vi fikk mer gammelt materiale og. «The Cloak» fra «Coal» (2013), og «Bonneville» fra forrige utgivelse, «Malina». Mellom disse fikk vi som så ofte før deres versjon av Massive Attacks «Angel», før hovedsettet ble avrundet med «Distant Bells» fra «Pitfalls».

Cellosolo i pausen

Bandet gikk av scenen, men cellisten ble stående igjen og framførte (formodentlig) egen musikk i et par minutter mens et fullsatt Vulkan applauderte Leprous ut på scenen igjen. Et originalt trekk! Som ekstranummer fikk vi «The Price» fra «The Congregation» (2015) og «The Sky Is Red» fra deres nye baby. Da det hele var over hadde Leprous bekreftet sin stilling som Norges kanskje viktigste band innen metall og prog pr. i dag.

Hvis jeg har en (frittgående) høne å plukke med Leprous av i dag, så er det at de fullstendig ignorerer sitt tidlige materiale. Selv oppdaget jeg bandet med «Tall Poppy Syndrome» (2009) og åpningskuttet «Passing» var en åpenbaring første gang jeg hørte den. Den burde være obligatorisk som avslutningslåt hver bidige gang, spør du meg!

Men, men. Meget bra var det uansett, og det var et mer løssluppent og utadvendt Leprous enn tidligere vi fikk denne gangen, nå som Solberg hadde (for det meste) løsrevet seg fra keyboardet sitt. Dette gikk heldigvis ikke på bekostning av den berømte intensiteten!

Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen

Les også: Leprous låser seg ikke til én stil

Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
Leprous Vulkan Arena Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Settliste Maraton

1. Prime
2. Almost Human
3. Fringe Logic
4. Change of Skin
5. Blood Music
6. Altered State
7. Seismic
8. Spectral Friends

 

 

 

Settliste Leprous

1. Blow
2. I Lose Hope
3. Foe
4. From the Flame
5. Observe the Train
6. Alleviate
7. At the Bottom
8. Third Law
9. The Cloak
10. Angel
11. Bonneville
12. Distant Bells
Encore:
13. The Price
14. The Sky Is Red