Fredag 22. februar 2019

Prog-maraton i Drammen Rock City

Leprous har turnert hissig siden de ga ut «Malina» i 2017. Nå er de på vei til Latin-Amerika for en ny runde, og som en oppvarming til videre turnévirksomhet la de turen innom Drammen denne siste fredagen i februar, hvor Maraton fikk æren av å varme opp publikum.

At Maraton ble satt opp som support for Leprous var ingen stor overraskelse. Dette har jeg nærmest ventet på siden Maraton slapp sin første singel for et år siden. Bandene passer sammen som hånd i hanske, og dette er sannsynligvis ikke det siste vi har sett av dette samarbeidet.

Maraton består av Fredrik Bergersen Klemp (vokal), Frank Nordeng Røe (trommer), Vegard Liverød (bass), Jon Vegard Næss (gitar) og Magnus Johansen (keyboard). I løpet av det siste årets bekjentskap har vi blitt presentert for fem singler fra denne gjengen, som omsider slipper sitt debutalbum 26. april.

Blodig alvor
Maraton befinner seg i samme landskap som Leprous, men jeg vil si musikken deres er en anelse lystigere og litt mer popete enn hos deres spedalske kollegaer. I Drammen fikk vi servert nesten hele den kommende skiva, med unntak av «Body Double». Denne ble i stedet erstattet med den enda nyere «Almost Human». Som et resultat av at albumet «Meta» har vært ferdig en god stund, begynner de allerede å få låter til neste plate. «Almost Human» vitnet om at det er mer spennende materiale i vente fra Maraton, selv om bandet har fått ny besetning siden første plate ble spilt inn. Hvilket lover bra for fremtiden.

De sparket i gang med «Prime», etter min mening en av deres beste låter, og gjorde det tidlig klart at de hadde tenkt å utnytte sine 45 minutes of fame til det fulle. Lyden var dessverre ikke helt optimal på Union Scene. Det var ikke den klareste lyden jeg har hørt, i hvert fall ikke i første halvdel av settet, men et fett lysshow veide heldigvis noe opp for dette, spesielt under deres nyeste singel «Moasic».

Maraton på Union Scene.

Blant kveldens høydepunkter var definitivt «Seismic» og «Blood Music». Sistnevnte var også den som så ut til å vekke mest liv i gutta selv på scenen. Av de låtene som ennå ikke er utgitt synes jeg «Altered State» skilte seg mest ut. Denne har et catchy refreng, og var enda tøffere live enn på plate. Det hjalp også på at vokalist Fredrik tok seg en tur ned på gulvet for å synge til publikum underveis i låta. Den noe roligere «The Manifest Content» roet det hele ned et par hakk, før de rundet av med publikumsfavoritten «Spectral Friends».

Maraton gjorde en veldig god figur. Visuelt sett har de blitt vesentlig mer dynamiske på scenen siden første gang jeg så dem, og det kler dem godt. Det kledde dem også å ta i bruk Leprous sine TV-skjermer for å vise frem logoen sin. Får de etter hvert fylt dem med noe bevegelig innhold er det absolutt noe de bør vurdere å fortsette med, kontra den tradisjonelle backdropen. Digitale visueller matcher musikken deres særs godt.

Spedalsk lydnivå
Så var det dags for dagens hovedattraksjon, Leprous. De åpnet med «Bonneville» fra deres siste plate «Malina». Det ble en stemningsfull start med denne låta som fremsto som en ballade i fåreklær. Den utartet seg fra en rolig start med vokalist Einar Solberg alene på tangenter, til et fullt band som tok av, i takt med publikum. Som alltid fantes det selvfølgelig noen bøller blant publikum som var mer opptatt av å skravle enn å høre på musikken; kakling på finsk rett inn i øret var relativt irriterende, men hvis det betyr at folk har kommet langveisfra for å få med seg Leprous er jo det i seg selv en hyggelig erfaring.

De fulgte opp med «Illuminate» fra samme plate. Lydbildet var vesentlig bedre nå enn under Maraton, men til gjengjeld hadde de skrudd opp volumet litt for mye. Lyden var såpass høy at jeg ble nødt til å trekke bakover i lokalet, noe som trekker ned totalopplevelsen en tanke.

«From The Flame» skapte ellevill stemning i salen, hvis man kan si det om lett nikkende metallhuer.

De spilte flest låter fra sine tre siste album, med hovedvekt på «Malina», hvorav «From The Flame» må nevnes som ett av de største høydepunktene. Her ble det ellevill stemning i salen, hvis man kan si det om lett nikkende metallhuer. Allsang ble det i hvert fall, og sammen med «Foe» og «The Flood» ble det et suverent midtparti på settet.

Hele konserten igjennom ble de akkompagnert av filmer som surret over tre skjermer i bakgrunnen. Innholdet strakte seg fra konkrete bilder av bilveier og pizza til mer abstrakte videoer. Og trommis Baard Kolstad stilte som vanlig i barisen, i stor kontrast til sine bandkollegaer som foretrekker sine skjorter godt igjenkneppet i halsen. Men han vet jo å traktere et trommesett, så det er ikke rart han blir svett.

Trip-hopmetall og monitortrøbbel
I januar ga Leprous ut en coverversjon av Massive Attacks udødelige låt «Angel». Det er gledelig at Massive Attack blir trukket frem igjen, og de gjør på ingen måte skam på denne låta. Fansen har tydeligvis allerede rukket å adoptere denne versjonen, i hvert fall ble den ropt etter fra salen. Selvfølgelig ble den spilt, og den fungerte utmerket også live. Trip-hopmetall er en sjanger jeg tåler mer av. På denne låta steppet sågar gitarist Robin Ognedal inn på ekstra perkusjon.

«The Price» og «Stuck» må også trekkes frem som publikumsvinnere, hvor det også ble mer liv på scenen igjen etter et litt roligere parti i settet. Også Leprous opplevdes mindre statiske på scenen nå enn hva jeg har sett tidligere. Det virker som om Einar Solberg har begynt å løsrive seg litt mer fra synthen for bedre å ivareta rollen som frontmann, hvilket fungerte veldig bra. Litt lite kontakt med publikum var det riktignok, og da var det fort gjort at låtene gled litt i hverandre. I det minste ble vi advart om at det nærmet seg slutten, før de fortsatte med fjorårets singel «Golden Prayers», samt «Mirage». Deretter gikk de av scenen etter bare 13 låter.

Beklageligvis kom de heller aldri ut igjen, enda settlista avslørte at de etter planen skulle ha avsluttet med «Third Law». Bandet kunne etter konserten fortelle at de hadde hatt monitortrøbbel under siste låt «Mirage», i tillegg til at Einar visstnok ikke var helt i form. Uansett er det liksom ikke helt lov å ikke spille «Third Law».

Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider
.
previous arrow
next arrow
Slider
.

Settliste Maraton
1. Prime
2. Almost Human
3. Change Of Skin
4. Mosaic
5. Blood Music
6. Altered State
7. Seismic
8. The Manifest Content
9. Spectral Friends

 

 

Settliste Leprous
1. Bonneville
2. Illuminate
3. The Valley
4. Aquired Taste
5. Foe
6. The Flood
7. From The Flame
8. The Cloak
9. Angel
10. The Price
11. Stuck
12. Golden Prayers
13. Mirage