De norske proggigantene i Leprous er aktuelle med sitt sjette studioalbum «Pitfalls», ti år etter debutalbumet. I følge frontmann Einar Solberg har bandet utviklet seg en hel del på disse ti årene, noe som har resultert i en litt annerledes plate.

Av Mathias Bergfjord
Foto Will Ireland | Livefoto Arash Taheri

I forbindelse med utgivelsen av Leprous sitt nye album «Pitfalls» tok vi en prat med frontmann Einar Solberg. Han kunne fortelle ett og annet om hvordan de har utviklet som band, en ny kollektiv skriveprosess, organisk sound, Baard Kolstads utrolige trommeferdigheter, og hvordan mørke tanker har påvirket låtskrivingen. Men aller først åpnet vi med å spørre om hvorfor man skal kjøpe «Pitfalls» hvis man ikke eier noen av Leprous sine tidligere album.

– Det kommer an på hvilken bakgrunn du kommer fra og hva du liker, mener Solberg, og fortsetter: – Det er som om å spørre om du vil på meksikansk eller indisk restaurant, det kommer helt an på hva du har lyst på. Den største grunnen til å kjøpe «Pitfalls» er at det er en kontemporær plate om hvor vi er i dag som band. Om du er ny til oss som band, er det et interessant startsted. Uansett hvilken side av katalogen du starter på vil du få noen overraskelser. Er du erkeprogmetal-fan er kanskje ikke «Pitfalls» den beste å starte med. Er du generelt musikkfan, uten spesifikke sjangerpreferanser, er den kanskje mer for deg. Vi gjør et poeng av at hvert album skal ha sin karakter, og det er det viktigste for oss. Å lage noe nytt. Du trenger ikke å like det bedre enn det forrige, men det bør være en annen retning. Det har vært vår greie helt siden starten.

Ti års erfaring

– Det er ti år siden debutplaten «Tall Poppy Syndrome», hvordan har dere utviklet dere som musikere siden den gang og kommet dit dere er i dag?

– Det har vært en kontinuerlig prosess. Da vi startet hadde vi den litt ungdommelige nerven. Sett fra et profesjonelt perspektiv er det litt nybegynner-preg over den første platen. Så kom «Bilateral», som er progalbumet vårt. Da hadde vi blitt mer erfarne, og var mye tryggere, og det ville vi vise også. Det ble en showcase over alt vi kunne gjøre på det tidspunktet. Så kom «Coal», som er mye mer laidback. «Bilateral» er et veldig variert album, mens en del av låtene på «Coal» er litt tydeligere i sounden. Noe vi fortsatte med på «Congregation», som ble mer teknisk. Det er kanskje vårt mest tekniske album, de låtene er i alle fall vanskeligst å spille. «Congregation» er kanskje ikke like leken som «Bilateral», den har bare forskjellige vibes. Etter det kom «Malina, som er mye mer åpen enn «Congregation», den er litt mer løs av seg. På det tidspunktet var vi litt lei av å være gjennomarrangerte og ville heller gjøre musikken mer levende. Det er derfor en litt mer hybrid skive, med en del nye ting. «Pitfalls» er helt annerledes igjen. Her hadde vi en litt mer åpen prosess. Mange har skrevet at resten av bandet blir litt undertrykket på den nye platen, og det er litt komisk, for bandet har aldri hatt mer å si enn på «Pitfalls».

Leprous Rockefeller
Einar Solberg og Leprous på Rockefeller i 2016.

– Det virker som om bandet har vært med på å krydre platen veldig bra.

– Ja, ta Baard (Kolstad, trommer) for eksempel. Han hadde 100% koll på viben da han spilte inn trommene. Folk tar ting litt overfladisk. Når musikken ikke er veldig teknisk blir virksomheten til de andre musikerne lett undervurdert. Det handler ikke om å presse seg fram, og vise mest mulig. Denne gangen handler det mer om hva platen serverer, det er veldig mye åpenhet på denne platen. På «Congregation» hadde jeg i stor grad skrevet alle instrumentene. Det hadde jeg ikke denne gangen, og det ble mer åpent for alle i bandet å synse om ting. Og så slår denne åpenheten i prosessen tilbake på oss fordi låtene er mer nedstrippede. Men vi ville tjene låtene på best mulig måte, og da ble det som det ble. Noen av låtene har for eksempel mye mindre riffing. Baard, Tor (Suhrke, gitar) og jeg har en progbakgrunn, men de andre har aldri spilt prog tidligere, de er bare skikkelig dyktige musikere. Så det å være låst til én stil har aldri vært naturlig for oss.

«Det å være låst til én stil har aldri vært naturlig for oss.»

– Hva er det som gjør Baard Kolstad til en så dyktig trommis?

– Først og fremst vil jeg si at Baard er et insane talent, han har en bedre rytmisk sans enn noen andre. Også har han siden tidlig alder satt seg steinhardt inn i det. Den norske skolen er ulik for eksempel den amerikanske skolen. Her trenger du ikke bare å presse deg helt fram og briefe mest mulig. Jeg tror Baard har fått det beste fra to verdener. Han kan både showe off og så kan han holde det nede når han serverer låten. Han har gått på musikk-konservatoriet i Kristiansand, hvor mange session-musikere kommer fra, og da blir man flink til å servere en låt uten å presse seg fram. Så det er vel en blanding av dette og et helt sinnsykt talent jeg knapt har sett maken til, som gjør ham så god.

Organisk og lite pompøst

– Hvordan var det å ikke samarbeide med Jens Bogren for første gang siden «Tall Poppy Syndrome»?

– Han har sin sound, og den sounden har mange i vår sjanger. Vi ville ha noe annet enn progmetall-sounden denne gangen, vi ville ha en helt annen verden. Vi gjorde mye research, og ble veldig glad i det Adam Noble (mixing) har gjort som høres sinnsykt punchy ut, men likevel er det masse sub og stort, selv om det er veldig nært. Vi ville ha nærhet og det grandiose på samme tid. Da vi ga ham filene ga vi ham ingen instrukser, og da vi fikk låtene tilbake ble vi alle helt blown away. Det låter så organisk. Vi brukte veldig mye tid for å få riktig sound, jeg tror vi brukte 80 dager i studio denne gangen, og han fikk oss til å skinne på en helt ny måte. Han og David Castillo (produsent) var en utrolig god kombo. David er utrolig flink til å finne den organiske sounden som få band gidder å bruke tid og penger på i dag. Vi ville unngå samples og massive chuggegitarer, for det har 9 av 10 metallband i dag. Vi ville løsrive oss fra det, og det pompøse.

– Jeg vil påstå at dere klarer å høres store ut uten å være pompøse på «Pitfalls».

– Det finnes mange måter å gjøre seg stor på, uten å bruke samples og slikt.

Leprous BLEZT
Leprous består av Simen Daniel Børven (bass), Robin Ognedal (gitar), Einar Solberg (synth, vokal), Baard Kolstad (trommer) og Tor Oddmund Suhrke (gitar).

– Jeg er imponert over utviklingen av vokalen din angående dette, for eksempel på «Alleviate» er den helt bunnsolid.

– Jo, takk. Det kommer fra erfaring. Det er ikke så mye teknikk jeg øver på lenger. Det er masse sånne små ting jeg justerer på, som for eksempel trykket. Så er det livserfaring, spesielt med in-ears. Da er det så lik følelse som i studio, og som vokalist er det greit å ha det i bunnen. Det er ikke vits å prøve å bevise veldig hardt lenger. Jeg gjør det jeg gjør, og så lar jeg det alltid være litt improvisert, for om alt er gjennomarbeidet og perfekt kan man miste litt følelsen i det. Det var veldig kult å jobbe med David på den fronten også, vi er et godt team.

Inspirasjonskilder og mørke tanker

Enkelte av låtene på «Pitfalls» virker merkbart influert av band som Radiohead. Da er det naturlig å spørre om de bevisst har latt seg inspirere av andre band på denne platen.

– Radiohead er jo definitivt ett av mine favorittband, for de har noe uanstrengt over seg, og de er 100% seg selv. Vi er aldri direkte inspirert av noen, men Radiohead er definitivt ett av de bandene jeg har hørt mest på i løpet av livet mitt. Jeg hører også ofte at vi er inspirert av Muse, men det er ikke sant. Jeg føler for øvrig at Muse også er veldig inspirert av Radiohead.

Leprous Union Scene Drammen BLEZT
Leprous på Union Scene i Drammen tidligere i år.

– Kan du fortelle noe om tematikken på dette albumet?

– Den skiven her er ganske spesiell. Hele skriveprosessen foregikk i løpet av en av de tyngre periodene jeg har hatt i livet. Jeg tenkte så mørke tanker at jeg trodde det var helt umulig å komme seg ut av det. Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg ville tilbake til det normale. I starten følte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe, og ble uinspirert. Så kom det et lysglimt her og der, og etter hvert ble de større. Jeg hadde ikke mistet det helt. Det var litt ubalanse i selvfølelsen. Det gikk veldig opp og ned i hele skriveperioden, men da jeg kom ut av studioet følte jeg meg bedre enn før. Jeg følte meg mer tilstede. Min strategi har alltid vært fast forward gjennom alt som er vanskelig, men før eller senere innhenter det deg. Nå føler jeg meg mye sterkere hvis noe sånt skjer igjen. Hele albumet har vært veldig viktig. Jeg visste hva jeg ville skrive om, for det var det eneste jeg hadde tenkt på den siste tiden.

«Jeg tenkte så mørke tanker at jeg trodde det var helt umulig å komme seg ut av det.»

Gavepakke

– «The Sky Is Red» på slutten av albumet virker som en gavepakke til progfansen deres. Har du lyst til å fortelle litt om den?

– Den låten er litt underlig. Vi har alltid vært ganske dynamiske på albumene våre, vi hadde for eksempel «Foe» og «The Cloak» på «Coal». «The Sky Is Red» er en av de låtene jeg skrev raskest. Jeg følte jeg ville skrive noe litt annerledes. Jeg satt på hytten ved peisen med laptopen, og skrev den på én og en halv time. Noen ganger får du gjort ekstremt mye på kort tid. Da skrev jeg hele låten, utenom vokalinjene, nesten akkurat som den er nå. Først tenkte jeg at den ikke passet på albumet siden den er litt rar, men så tenkte jeg at hvis vi skulle ha med denne låten så skulle vi gå all inn og uten samples. Jeg tror vi endte på 550 spor. Skikkelig over the top. Den er helt annerledes enn alle de andre, men vil definitivt tas godt imot.

Leprous Rockefeller BLEZT
Leprous på Rockefeller i 2016.

– Hvor spent var du på mottagelsen av platen?

– Jeg trodde det kom til å bli litt splittet, men vi hadde allerede sluppet «Alleviate» og vi fikk overraskende lite pepper. Jeg hadde forventet enda mer. Jeg trodde folk kom til å bli positivt overrasket, og at det kom til å bli splittede reaksjoner, men det er det alltid. Da vi slapp «Congregation» ble det gjort en undersøkelse over folks favorittalbum, og da vant «Bilateral» soleklart, men da vi gjorde det samme igjen senere vant «Congregation». Ting endrer seg, og det kommer an på når folk kommer inn i bandet. Vi er veldig fortrolige med denne platen.

– Hvordan blir den kommende turneen deres?

– Den blir litt variert. Du vet ikke helt hva du kommer til. Det kommer an på hvilken hype vi har akkurat den dagen. Vi vil ha litt spenning. Det kan være forskjellige vibes om du kommer på to forskjellige show.

Les også: Leprous | «Pitfalls»

Les også: Leprous + Maraton @ Union Scene