Ingen dårlige vibber

Fire år etter forrige plate og med ny vokalist og trommis med på laget, slapp Kvelertak forrige uke sitt fjerde album. 

Kvelertak Splid BLEZTDet er drøyt fire år siden «Nattesferd», oppfølgeren til et sterkt svar på den «vanskelige» andreplatea og en knallsterk debut tilbake i 2010. Med ny mann bak mikrofonen og ny trommeslager i besetningen, markerer «Splid» også et nytt kapittel i Kvelertak-historien. Ivar Nikolaisen (kjent fra blant annet The Good The Bad And The Zugly) og Håvard Takle Ohr (tidligere trommeslager i Oslo Ess), har begge vært med på produksjonen av «Splid». Dermed er det ikke bare nysgjerrighet knytta til hva ett av Norges beste rockeband har å by på denne gangen, men også hvordan nykommerne har preget det allerede godt etablerte Kvelertak-universet.

Allerede ved første gjennomlytt viser det seg kjapt at pressemeldingas beskrivelse av «Splid» som en «manic maelstrom of rock’n’roll, black metall and punk» viser seg å stemme ganske så bra. Legg til noe som kan tolkes som hint av power metal, elementer på grensa til thrash, smidige melodiske partier, lun koring, og du nærmer deg den miksen som utgjør siste plata til Kvelertak.

Albumet som helhet, men også enkeltlåter, veksler uanstrengt mellom rocka partier prega av både metall, pønk og tempo, og mer melodiøse, tidvis rolige, partier. Det er vanskelig å ikke stemple dette som «typisk Kvelertak» og la det bli med det.

På kroken

De som kjenner Kvelertak godt, vil helt klart kjenne igjen lydbildet som smeller i gang fra første anslag på «Splid». Det er den samme tettpakka sounden som man bare får med tre gitarer, bass og trommer som hamrer i vei, der særlig basstromme går i ett kjør, uten stopp og har deg på kroken. Videre – og det er mulig det bare er undertegnede som er farget av å ha hørt i overkant mye på Zugly i det siste – kan man ane et par snev mer pønk i «Splid» enn tidligere. Imidlertid har Kvelertak aldri vært blotta for pønk, og kanskje er dette også et utslag av at Nikolaisen med dette bringer noe eget til det allerede godt dekka Kvelertak-bordet. 

Etter «Splid» å dømme har Kvelertak med Nikolaisen funnet den beste arvtakeren for Hjelvik som de kunne.

Det er alltid knytta en del forventninger til utskiftninger i besetning, ikke bare internt i et band, men også ute blant fansen. Men etter «Splid» å dømme har Kvelertak med Nikolaisen funnet den beste arvtakeren for Hjelvik som de kunne. Vokalen, skrikeevnen, energien og attituden – det meste er på plass. At de fant riktig trommeslager i Håvard Takle Ohr, som har tatt over for Kjetil Gjermundrød, er heller ingen overraskelse. Kompetansen sitter helt ut i trommestikkspissene, og energien som Takle Ohr har med seg fra Oslo Ess står ikke tilbake for energinivået som kreves i Kvelertak. 

For det er jo nettopp energien som gjør Kvelertak til noe for seg sjøl. Få evner å dra på med en eksplosiv energi som dette, tilsynelatende i alle retninger, men likevel så samla – selv om hverken «Meir», «Nattesferd» eller nå «Splid» kan overgå debutalbumet i godstoglignende kjøre-rett-på-i-heseblesende-tempo råskap. For ikke å snakke om den perleraden som låtene på «Kvelertak» (2011) utgjorde, en knippe solide låter som knapt har parallell i norsk musikkhistorie – kanskje også internasjonalt.

 Perler på ei snor

Blant iørefallende øyeblikk på «Splid», er for eksempel «Rogaland» som med sin smått episke hei og takk for sist i velkjent Kvelertak-stil åpner ballet, mens «Fanden ta dette hull!» pakker det aller meste: Solide rock’n’roll riff, stødig vokal, thrashy gitar. Tross et mer pønka uttrykk i «Uglas hegemoni», er den ikke fri for den velkjente harmoniske Kvelertak-flyten som bryter opp tyngre metallpartier og hektiske pønkesidesprang, mens «Delirium tremens» lever opp til tittelen med smått frenetiske taktskifter og småeksplosjoner når du minst venter det. Svartmetall-referansene i «Ved bredden av Nihil» kiler øregangene og er helt på sin plass, og er også et pek tilbake til tidlig Kvelertak.

Albumets eneste låt på engelsk, «Crack of Doom», er et samarbeid med Mastodons Troy Sanders. Og det er en fest av ei låt, der den dundrer avgårde med dødsforakt og brennende energi. Sett i lys av resten av Kvelertak-katalogen blir det med denne tydelig at det egentlig er låtene på norsk som sitter best, som kjennes mest autentisk, og som er mest tro mot Kvelertak – til tross for at tekstene i enkelte av låtene kan være utfordrende å dechiffrere i et allerede tettpakka lydbilde.

Fokusert i flere retninger

Blant sporene på «Splid» er flere av dem relativt lange, med tid og rom for intern variasjon i tempo og sound. Ikke minst reflekteres kompetansen og samspillet i bandet her, og en tilnærming til musikken som noe nysgjerrig lystprega mer enn rigid sjangerorientert. Etter flere gjennomlyttinger må man også erkjenne at Kvelertak er blant kongene av innsmigrende introer.

Albumet kunne neppe hatt en bedre åpning enn den «Rogaland» byr på, og trommene kunne ikke vært mer forlokkende enn i «Fanden ta dette hull!». Smidige riff åpner «Stevnemøte med Satan», mens «Uglas hegemoni» sørger for en litt uventa smell i trynet der den sparker i gang med vokal fra første sekund. 

Resultatet er som forventa: Totalt blotta for dårlige vibber, bare god stemning og fest.

Etter å ha lytta gjennom albumet utallige ganger den siste uka, er det relativt trygt å si at dette vil nok innfri for de aller fleste. For de kresne lytterne som krever konstant nyskaping og den slags, er kanskje ikke dette en innertier, men er man blant dem som setter pris på stødig, energisk og ikke minst fengende rock/metall/pønk og alle utslag imellom, så er «Splid» riktig plate. 

«Splid» har blitt omtalt som «fokusert, men pusher i alle retninger». Og rett nok, det oppleves som om den tar en del omveier underveis, men uten at det går på akkord med Kvelertak-universet. For uten at det kjennes oppskriftsmessig på en trøttende måte, reflekterer «Splid» mer at Kvelertak har kommet fram til en måte å gjøre ting på, en tilnærming som gir et gjenkjennelig resultat. Resultatet er som forventa: Totalt blotta for dårlige vibber, bare god stemning og fest. 

Av Monica Holmen

Sporliste

1. Rogaland
2. Crack of Doom (feat. Troy Sanders)
3. Necrosoft
4. Discord
5. Bråtebrann
6. Uglas hegemoni
7. Fanden ta dette hull!
8. Tevling
9. Stevnemøte med Satan
10. Delirium Tremens
11. Ved bredden av Nihil