Avledning i tidtrøyter

Tidligere i år slapp norske Kanaan «Odense Sessions», et samarbeidsprosjekt bandet gjorde med Causa Sui-gitarist Jonas Munk. I dag, knappe tre måneder seinere, slipper Kanaan igjen ny plate. «Double Sun» er deres andre album, og allerede første lytt avslører at dette er kjent landskap. 

Kanaan Double Sun BLEZTAlbumet åpner pent, lett og luftig med «Worlds Together». For øvrig også en relativt kort låt til å sortere innunder sjangerhybriden psykedelia, jazzrock, impro med mer. Derfra bærer det over i andresporet «Mountain», som sammenlignet med introsporet oppleves som relativt monumentalt. Bestemte trommearrangementer sørger for driv, solide riff letter på stemningen, en lun bass durer trygt i bakgrunnen, før den drøyt tolv minutter lange låta åpner seg mot noe større. Fra å begynne i det relativt små, trygge og forsvarlige, kastes lytterne ut i en liten orkan av virvlende gitarriff og hyppigere taktskifter. En liten pause, en pust i bakken mot slutten, før låta driver videre. 

Balansegang

Med silkemyk gitar og drivende trommekomp, energisk og nærmest eksplosiv mot slutten, driver «Öresund» videre i kjent lydlandskap, før «Worlds Apart» byr på et aldri så lite intermezzo midtveis i albumet – dog ikke i ordets rette forstand og betydning, for dette er alt annet enn et hvileskjær. Det raser unna, som om låta løper løpsk, men likevel aldri på en ukontrollert måte. Som lytter sitter man mer igjen med følelsen av at musikerne tilsynelatende balanserer på en knivsegg, mellom stålkontroll og nær perfekt traktering av instrumentene på den ene siden og total mangel på kontroll på den andre siden. Samtidig er det nettopp denne balansegangen, denne følelsen av at de nesten faller utfor stupet, som holder på lytternes oppmerksomhet.

Det drøyt 40 minutter lange albumet rundes av med dobbelsporet «Double Sun, Pt. 1» og «Double Sun, Pt. 2», som både i titler og lyd utgjør to halvparter som utfyller hverandre. Pt. 1 begynner sakte og seigt, før den avslutter langt hardere borderline rocka, og nærmest umerkelig glir over i pt. 2, som åpner med forlokkende gitarriff, her ved gjestegitarist Bjørn Klakegg, og tydelige signaler om mer tempo og liv. Selv for undertegnede som ikke har lappen, så er cruising med bil i god fart langs en øde motorvei i gnistrende sol det umiddelbare bildet som melder seg i møte med dette lydlandskapet. 

Metaforiske muligheter 

Som utenforstående lytter henvist til et fiks ferdig album, mangler man informasjon om valgene som ble tatt og hvorfor. Samtidig er jo det litt av premisset for opplevelsen av kunstneriske uttrykk. Som mottaker i andre enden skal man ikke vite alt, og hvordan man opplever det ferdige produktet, og kanskje også tolker det som uttrykk for en underliggende konseptuell idé eller budskap, er opp til en selv. Særlig titler kan bidra til å anspore assosiasjoner, åpne tolkningsrommet, og dermed også i beste fall berike mottakerens opplevelse.

Konfrontert med pandemi, sosial distansering, karantene og utreiseforbud, kan musikk være avledende og tiltrengt.

Med Kanaans «Double Sun» vil kanskje flere oppmerksomme lyttere merke seg at størsteparten av låttitlene er i samme leia som albumets tittel. «Worlds Together», «Mountain», «Worlds Apart» og dobbelsporet «Double Sun». Låter som maler fram auditive og visuelle landskap som sømløst knytter seg til titlene – eller kanskje er det titlene som umerkelig ansporer de visuelle bildene som dukker opp på netthinna? «Öresund» sørger for et brudd, en kontrast i helheten, en gåte nærmest fordi låta er mer kryptisk i potensielle metaforiske muligheter. 

Et helt annet sted

Tilfeldigheter eller ikke, bakteppet for Kanaans ferske «Double Sun» har visse fellestrekk med konteksten for første lytt på «Odense Sessions». Den gang var det treg britisk jernbane og timevis på flyplass som var konteksten. Bagateller så klart, sammenlignet med dagens situasjon: Smått surrealistisk, borderline science fiction-aktig unntakstilstand, der de heldige av oss er forvist til et heller ensomt hjemmekontor, og de uheldige har blitt permittert. Tidtrøyte har det vært åkkesom, som heldigvis kan reddes med for eksempel musikk. Og når man får et album i fanget drøyt to uker etter at den verste unntakstilstanden i fredstid akkurat har lammet landet – ja, så gjør det noe med opplevelsen av musikken. Det er vanskelig å ikke se det i lys av situasjonen, nettopp fordi situasjonen potensielt innvirker såpass mye på opplevelsen av musikken, og kanskje spesielt når det dreier seg om musikk i den instrumentelle delen av feltet, som jeg tør påstå ofte kan skilte med et nær uendelig assosiativt potensial. 

Det fristende å tenke at dette albumet kom akkurat når det burde (selv om det ikke var planlagt slik, så klart). Konfrontert med pandemi, sosial distansering, karantene og utreiseforbud, kan musikk være avledende og tiltrengt. Nettopp da er det ganske befriende å kunne reise så langt man vil i musikken, i dette uendelige landskapet som lyden, musikken, komposisjonene, skaper. Der energiske jazza trommer virvler opp stemningen, gitarer drar på med forlokkende riff, fresh synth ligger på lur, og der utenomjordiske lydeffekter forsterker inntrykket av at nå – akkurat nå – befinner du deg et helt annet sted enn hjemme i den stua som du ganske sikkert er drittlei.

Av Monica Holmen

Les også: Kanaan | «Odense Sessions» 

Sporliste

1. Worlds Together
2. Mountain
3. Öresund
4. Worlds Apart
5. Double Sun, Pt. 1
6. Double Sun, Pt. 2