Kamelot er ute med sitt tolvte studioalbum, og har for lengst bevist at de kan symfonisk prog-power. Og årets utgivelse, «The Shadow Theory», er nok et bevis på akkurat dette.
Siden forrige album «Haven» har Casey Grillo valgt å forlate trommesettet, og har overlatt trommestikkene til nykomlingen Johan Nunez (Firewind). Albumet er produsert av Sascha Paeth, noe som blir hans niende album i rekken.
Albumet starter med den instrumentale introen «The Mission», før de sparker igang med «Phantom Divine (Shadow Empire)», som kjapt setter standarden for resten av plata. Dette er ett av de sterkeste sporene, og var singel nummer to som ble sluppet før albumet kom. Her har de også fått growlinghjelp fra Lauren Hart (Once Human). Førstesingelen «Ravenlight» følger hakk i hæl, og sammen utgjør de en kanon start på skiva.
«Amnesiac» viderefører intensiteten fra de foregående låtene, og avløses av den melodiøse «Burns To Embrace», som avsluttes med et barnekor som gjør oss oppmerksomme på at refrenget er ganske så syngbart.
«The Shadow Theory» høres ut som man forventer at Kamelot skal låte.
Ingen Kamelot-plate uten en skikkelig ballade. Eller en fortryllende damevokal. «The Shadow Theory» er intet unntak. Årets tilskudd til stammen heter «In Twilight Hours» og er en vakker duett med Jennifer Haben (Beyond The Black). Kontrasten blir derfor stor når denne følges opp av albumets mest aggressive låt «Kevlar Skin», med sine hissige doble basstrommer og intense keyboardmellomspill.
Semiballaden «Static» har blitt en av undertegnedes favoritter på skiva. En halvpompøs melodiøs låt, med en særs fengende melodi som er lett å få på hjernen. «Mindfall Remedy» er en klassisk Kamelot-låt, og her er Lauren Hart tilbake igjen for å fylle ut vokalen til Tommy Karevik. Dette skaper god dynamikk i låta. Mens «Stories Unheard» roer ned tempoet litt igjen.
En annen favoritt på denne skiva er «Vespertine (My Crimson Bride)». En låt med masse driv og et catchy refreng. Skiva rundes av med symfoniske «The Proud And The Broken» og den instrumentalen outroen «Ministrium (Shadow Key)», som bygger seg opp til å bli ganske så pompøs med munkekor avslutningsvis.
«The Shadow Theory» høres ut som man forventer at Kamelot skal låte. Hverken mer eller mindre. Og hylekoret som fortsatt savner Roy Khan, og som ikke har hørt på Kamelot siden han forsvant i 2011, bør snart få opp både øyne og ører. De kunne neppe funnet en bedre erstatter enn Tommy Karevik, som nå allerede har rukket å få tre album på samvittigheten. Han leverer til de grader, både live og på plate.
Av Marianne Lauritzen
