Norges doom-håp utvider sine horisonter

Larvik-doomsterne Hex A.D. har holdt på i noen år nå, og deres fjerde album «Astro Tongue in the Electric Garden» foreligger straks hos kjøpmannen. Deres tre foregående, «Even the Savage Will See Fair Play», «The Last Nail in the Coffin Lid» og «Netherworld Triumphant» er helt anstendige utgivelser, men det har liksom vært noe litt uforløst. Det skulle bli spennende å høre hva de kom opp med denne gang. 

Hex A.D. Astro Tongue in the Electric GardenEtter en sirkusmusikk-aktig intro braker det løs med «Deadly Nightshade», og her snakker vi låtskriving som Candlemass kunne vært bekjent av. Låta er flott oppbygd. Etter en ganske lang instrumental åpningssekvens, som lover temmelig mørke saker får vi bekreftet våre mistanker med den dystre vokalen i første vers, men allerede i andre vers går man over til en mer standard trad-metalvokal, og refrenget er svært catchy. Et herlig hammondorgelbrus dominerer kompet, og mot slutten får vi en dose Jon Lord-craziness. Dette er doom av en type jeg personlig skulle ønske Høstsabbat booket mer av!

Neste låt er nesten-tittellåta «Astro Tongue». Her får jeg Deep Purple-vibber («Might Just Take Your Life»?) av introen – ja, ikke lydeffektene helt i begynnelsen – og en del mellomspill. Låta er kanskje  ikke like fengende som sporet før, men til gjengjeld får vi mer dyktig solospill fra fortrinnsvis gitarist (og vokalist) Henrik Haugsnes Kaupang.

Likeverdige roller

Så står «The Day the Sky Exploded» for tur. Nok en fin låt med betydelig hammonddominans. Denne går i et noe langsommere tempo og har et par uventede brudd her og der. Jeg fornemmer en viss innflytelse av psykedelia i denne, noe som ikke burde komme som en bombe albumtittelen tatt i betraktning.

Etter de tre (fire med sirkus-introen) første låtene kan jeg allerede konkludere med en ting jeg er veldig glad for! På tidligere Hex-skiver har jeg savnet at orgelet får større plass i miksen. Jeg skrev jo i innledningen at jeg synes det var noe uforløst ved de tidligere skivene, og jeg har hele tiden ment at en ting som kunne hjelpe var at Henrik og keyboardist Magnus Johansen kunne få mer likeverdige roller, litt som Ritchie Blackmore og Jon Lord hadde da Deep Purple var på sitt aller beste. En Blackmore/Lord-symbiose skal jeg riktignok ikke påstå at de har oppnådd ennå. But you’re getting there, boys. You’re getting there.

Dette er doom av en type jeg personlig skulle ønske Høstsabbat booket mer av!

«Au Revoir Jardin Electrique» er et instrumentalt mellomspill som kanskje ikke etterlater noe sterkt varig inntrykk, men er effektivt nok for hva det er. På vinylutgaven er visst denne siste spor på side 1.

The Monsoon Suite

De neste tre sporene utgjør noe som har blitt kalt «The Monsoon Suite», og det første av disse har noen småcelebre gjester med på leken. «Hawks & Doves» (ikke Neil Young-låta, slett ikke!) starter med framtredende mellotron. Dette er en tung, langsom og suggererende sak, og gjestende Eiríkur Hauksson med fartstid fra blant annet Magic Pie, Artch og Ken Hensleys band gjør en finfin vokaljobb. Keyboards av ulike slag har en svært viktig plass på denne låta, gitarene mindre så, men deler av disse trakteres av låtas andre gjesteartist, Thomas Tofthagen (Audrey Horne, ex-Sahg). Det er en storslagen, bombastisk låt, og vel det nærmeste denne plata kommer en bluesrocker.

«Old Bones» er platas lengste låt, med en viss margin til sporet før. «Eye Of The Tiger» var det første jeg tenkte da introen startet, men når riffet kommer, og senere vokalen, blir det riktigere å tenke Ozzy. Det er nok skivas mest poppete låt, men med en lengde på over 9 minutter er det jo naturlig med noen brudd og temaskifter, og cirka halveis forandrer den karakter ganske mye. Et småprogressivt instrumentalparti bringer tankene til klassisk Rainbow på sitt mest episke. Kanskje ikke i seg selv en personlig favoritt for denne anmelder, men den er med på å gi plata som helhet en variasjon som jeg har savnet på tidligere alstere.

«A Stone for the Bodies Not Found» avrunder denne suite’n og her åpner det ganske stemningsfullt. Pink Floyd med Leonard Cohen som vokalist? Men Len må ganske fort vike plassen for en mer typisk metallvokalist (rolig, barn, det er bare Henrik som spiller på hele sitt register). Denne låta liker jeg veldig godt. Episk dramatisk! Jeg fornemmer en tidlig Marilllion-stemning her og har ingen problemer med å forestille meg en ansiktsmalt Fish framføre enkelte av disse vokalpartiene.

Bonusspor med gjestegitarist

Og der var skiva over for de av oss som planlegger å anskaffe den på vinyl, folkens. Men er du av den digitale typen, så vanker det en liten bonus. «Grace And Pain» er en liten hardrocksnutt med litt odde akkorder (hadde en musiker skrevet denne anmeldelsen, hadde det muligens blitt brukt en noe mer presis beskrivelse, men det blir som det blir). Det er jo helt normalt at bonusspor skiller seg litt fra hoveddelen av skiva, og det gjør helt klart denne. Her gjester bandkompis Rowan Robertson (ex-Dio) på gitar og gjør sine saker bra. Låta er vel ingen höjdare, men hvor ofte er det tilfelle med bonusspor?

At Hex A.D. har kommet med sitt beste album hittill i karrieren er det absolutt ingen tvil om!

Så hva skal vi konkludere med? Vel, at Hex A.D. har kommet med sitt beste album hittill i karrieren er det absolutt ingen tvil om! Men en annen ting som må gjøres klart er at de ikke kan betegnes som et doom-band lenger. For all del, de har doom-elementer fremdeles, tydeligere i enkelte låter enn i andre, men nærmest fraværende i låtsyklusen «The Monsoon Suite». I stedet pøses det på med prog, psykedelia og blues! Vel på en måte. Presseskrivet vektlegger psykedelia veldig, og gir oss nærmest inntrykk av at vi vil føle oss hensatt til den psykedeliske undergrunnen i sekstitallets Swinging London. Helt der er vi ikke, men når det er sagt har ikke jeg tatt pillen min i dag.

Eksperimentering

Så hvor kan Hex A.D. gå etter dette? Vel, personlig så håper jeg at dette ikke bare er et eksperiment de måtte få ut av systemet, men jeg tror egentlig ikke det. Vi har tross alt hørt innslag av andre sjangere før også, folkrock for eksempel, men de har for det meste vært for krydder å regne. Grunnen til at jeg ikke kliner til med den desiderte toppkarakteren her, er at jeg føler det er rom for videre utvikling. Hvis jeg får være så freidig å gi et råd til gutta i Hex, så må det være at den tradisjonelle doomen ligger som en basis i musikken mer eller mindre plata gjennom, så kan man variere og eksperimentere til den store gullmedaljen i sekvenser av låtene. Lange låter er kult uansett. Hvis «Astro Tongue in the Electric Garden» har en mangel er det en viss rød tråd.

Men det er et par år fram i tid. Neste helg skal vi på konsert. Hex A.D. spiller to releasekonserter, Vaterland i Oslo fredag 21/2 og Bølgen Kulturhus i Larvik 22/2. Da stiller ingen ringere enn Per Wiberg (Spiritual Beggars, ex-Opeth og halve den svenske telefonkatalogen) på keys som vikar for Magnus Johansen. Det bør bli moro, og der vil det bli mulighet til å anskaffe denne nyskapningen – og kanskje eldre produkter og, hva vet jeg? Jeg vet ikke i skrivende stund hvordan det forholder seg med billetter, men hvis mulig: Kjenn deres besøkelsestid!

Av Dag Rossing

Les også: Hex A.D. – tungrock fra en forbannet tid

Sporliste

1. Elle est mort
2. Deadly Nightshade
3. Astro Tongue
4. The Day the Sky Exploded
5. Au revoir jardin électrique
– THE MONSOON SUITE –
6. Hawks & Doves
7. Old Bones
8. A Stone for the Bodies Not found
9. Grace and Pain (bonusspor CD og digitalt)