Tirsdag 12. mars 2019

Proft maskineri

Florence Welch og hennes ensemble ga i fjor sommer ut sitt solide fjerdealbum «High As Hope», og tiden var nå omsider kommet til å få oppleve disse låtene live her til lands.

Florence + The Machine besøkte sist hovedstaden under Øyafestivalen i 2015. Et nytt besøk var derfor kjærkomment, noe et utsolgt Oslo Spektrum vitnet om. Maskineriet på scenen denne aftenen besto av Florence Welch (vokal) og Isabella «Machine» Summers (piano), samt syv øvrige musikere på gitar, bass, trommer, perkusjon, keyboard, fiolin og harpe. Sammen leverte de et gjennomført sceneshow, med like gjennomførte kulisser, hvor selv pianoene var bygd inn i samme materiale som veggene rundt.

De åpnet med de to første låtene fra «High As Hope», «June» og «Hunger». Til tross for at de første ordene fra «June» lyder «The show was ending», hadde showet i Spektrum bare så vidt begynt. «I’m so high, I’m so high, I can see an angel», fortsatte Florence mens hun danset lett rundt på scenen, barbeint i lang lyserosa kjole med flagrende ermer, og så mer eller mindre ut som en engel selv.

«Hunger» er en energisk godbit som ved første ørekast høres ut som en gladlåt, men som i realiteten handler om Florence sin tid med spiseforstyrrelser. Akkurat det var det vanskelig å tenke på der hun løp frem og tilbake over scenen, og samtidig beviste hvor bra stemme hun faktisk har, som fint tålte hennes høye energinivå.

Sjenert popstjerne
«Would you like to dance with us?»
, spurte Florence før «Only If For A Night», og oppfordret publikum til å reise seg. Hvilket vi gjorde. Så mye dansing ble det dog ikke, da hun merkelig nok ikke valgte den mest energiske låta til denne øvelsen. «Queen Of Peace» bød på en vakker fiolinintro, før det oppsto hopping på de første radene foran scenen.

Florence innrømte sjenert at hun ikke liker å snakke til publikum. Det yndige vesenet som forsiktig snakket til oss mellom låtene ved et par anledninger, minnet ikke mye om det bildet man har av en autoritær frontkvinne. Men som hun selv sa, det er noe helt annet å synge og danse på scenen, for da er hun besatt og går inn i en rolle. Likevel klarte hun å få sagt noen ord om at hun har et spesielt forhold til Norge. «I don’t know if you can tell from my songs, but i had a drinking problem», innrømte hun ironisk. «The woman who helped me get sober is from Norway. I would not be here today if it wasn’t for her. She is one of the reasons I’m still standing on this stage. We all need each other. There’s always more that connects us than divides us», fortsatte hun.

Disse ordene ledet opp til en låt om hvor hun selv kommer fra, «South London Forever», fra «High As Hope». Her ble det senket ned 12 store seil fra taket, som beveget seg sakte opp og ned store deler av konserten. «Patricia», fra samme album, handler om en annen viktig kvinne i Florence sitt liv, selveste Patti Smith. Denne gjorde seg utmerket live, hvor den fremsto litt mindre anmassende enn på plate.

En solid levert konsert, profesjonelt utført til fingerspissene.

«Dog Days Are Over» fra debutplata var en soleklar publikumsfavoritt. Midt i låta oppfordret Florence samtlige i salen til å klemme hverandre. «Tell a stranger that you love them. And put your fucking phone away. This moment belongs to you, and it happens now», befalte en streng Florence, og da låta fortsatte hoppet alle på gulvet så tribunen gynget.

«Ship To A Wreck» ble akkompagnert av et flott lasershow, før det var rom for en rykende fersk låt. I januar slapp de nemlig den splitter nye singelen «Moderation». Den noe roligere «Sky Full Of Song» fra sisteskiva startet a capella, og viste bare enda tydeligere hvilken stemmeprakt Florence Welch besitter.

Florence takket både nye og gamle fans for å ha gjort dem til det de er i dag. «This actually happened. And it keeps happening, that’s the scary part. Things you dream about as a kid are not meant to come true, you think you’re still on that acid. Thank you for keeping these songs so safe», uttalte en ydmyk Florence. Og som en introduksjon til en av de første låtene de noensinne skrev, «Cosmic Love», ble publikum bedt om å bistå med stjerner. Det vil si lyskilder, som i disse dager ikke lenger betyr lightere, men heller tidligere utskjelte mobiltelefoner, hvilket var en oppfordring stikk i strid med hva vi hadde fått beskjed om litt tidligere i konserten. Men stemningsfullt ble det, og Florence avsluttet seansen med en dansepiruett.

Publikumsfrieri
Under «Delilah» (nei, det er ikke en cover av Tom Jones) fikk kordamene jobbet mer enn ellers, mens Florence jobbet seg ned på gulvet til publikum. Her ble hun til langt ut i neste låt, «What Kind Of Man», og scenevaktene så ut til å ha et snare strev med å følge henne der hun løp frem og tilbake på gulvet. Etter dette takket de for seg.

De tok seg god tid på bakrommet, men omsider kom de tilbake for ytterligere to låter, innledet av «Big God». Subtil confetti regnet jevnlig gjennom begge sangene, og før det hele kulminerte i «Shake It Out» ble vi spurt om vi kunne være kor for en dag. Og publikum gjorde så visst sitt for å bidra til feststemning i Spektrum på en tirsdag. Det gjorde også Florence, som sang spesielt rått på denne låta.

«We love you, take care of each other», var det siste vi hørte fra Florence Welch & Co før de forlot arenaen etter 90 minutter med god stemning, og ikke minst like god lyd.

Noe overraskende spilte de ikke sin versjon av «You’ve Got The Love», enda det er en av deres største hits fra debutskiva. I tillegg kunne Florence kanskje trappet litt ned på vekkelsesmøtetendensene. Jeg går først og fremst på konsert for å nyte musikken, ikke nødvendigvis for å bli instruert om når jeg skal reise meg eller holde sidemannen i hånda. Men utover det var det en solid levert konsert, profesjonelt utført til fingerspissene.

Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider
.

Settliste
1. June
2. Hunger
3. Between Two Lungs
4. Only If For A Night
5. Queen Of Peace
6. South London Forever
7. Patricia
8. Dog Days Are Over
9. Ship To Wreck
10. Moderation
11. Sky Full Of Song
12. Cosmic Love
13. Delilah
14. What Kind Of Man
Encore:
15. Big God
16. Shake It Out