Fredag 23. august 2019

Folkefest de luxe

Elvefestivalen 2019 fant sted i Drammen siste helg i august. Vi tok oss en tur til Gamle Kirkeplass på fredagen, hvor Minor Majority, Di Derre, Staut, Lind + Nilsen + Fuentes + Holm og Donkeyboy sto på programmet.

Av Marianne Lauritzen
Foto Geir Kihle Hanssen

Elvefestivalen i Drammen har tradisjoner helt tilbake til 1995, og ble i år arrangert for 25. gang. Dette har åpenbart også blitt en tradisjon for Drammens innbyggere, som ser ut til å stille opp uansett hvilke artister som står på programmet. På godt og vondt. For da jeg ikke trodde at noen festivaler kunne overgå Øyafestivalen i skravling, oppdaget jeg at jeg tok kraftig feil da jeg ankom torget midt i Drammen sentrum fredag ettermiddag. Det hjelper vel ikke på at festivalen selv reklamerer med at de er en folkefest – da får man publikum deretter. Og maken til respektløst publikum har jeg sjelden vært borti. Såpass forstyrrende var denne dårlige oppførselen for opplevelsen av det som foregikk på scenen, at jeg velger å ikke gi karakterer på de enkelte konsertene – det ville blitt urettferdig for artistene. 

Minor Majority

Grunnet en biltur fra Oslo til Drammen som tok to timer og tre kvarter (mot normalt 45 minutter), gikk undertegnede dessverre glipp av hele konserten til Minor Majority. Dette var ekstra surt siden dette var en av dagens høydepunkter på programmet for min del. Muligens var det flere som gikk på den samme smellen, i hvert fall var det visstnok litt glissent oppmøte da bandet gikk på scenen.

Men heldigvis har vi en fotograf som er oppegående nok til å iberegne fredagsrush og omkjøringer i Lier, og som dermed klarte å fange øyeblikket på film. Vi lar derfor disse bildene tale for seg, og samtidig kan du jo lese vår anmeldelse av Minor Majority på Rockefeller tidligere i år. Minor Majority pleier jo å levere bra, og jeg antar at de ikke gjorde en dårligere opptreden i Drammen. 

previous arrow
next arrow
Slider

Di Derre

Di Derre hører absolutt hjemme på en folkefest som dette. Det er vel få norske band som kan skape høyere allsang enn nettopp Di Derre, med sine humoristiske norske tekster. Som for eksempel når Jo Nesbø synger «Ikke kødd med jakka mi» utover torget i Drammen. «Jakka mi» er en god gammel slager fra det glade 90-tall, som for så vidt det meste av musikken til Di Derre er. Da Di Derre ga ut albumet «Høyenhall» i fjor, hadde de ikke gitt ut noe studioalbum siden 1998. «Det går fint» var en av låtene som ble spilt fra denne nye plata.

Unni Wilhelmsen er bandets ferskeste medlem. Fersk i gamet er hun jo så absolutt ikke, men hun tok over plassen til gitarist Knut Nesbø etter at han gikk bort i 2013. Og hun er bokstavelig talt en fargeklatt i bandet, og bidrar, i tillegg til gitar, også med vokalinnslag. Som for eksempel under «Håp», hvor hun kom spesielt tydelig frem. For Di Derre kan også vise en alvorligere side, eller rettere sagt Jo Nesbø kan også skrive mer «seriøse» tekster. Det hører vi spesielt i de litt roligere låtene, som i nettopp «Håp», fra Nesbøs soloplate «Karusellmusikk» (2001).

Di Derre hører absolutt hjemme på en folkefest som dette.

«Har dere lyst til å synge litt?», spurte Jo Nesbø før bandet satte i gang med «Rumba med Gunn (1-2-3)». Og folk sang virkelig med på «1-2-3». Nesbø oppfordret også folk til å synge med på monsterhiten «Jenter», men var ikke helt overbevist etter første vers. «Hvordan synes dere det gikk? Kanskje ikke helt greit? Har dere lyst på en sjanse til?», spurte han, og lyktes med en hakket bedre respons i andre vers.

De avsluttet med enda en gammel traver, «Faren til Ivar», som var nok en publikumsfavoritt. Di Derre skapte god stemning på Gamle Kirkeplass, uten at det nødvendigvis var noen konsert for historiebøkene.

previous arrow
next arrow
Slider

Staut

Enda mer fest ble det da Staut bydde opp til dans på Gamle Kirkeplass denne fredagskvelden. Jeg må innrømme at jeg på forhånd tenkte at Staut kanskje passet bedre inn på en countryfestival eller fest på lokalet enn på en byfest. Men det var før jeg innså at Elvefestivalen er en folkefest. Så her gled de rett inn. Og jeg ble positivt overrasket over bandet live.

Staut er et folkrockband fra Valdres som har ekstremt fengende låter, med norske tekster som er lette å synge med på. Som for eksempel i åpningslåta «Sleggeljå», fra årets nye utgivelse «Makalaus». «Slepp me inn», som var en av gjennombruddslåtene deres, skapte både allsang og god stemning i Drammen mens organisten dro frem trekkspillet. 

Staut har ekstremt fengende låter, med norske tekster som er lette å synge med på.

Lillebjørn Nilsens velkjente barnesang «Reven på hønsejakt» fikk ny ham, med vesentlig høyere tempo og hissig felespilling. Jeg vil si at noe av det som gjør at musikken til Staut heller mot folkemusikk, og dermed ikke bare blir bygdefest, er at felespiller Asle Tronrud er såpass essensiell i lydbildet som han er. Han fikk også masse plass på scenen, og dro sågar en felesolo alene på scenen.

Et lite bygdeoppgjør fikk vi også under «Stugureint», som frontmann Gaute Lein Ausrød forklarte handlet om forholdet mellom Valdres og Hallingdal; «Valdres er himmerike og Hallingdal er helvete», var forklaringen på den saken. Mer lokal romantisering ble det under «Vallesbru», som engasjerte publikum i mer allsang. Og midt i «Drikke og be» dro Ausrød i gang en publikumskonkurranse for å finne ut om høyre eller venstre side av publikum sang høyest. 

De rundet av med «Sjå sole», fra den selvtitulerte debutplata fra 2010. Da hadde dette feststemte ensemblet fra Valdres underholdt oss i en time fylt med et drøyt dusin låter av sin særegne sjanger som er en hybrid av folkemusikk, rock og country. 

Staut Elvefestivalen Drammen 2019
Staut Elvefestivalen Drammen 2019
Staut Elvefestivalen Drammen 2019
Staut Elvefestivalen Drammen 2019
Staut Elvefestivalen Drammen 2019
previous arrow
next arrow
Slider

Lind + Nilsen + Fuentes + Holm

Denne supergruppa bestående av Espen Lind, Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm, populært kalt «De nye gitarkameratene», slo igjennom i 2006 med sin versjon av Leonard Cohens «Hallelujah». Etter to liveplater og tre år på veien la de konseptet på hylla i 2009. 

Nå, ti år senere, ble det visst rom for å markere et lite 10-årsjubileum. Åpenbart til glede for det norske folk. I april solgte de ut to konserter i Oslo Spektrum, og i sommer har de fartet land og strand rundt på festivaler. Dermed kunne ikke Drammen være noe dårligere.

Skjønt, jeg gjetter på at publikummet i Drammen var hakket dårligere enn de fleste andre steder de har spilt. Gutta entret nemlig scenen helt alene med sine fire gitarer, foran et sceneteppe som skjulte resten av bandet som skulle på senere. De ville starte helt nedpå med sin aller største hit, den tidligere nevnte «Hallelujah», og dette kunne blitt et magisk øyeblikk hvis det ikke var for et publikum som fullstendig ruinerte denne opplevelsen. All kaklingen til festglade drammensere overdøvet både gitar og sang fra scenen.

Denne typen rolige låter fungerer tydeligvis dårlig i festivalsammenheng i disse dager. Bedre ble det da de kjørte i gang Tom Pettys «Mary Jane’s Last Dance» og Fleetwoos Macs «Go Your Own Way», med fullt band. De hadde med seg to gitarister, en bassist, en trommis og en keyboardist. Tidvis var det med andre ord hele seks gitarer i sving samtidig. Heftig!

Det var helt tydelig at alle fire storkoste seg på scenen, og at det er en spesiell kjemi dem imellom.

Gutta hadde ikke bare coverlåter på programmet, de tok selvfølgelig også noen låter fra hver enkelts solokarriere. Vi fikk for eksempel Askil Holms «Vemundvik», Kurt Nilsens gjennombruddslåt «She’s So High» og Espen Linds udødelige klassiker «When Susannah Cries». Sistnevnte fremført kun av Lind selv, før Nilsen slo følge med ham siste del av låta i en finfin duett. Alejandro Fuentes derimot, droppet å ta en av sine egne hits, men ville heller stjele en annen som Lind har vært med på å skrive, nemlig Train sin «Hey Soul Sister». 

Norske musikere måtte også hylles, og vi fikk en medley med folkekjære låter som «Dum og deilig», «Den du veit», «Kamilla og tyven», «En natt forbi» og «Kokken Tor». Det skapte grei stemning på torget i Drammen. Det gjorde også «The Boys Of Summer» – deres versjon av denne Don Henley-låta ble også en av deres store hits i 2006. Ray Charles sin «I Got A Woman» var også en kjenning fra sist de turnerte, og ble også denne gangen et høydepunkt.

Med The Proclaimers sin noe slitsomme «I’m Gonna Be (500 Miles)» takket de for seg. Det var helt tydelig at alle fire storkoste seg på scenen, og at det er en spesiell kjemi dem imellom. Det er synd de ikke er interessert i å gi ut noe nytt egenskrevet materiale sammen.

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Hallelujah
2. Mary Jane’s Last Dance
3. Go Your Own Way
4. Vemundvik
5. She’s So High
6. When Susannah Cries
7. Hey Soul Sister
8. Dum og deilig / Den du veit / Kamilla og tyven / En natt forbi / Kokken Tor
9. The Gambler
10. The Boys Of Summer
11. I Got A Woman
12. I’m Gonna Be (500 Miles)

Donkeyboy

Nøyaktig 10 år etter at Donkeyboy slo igjennom med låtene «Ambitions» og «Sometimes», var det igjen dags for Drammens stolthet å innta scenen på hjemmebane, som headliner på Elvefestivalen. På disse 10 årene har Donkeyboy gitt ut tre studioalbum, hvorav det siste, «Lost», ble gitt ut for tre år siden. Men noen singler har de også gitt ut de siste par årene.

De åpnet ballet med «Hero» og «Pull of the Eye». «Det er første gang vi spiller her siden 2010. Det er deilig å være i Drammen. Vi har vært på veien i hele sommer, og det er fint å avslutte her. Håper dere er klare for noen poplåter?», undret Cato Sundberg (keyboard, vokal). Og mer poplåter ble det, i form av to av de nyeste singlene, «Kaleidoscope» og «It’ll Be Alright». De ga for øvrig ut en ny låt tidligere i år, «Think You Should», hvor Linnea Dale var tilbake som gjestevokalist for å markere 10-årsjubileumet. Derfor var det litt rart at de ikke tok denne låta live, ettersom Linnea har vært med på hele denne jubileumsturneen. Så også i Drammen. Midtveis i settet entret hun scenen for å gjøre «Sometimes», som sto for den største allsangen så langt.

Vi ble servert 75 minutter med synthpop, fra et ensemble som fikk bevist hvorfor de er ett av Norges største popband.

Litt roligere ble det under «Caught In A Life», sunget av gitarist Peter Michelsen, i stor kontrast til Kent Sundberg (vokal, synth) som står for det meste av vokalen ellers, når ikke bror Cato eller kvinnelige gjestevokalister trer inn. Linnea Dale fant seg en plass blant kordamene resten av konserten, hvor Vivian Sørmeland også befant seg. Vivian tok over den gang Linnea valgte å hoppe av eselet for å fokusere på egen karriere. Og at Vivian Sørmeland ikke er en dårlig erstatter fikk hun virkelig vist under låta «Downtown». Da var det hennes tur til å briljere fremme ved scenekanten, hvor hun stjal et meste av showet og definitivt parkerte samtlige mannlige vokalister som hadde sunget før henne i løpet av konserten.

«Vi trenger et kor. Og det er dere!», ropte Cato til publikum, før de fortsatte med hitlåta «Crazy Something Normal». Etter denne slageren forlot bandet scenen, og da de kom tilbake brukte de noen minutter på å la en kompis av bandet få fri til dama si på scenen. Veldig romantisk og sjarmerende var det ikke akkurat, drita full som han var. Men hun sa ja, og de lever sikkert lykkelig i alle sine dager.

Da fokuset igjen ble rettet mot Donkeyboy hadde de flere hits i ermet. Som for eksempel «Silver Moon». Her ble det kastet store ballonger ut over publikum, noe som jo alltid er en suksess blant et feststemt publikum. «City Boy» var ingen mindre publikumsfavoritt, og de toppet det hele med å avslutte med «Ambitions», selvsagt sunget av Linnea Dale. Da hadde vi blitt servert 75 minutter med synthpop, fra et ensemble som fikk bevist hvorfor de er ett av Norges største popband.

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Hero
2. Pull of the Eye
3. Kaleidoscope
4. It’ll Be Alright
5. Triggerfinger
6. Blade Running
7. Dollar
8. Sometimes
9. Caught In A Life
10. Downtown
11. Lost
12. Crazy Something Normal
Encore:
13. Silver Moon
14. City Boy
15. Ambitions