Onsdag 28. august 2019

På ingen måte et retroband

Det er åtte år siden sist Eels besøkte Oslo, og etter fjorårets nyutgivelse «The Deconstruction» var det på tide å avlegge et utsolgt Rockefeller et nytt besøk.

Eels startet sin karriere på midten av 90-tallet, og fikk stor suksess med sin debutplate «Beautiful Freak». Bandet holder det fortsatt gående, og i fjor ga de ut sitt 14. studioalbum «The Deconstruction». Det er vel strengt tatt ikke helt riktig å si at hele bandet fortsatt holder på, for det er kun den eksentriske frontmannen Mark Oliver «Mr. E» Everett som er igjen av originalbesetningen, noe han har vært alene om å være siden midten av 2000-tallet. 

Men Mr. E har funnet seg nye medmusikanter, og bandet som stilte på Rockefeller denne onsdagskvelden besto av Jeff «The Chet» Lyster på gitar, Big Al på bass, og Little Joe på trommer. Sistnevnte var ferskeste tilskudd til besetningen, og dette var hans første besøk i Oslo med Eels. Nå har for øvrig ikke Eels skjemt oss bort med for mange besøk her til lands akkurat, og sist de besøkte Oslo var da de spilte på Norwegian Wood i 2011. Og vi må hele 22 år tilbake i tid til de sist sto på samme scene på Rockefeller. Derfor var det ikke overraskende at kveldens konsert var utsolgt.

Da «Beautiful Freak» ble sluppet i 1996 fremsto Eels som et indiepop-band, med sine melankolske poplåter. Med årene har det vel blitt mer beskrivende med indierock, influert av blues, men etter fjorårets relativt rolige utgivelse var jeg forberedt på en melanolsk og nedpå kveld på Rockefeller. Men, neida! Vi ble invitert på konsert med bluesrockbandet Eels.

Hyllest til gamle helter

Etter å ha entret scenen til «Gonna Fly Now» på anlegget, kjenningsmelodien til ingen ringere enn «Rocky», alle iført solbriller som de beholdt på hele konserten igjennom, inntok de ringen med intet mindre enn tre coverlåter på rappen; «Out in the Street» (The Who), «Mississippi Delta» (Bobbie Gentry) og «Raspberry Beret» (Prince). Og her signaliserte de tidlig at vi kunne vente oss en rocka aften. «Bone Dry» fra sisteskiva var første egne låt ut, og den funket utmerket live. 

Etter en svett versjon av «Dog Faced Boy» konstaterte Everett at han fortsatt hadde evnen til å rocke, til tross for alderen. Det skal vi ikke argumentere imot ham på. «But I also like the soft rock», avslørte han. «Are you ready to soft rock, Oslo?», ropte han på sitt humoristiske vis som vi skulle få erfare flere ganger i løpet av kvelden. Hvorpå han introduserte neste låt som en de sjelden spiller live lenger. «We only played it last night. And four nights before that. And five nights last week. Otherwise it’s a complete rarity». Men ettersom «I Need Some Sleep», fra «Shrek 2»-soundtracket, er en av deres mest kjente låter står den nok alltid fast på programmet. Everett er en dyktig formidler som synger fra hjertet, og det kommer ekstra godt frem i disse roligere låtene.

«I hired a band with giants. That’s something Prince wouldn’t do.»

Flere coverlåter var det visst plass til på settlista – også The Rolling Stones ble hyllet, med «She Said Yeah». «Open My Present» rocket bra, før vi fikk en til av låtene fra i fjor; «You Are the Shining Light». «Wow, look at that! Another standing ovation», sa en vittig Everett til sine kollegaer på scenen.

Freaks

«My Beloved Monster» fra «Beautiful Freak» er en annen av deres mest kjente låter, godt hjulpet av soundtracket til «Shrek» i 2001 – det grønne monsteret har visst en forkjærlighet for Eels. Mr. E vekslet mellom ulike perkusjonsinstrumenter i løpet av konserten, attpåtil et signalhorn ble tatt i bruk, men under et par av låtene fant han også frem gitaren. Og det var ingen ulempe. Både «I’m Going to Stop Pretending That I Didn’t Break Your Heart» og «I Like the Way This Is Going» fikk en ekstra nerve over seg med den ekstra gitaren.

«I DO like the way this is going», innrømte Everett etter sistnevnte låt, før han fortsatte med å si at han ikke likte å smiske med publikum bare for å få en billig applaus. «I LOVE OSLO», ropte han så. Dernest ble hele bandet presentert, med en liten anekdote om hvert medlem. For eksempel fikk vi høre om den mislykkete modellkarierren til en 17 år gammel Jeff Lyster, som fikk ham til å plukke opp gitaren i stedet.

Bassist Big Al, som hele tiden sto i skyggen av Everett på scenen, kom frem til scenekanten under sin introduksjon, og mens han sto side om side med Mr. E skjønte vi hvor kallenavnet BIG Al kom fra. Everett ble en pygmé i forhold. «I hired a band with giants. That’s something Prince wouldn’t do», opplyste han et lattermildt publikum. Trommisen ble vi bedt om å ta godt imot; «Be open minded. We all know how it is to be the new guy!». Deretter ble han hyllet med låta «Little Joe».

Badassery

«Today Is the Day» var dagens siste bidrag fra fjorårets skive «The Deconstruction», vi fikk kun tre låter fra denne. Jeg hadde gjerne sett at de spilte tittelsporet også, men det er mulig de følte den ikke passet inn i formatet på resten av konserten.

De viste en genuin ekthet og en enorm spilleglede. Og blandet med litt humor ble det en særs hyggelig aften.

Deres aller første singel, «Novocaine for the Soul», må vel kunne sies å være kveldens høydepunkt, et gledelig gjenhør var det i hvert fall. Under «Souljacker Part I» var det fullstendig kaos på scenen, en kar var sågar innom med en støvsuger, og alle de tre øvrige bandmedlemmene var fremme ved scenekanten og gikk «catwalk».

Både denne låta og den etterfølgende «I Like Birds», viste en mer punkete side av bandet. Noe som av Everett ble beskrevet som «stunning badassery». «Underneath these bad asses are legs. Just like your bad asses. There’s a room full of bad asses tonight», forklarte han. «Remember one thing when you go home tonight: You do you! That’s it. Not me, or us. You just do you!», oppfordret Mr. E før de begynte å runde av med «PS. You Rock My World».

Ekthet og spilleglede

De gikk av scenen til stor applaus, og kom tilbake for «Fresh Feeling». De hadde kanskje ikke trengt å gå av igjen rett etter denne ene låta, før de kom tilbake nok en gang for ytterligere fire låter. «Mr. E’s Beautiful Blues» måtte selvsagt spilles, og etter «Fresh Blood» syntes Everett det var for galt å forlate oss med en såpass mørk låt, og dro heller i gang Brian Wilson sin låt «Love And Mercy». Etterpå takket han både Wilson, Pete Townsend og The Beatles for å ha gjort dem til The Eels. Bandet fyrte opp The Beatles’ «The End», mens Mr. E forlot arenaen og overlot til bandet å gjøre ferdig låta på egen hånd.

De fleste låtene til Eels er relativt korte, ergo ble det plass til ganske mange av dem. Hele 28 låter ble vi presentert for. Og det gjør det bare enda snodigere at de ikke spilte «Susan’s House», en av gjennombruddslåtene deres. Litt rart å prioritere såpass mange coverlåter. Det kjappe tempoet gjorde også at man tidvis følte at de rushet litt igjennom konserten, men samtidig viste de en genuin ekthet og en enorm spilleglede. Og blandet med litt humor ble det en særs hyggelig aften i selskap med Eels, som på ingen måte er et retroband.

Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken

Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
Eels Rockefeller Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Settliste

1. Out in the Street
2. Mississippi Delta
3. Raspberry Beret
4. Bone Dry
5. Flyswatter
6. Dog Faced Boy
7. I Need Some Sleep
8. Dirty Girl
9. In the Yard, Behind the Church
10. Prizefighter
11. She Said Yeah
12. Tremendous Dynamite
13. Open My Present
14. You Are the Shining Light
15. My Beloved Monster
16. I’m Going to Stop Pretending That I Didn’t Break Your Heart
17. I Like the Way This Is Going
18. Little Joe!
19. Today Is the Day
20. Novocaine for the Soul
21. Souljacker Part I
22. I Like Birds
23. PS. You Rock My World
Encore 1:
24. Fresh Feeling
Encore 2:
25. Mr. E’s Beautiful Blues
26. Fresh Blood
27. Love And Mercy
28. The End