Fredag 12. juli 2019

Vi tar det rolig på Rockefeller

Stockholmsbandet Dungen, med vokalist, gitarist og keyboardist Gustav Ejstes i spissen, har blitt en institusjon i skandinavisk musikk de siste tjue årene med sin variant av psykedelisk rock iblandet doser av prog, pop og svensk folkemusikk. I kveld var Rockefeller deres lekegrind, og det var gjennombruddsplata «Ta Det Lugnt» som skulle stå i fokus.

Noen få ord om oppvarmer Hilma Nikolaisen først. Med bakgrunn fra bråkepostrockerne Serena Maneesh og bandet til den noe mindre bråkete Anne Grete Preus, i begge tilfeller som bassist, var det knyttet en viss spenning til hvor hennes soloprosjekt ville befinne seg stilmessig. Her var hun gitarist og vokalist og vi fikk se et temmelig mannsterkt band, der minst én i tillegg til Hilma var kvinne. Med andre ord er det et krav til Sylfest L. at vi snarest finner en kjønnsnøytral betegnelse på band med mange medlemmer.

Hva de skulle med tre gitarister er en gåte da deres musikalske uttrykk var relativt lavmælt konserten gjennom. Vi befant oss i postrocklandskapet, og dessverre fant jeg denne musikken relativt repetitiv og kjedelig, og preget av lange instrumentale transportetapper. Hilma fikk ingen ny fan i meg i kveld, men jeg skal ta forbehold om at det muligens er mer variert når hun headliner. Jeg skal legge til at jeg ikke er noen postrock-fan, og er du det vil du muligens være grunnleggende uenig med meg. Og det er lov.

Psykedelisk jamming
Dungen var ikke mye psykedeliske fra början da de entret scenen med «Panda», kanskje det nærmeste de har hatt en hit. Også andrelåta «Gjort Bort Sig» var mer pop enn psych. Da Gustav ytret noen få ord etter andre låt forsikret han oss om at de skulle spille «Ta Det Lugnt» fra ende til annen uten avbrudd av prat.

Han holdt sånn mer eller mindre ord og. I de neste par låtene fikk vi en økende grad av psykedelia. Dungens eneste andre originalmedlem, i tillegg til Gustav med det vanskelige etternavnet, gitarist Reine Fiske, briljerte som han alltid gjør, selv om Dungens musikk muligens innbyr til færre gitar freak-outs enn Träd Gräs Och Stenar og vårt hjemlige Elephant9, som han også tidvis boltrer seg i. Men det var etter tittellåta fra kveldens fokus-LP at mitt favorittparti i konserten kom!

De tiltrekker seg for det meste unge hipstere der de burde trukket til seg sytti år gamle hippier.

Midt i et jammete parti (og jeg elsker jammete partier!) kom saksofonist Lars Horntvedt (Jaga Jazzist etc.) inn på scenen og framførte en solo som minnet meg ikke så rent lite om den Karl Denson gjør med Gov’t Mule på CD/DVD-en «The Deepest End», i låta «Blindman In The Dark». Nå mener ikke jeg å skremme bort lesere med slike obskure referanser. Jeg vet tross alt at de ekte musikkelskerne blir værende. Nuvel. Gov’t Mule bør sjekkes ut av alt og alle, men nå er det Dungen vi snakker om!

Og Dungen var på hugget nå. Frontmann Gustav tilbrakte mer og mer tid bak keyboardet enn under de to første, mer visepop-aktige, låtene. Han sang stadig leadvokal, og var relativt intenst tilstedeværende i det etter hvert nokså psykedeliske settet. Psykedeliaen her var begrenset til det musikalske. Det var ikke noe lasershow som ga publikummere på LSD epileptiske anfall. Ikke slik at jeg tror at mange i publikum hadde tatt LSD. Men de kunne ha tatt det hvis det ikke hadde vært for den høye hipserfaktoren.

Aldri kjedelig
Framførelsen av «Ta Det Lugnt» gikk sin gang, og det var aldri kjedelig. Mot slutten fikk vi færre utagerende psykedeliske freak-outs, og mer poplåter igjen. Men gitarist Fiske lot seg ikke fornekte. «Lipsill» og «Om Du Vore En Vakthund» groovet som det beste fra Iron Butterfly, og likesinnede.

Det er noe rart med band som Dungen. De tiltrekker seg for det meste unge hipstere der de burde trukket til seg sytti år gamle hippier. Kanskje er de for nye i gamet og de som burde vært deres kjernepublikum er for satte i sine musikkpreferanser? Eller kanskje det høye hipsternærværet skyldtes at de skulle spille «Ta Det Lugnt» som er et tidlig album? Hipstere liker jo å si slike ting som «Jeg så dem på en intimkonsert da de var ferske, og de er dyktige, men de har solgt seg».

Nuvel. Bandet gikk av scenen etter fullført «Ta Det Lugnt» men kom på igjen for ikke mindre enn tre ekstranumre. Jeg hadde ventet toppen ett, fordi jeg visste at Gustav hadde en avtale om å holde et DJ-sett på Hærverk etter konserten. Tipper han tok beina fatt etter siste note av «Fredag» og overlot nedriggingen til resten av bandet og hva de måtte ha med av crew.

Til tross for at det var noe trangt om saligheta på et Rockefeller som hadde stengt galleriene, vil jeg tro at alle som overvar kveldens begivenhet gikk derfra fornøyde.

Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen

previous arrow
next arrow
Slider