Mandag 3. februar 2020

Irsk rølp fra The State Of Massachusetts på en mandagskveld

Det er nøyaktig to år siden Dropkick Murphys sist spilte i Oslo Spektrum. I fjor sommer var de også å se på Tons of Rock på Ekebergsletta, og for tredje året på rad var de irsk-betonte norgesvennene nå tilbake i hovedstaden.

Det finnes mange av disse bandene som spiller irsk-influert folkrock med punkattityd (svenske musikkbetegnelser er tøffere enn norske), men de fleste av dem spiller venue’er på størrelse med Rockefeller, eller til nød Sentrum Scene, når de besøker Tigerstaden. Dropkick Murphys er unntaket. Det er minst andre gang (men sannsynligvis tredje eller mer) de spiller i Oslo Spektrum som headliner. Det er nok mange av deres kollegaer som gjerne vil vite hvem de har ligget med.

Nuvel. Riktignok hadde vel arrangøren valgt en «Club Spektrum»-løsing, der store forheng hang fra taket på begge sider av scenen, og reduserte gulvplassen betraktelig. Det var også såpass få sitteplasser at alle var gode. Jeg vet ikke hvor mange det var gjort plass til i Spektrum i kveld. 3-4000? Og ikke var det på langt nær fullt heller.

Sjarmerende oppvarmere

Noen ord om oppvarmerne aller først. Jesse Ahern er en amerikansk singer-songwriter av den litt hardbarkete sorten. Mer James McMurtry/Steve Earle enn Jackson Browne/James Taylor for å si det sånn. Stemmen hans er temmelig grov, og nå og da syns jeg han har en frasering som minner om Tom Waits. Det var en trivelig halvtime mens han underholdt oss solo med kassegitar og munnspill, men ikke noe jeg lever på lenge.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk med en gang da Frank Turner & The Sleeping Souls – et ubeskrevet blad for meg – entret scenen. Hvite skjorter var greia her, og på avstand minnet hovedpersonen meg om en ung Paul Weller der han stilte med et smalt slips i tillegg. Men Frank viste seg å være mer Strummer enn Weller, og vi fikk en time med gladpunk som løftet stemningen i salen flere hakk etter Aherns halvtime med dop- og morderballader. Jeg tror Turner sjarmerte de fleste der han hoppet ut blant publikum og danset med damer, og kvitterte for applausen etter nesten hver låt med «tusen takk».

Høydepunktet for meg ble «Jinny Bingham’s Ghost», en låt han dro akustisk uten band, som handler om en kvinne som ble brent som heks på 1600-tallet i det som nå er bydelen Camden nord i London. Denne er fra hans siste soloalbum «No Man’s Land». Tror nesten den skiva må sjekkes ut.

Irsk-betonte norgesvenner fra Boston

Men det var Dropkick Murphys vi var der for å se; det irsk-betonte folkpunk-bandet fra Boston som har blitt skikkelige norgesvenner i løpet av de siste 23 åra siden de var her første gang, et faktum behørig påpekt av vokalist Ken Casey (jeg tror det var ham) tidlig i konserten. De er et ganske tallrikt band – jeg tror jeg telte åtte personer på scenen, men er litt usikker siden folk kom og gikk litt – men et par av disse har vel kun status som «touring members». To av medlemmene er kun vokalister (selv om Wikipedia vil det annerledes), forannevnte Casey og Al Barr. Begge er med i samtlige låter, men alternerer på å synge lead og backing.

Det irsk-betonte folkpunk-bandet fra Boston som har blitt skikkelige norgesvenner i løpet av de siste 23 åra siden de var her første gang.

Det er mye brask og bram og videoer når Dropkick spiller opp til dans, og ingen skal få forlate en av deres konserter i tvil om at de er virkelige Boston-patrioter. Bandet kom på scenen til tonene av folkevisa «Foggy Dew» som gikk over i «The Lonesome Boatman». Tempoet ble skrudd opp ytterligere til «The Boys Are Back» (ikke Thin Lizzy-låta) som i likhet med mange andre av låtene ble illustrert av en video som viste irske immigrater i Statene for pluss/minus hundre år siden. Casey og Barr var temmelig aggressive i sin avlevering og jeg fikk assisiasjoner til rappere der de beveget seg fra side til side av scenen og lente seg over publikum ytterst på scenekanten mens de spyttet ut tekstene.

Tilbaketrukne gentlemen

Resten av bandet er for det meste mer tilbaketrukne. Gitarist Tim Brennan, som også spenner på seg trekkspillet i enkelte låter – åpenbart ingen gentleman; som vi alle vet er en ekte gentleman en som kan spille trekkspill, men lar være – er unntaket når han titt og ofte kommer fram til scenekanten og lirer av seg en solo. Men ikke sånn å forstå at Dropkick Murphys er noe utpreget gitarsoloband.

Scenen er bygd i to etasjer. Det vil si, egentlig tre, for aller øverst står turnémusiker Lee Forshner mesteparten av tida og veksler mellom å spille sekkepipe og tin whistle. Sistnevnte instrument har en tendens til å drukne litt i bulderet av Dropkicks folkinfiserte punkrock. De fleste musikerne befolker imidlertid første avsats der de legger ned et solid komp. Keyboardist Jeff DaRosa krydret for øvrig mange av låtene med finfin hammond-lyd, noe som alltid appellerer til denne anmelder.

Aggressiv ølkasting

«Blood» fra guttas hittil siste album, «11 Short Stories Of Pain & Glory», tok aggresjonen til nye høyder, og publikum responderte. Her må jeg få lov til å skyte inn at er det en ting jeg hater på disse folkrockkonsertene så er det publikum! Hva er greia med denne ølkastingen? Litt rølp og pogodansing er greit, men hvis du har betalt 110 spenn for en halvliter er den vel for helvete til invortes bruk??? Jeg har opplevd akkurat det samme på konserter med The Pogues, Flogging Molly og The Gaslight Anthem, for å nevne noen. Det er mulig jeg er på vei til å bli en «grumpy old man» («grump» for short), men når jeg er på konsert foretrekker jeg å ikke bli truffet i bakhodet av et lavtflygende ølbeger. Bandet ble truffet og. Det var enda godt dette ikke var en Bieber-konsert – han hisser seg jo som kjent opp på grunn av et glass vann. Heldigvis hadde jeg på denne konserten fått sitteplass i «grump»-seksjonen rett ved miksepulten. Selv pøbelen hadde vett på ikke å hive ølbegere i retning den.

Når jeg er på konsert foretrekker jeg å ikke bli truffet i bakhodet av et lavtflygende ølbeger.

Innimellom bandets originallåter fikk vi og et lite antall tradisjonelle folkemelodier i Dropkick-drakt (les: ofte knapt til å kjenne igjen). De var innom både «The Wild Rover», «Amazing Grace» og «Johnny Comes Marching Home», sistnevnte omskrevet til «Johnny, I Hardly Knew Ya». Kanskje det er riktigere å si at folkemelodiene danner basis for en del Dropkick-komposisjoner enn at de faktisk spilte dem? Det kom et eksempel som siste ekstranummer og.

Gamle og kommende klassikere

Men før det fikk vi bandklassikere som «Citizen C.I.A.», «The Warrior’s Code» og ikke minst «The State of Massachusetts». Vi fikk også høre et par smakebiter fra et kommende album, som de hadde til salgs i merch’en, i form av en EP ved navn «Smash Shit Up». Tittellåta fra denne er en kommende Dropkick-klassiker, spør du meg! Underholdende video forresten, som dere sikkert kan tenke dere.

Et annet høydepunkt ble «Jimmy Collins’ Wake». Her fikk vi en solid dose Boston-patriotisme, denne gang i form av en hyllest til en av byens store baseball-helter fra gamle dager. Videoen på veggen bak sa det meste. Men nå begynte vi å nærme oss slutten, og det var vel som seg hør og bør at siste låt i det ordinære settet ble publikumsfavoritten «Going Out In Style». Det hadde vært en rølpete seanse!

Men det var selvfølgelig ikke over ennå, det var jo minst to klassikere vi ikke hadde fått. «Rose Tattoo» fra albumet «Signed And Sealed In Blood» var først ut av disse, og denne gled rett over i «I’m Shipping Up To Boston». På dette tidspunktet dro Barr og Casey et tjuetall publikummere opp på scenen for å skråle med i den avsluttende «Until The Next Time», en lett omskrivning av Vera Lynns «We’ll Meet Again». Disse ble jagd ned igjen da låta var over så bandet kunne motta publikums ovasjoner.

Dropkick Murphys leverte varene i kveld. Husk regntøy hvis du har ståplass neste gang de gjester byen!

Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken

Les også: Dropkick Murphys @ Tons of Rock 2019

Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
Dropkick Murphys Oslo Spektrum BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider