Borre, fredag 17. august 2018

I mai slapp Dimmu Borgir sitt etterlengtede nye album «Eonian», etter nesten åtte års ventetid. Og det var litt av skive de leverte! Noe overraskende var det derfor at Midgardsblot, en liten nisjefestival i Borre utenfor Horten, skulle bli det første stedet de spilte live her hjemme etter at «Eonain» kom ut. Vi kunne derfor ikke gjøre annet enn å kjøre oss en tur til Vestfold for å få med oss begivenheten.

Etter en intro med samisk preg, helt i tråd med «Council Of Wolves And Snakes» fra det nye albumet, entret gutta scenen i sine majestetiske kostymer. Åpningslåta fra «Eonian», «The Unveiling», fikk også æren av å åpne denne konserten. To store bålfat var tent på scenen, og satte stemningen for kvelden, sammen med festivalens lyskastere som kastet trolsk lys over skogen da det begynte å mørkne.

Som på plata fortsatte de med «Interdimensional Summit», den første singelen vi ble presentert for i vinter. Under «The Chosen Legacy» fikk vi erfare at de hadde kostet på seg et fett sceneshow for anledningen, i form av flammekastere og røykbomber, mens Shagrath fikk publikum til å synge med på strofene «In sorte diaboli». Publikum lot seg også rive med til velkjente «The Serpentine Offering».

Eksplosive godbiter
Etter at Shagrath hadde opplyst om at Dimmu Borgir feiret 25-årsjubileum i år, og ønsket å feire det sammen med oss denne kvelden, fulgte, i mine ører, de to beste låtene fra forrige album «Abrahadabra»; «Gateways» og det selvtitulerte sporet «Dimmu Borgir». At den lille scenen på Midgardsblot ikke hadde plass til å huse hele kammerkoret Schola Cantorum, og at koret på «Dimmu Borgir» ble spilt fra «tape», var vi forberedt på. Litt mer skuffende var det at ikke Agnete Kjølsrud hadde tatt seg en svipptur til Borre for en aldri så liten gjesteopptreden under «Gateways».

Under «Puritania» fikk gitaristene Silenoz og Galder showet litt i tospann, før de hadde bestemt seg for å veie opp for manglende gjesteartister; Shagrath introduserte Mayhem-gitarist Teloch som en «special treat» for oss, og hele «Indoctrination» igjennom var de dermed tre gitarister på scenen.

De fleste gikk så av scenen for å la trommis Daray få briljere på tribal-trommer alene, som intro til den episke låta «Coucil Of Wolves And Snakes» – kveldens absolutte høydepunkt, hvor mellomspillet med det mektige koret var gåsehudmateriale. Dog hadde det vært enda mer magisk om Mikkel Gaup plutselig hadde dukket opp for å joike sin del.

Settlista er det ikke mye å utsette på, annet enn at den var altfor kort.

«Archaic Correspondence» ble et annet høyepunkt. Med sine sterke kontraster mellom det tunge og ekstreme, det majestetiske koret, og den lette pianomelodien. Gerlioz fikk virkelig vist seg frem bak tangentene i denne låta. Her manglet bare det messende koret i levende live. Resten av publikum så også ut til å være fornøyde, skal man dømme ut fra moshpiten som åpenbarte seg midt i folkemengden. Denne tiltok gradvis i størrelse utover resten av konserten.

«Dere orker en til eller?» spurte Shagrath. Det gjorde vi selvfølgelig. Videre fortalte han at han ville dedisere neste låt, «Progenies Of The Great Apocalypse», til datteren sin, som var på sin første Dimmu-konsert noensinne denne dagen. Og jeg tenker avkommet må ha vært fornøyd med å debutere på akkurat denne konserten. Her ble det ikke spart på konfekten. I hvert fall ikke på pyroeffektene.

Shagrath hyllet Midgardsblot som «ikke bare en vanlig musikkfestival», før de rundet av med «Mourning Palace». Gutta tok farvel med et pyrosmell og et bandbilde fra scenen, akkompagnert av «Eonian»s avslutningsspor «Rite Of Passage» på høyttaleren.

Mye vil ha mer
Settlista er det ikke mye å utsette på, annet enn at den var altfor kort. Men det er jo ikke bandet sin feil at de ikke hadde fått mer enn 75 minutter til rådighet, noe som for øvrig gikk ekstremt fort. De kunne med fordel ha holdt på en god stund lengre, og fått plass til enda flere av de nye låtene fra «Eonian». Med unntak av avslutningslåta styrte de for øvrig unna det meste av musikken fra 90-tallet. Lyden var også bra, med unntak av en tidvis noe lav lyd på vokalen.

Bare timer før konsertstart fikk vi nyheten om at Dimmu Borgir er booket til både Inferno og Karmøygeddon i 2019. Med andre ord blir det opptil flere muligheter til å få med seg dette bandet neste år, med jeg skulle likevel ønske det snart ble satt opp en egen konsert i hovedstaden, utenom festivalformatet, med plass til en og annen gjesteartist. Eller aller helst et helt kor.

Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider