David Bowie | «Det siste intervjuet og andre samtaler»

180

Det er gått tre år siden David Bowie gikk bort fra oss i det som må beskrives som en svært så velregissert død. De siste årene levde Bowie et tilbaketrukket liv med få offentlige opptredener og ingen intervjuer. Det hadde en tid gått rykter om at en ny plate var på vei.

Bowies siste helg startet med at han ut av det blå ga ut platen «Blackstar» som var akkompagnert av videoen til låten «Lazarus», som hinter sterkt til artistens død. Da helgen var over og mandagen kom våknet alle opp til nyheten om at Bowie hadde gått bort.

I etterkant av artistens død er det kommet ut en rekke plater med uutgitt materiale og det er skrevet en rekke bøker. En av de mest interessante bøkene er antologien «The Last Interview» som nå er oversatt til norsk av Heidi Sævareid under tittelen «Det siste intervjuet og andre samtaler», som kom ut på Flamme Forlag 8. januar, på det som ville blitt Bowies 72-årsdag.

Bowie kan best beskrives som en multikustner, blant annet var han artist, produsent, maler og skuespiller. I denne boken blir vi bedre kjent med hvordan Bowie tenker rundt sine interessefelt, som film, mote og kunst.

Bowie er rockens store kameleon og han gjenoppfant seg selv en rekke ganger. Han hadde en rekke scenepersonligheter, slik som rockestjernen Ziggy Stardust som agerer som budbringer for utenomjordiske vesener, romvesenet med menneskelige trekk The Thin White Duke og jappen i gul dress. Musikken var også konstant i utvikling.

Vera Kvaal intervjuet ham før konserten på Jordal Amfi i 1990. Intervjuet er legendarisk. Her møter den unge reporteren en artist som har stått opp med feil fot først. Sjekk det ut på Youtube. Under henvisning til Bowies stadige stilskifter spør Kvaal:

– Er dette den ekte Bowie?

Bowie: – Ikke still meg det spørsmålet! Jeg kan ikke fatte at du stilte meg det spørsmålet!

Kvaal: – Nei?

Bowie: – Er du helt sikkert på at du faktisk stilte meg det spørsmålet?

Kvaal: – Det lå i luften, gjorde det ikke…?

Bowie: – Det har ligget i luften i tjue år! (ler) Unnskld, Unnskyld! «Er dette den ekte David Bowie», det høres ut som et Steve Martin-spørsmål. (ler) Vel… jeg…m(sukker) dette er så nær som det går an å komme, antar jeg. (ler) Altså. Ja.

I intervjuet med Kurt Loder i Rolling Stone drar Bowie parallellen til tyske Kraftwerk for å uttrykke sin trang til utvikling.

«Den er pen og plettfri, som vanlig, og så er den bra i sin sjanger. Men de er som håndverkere – de har designet en stol og snekrer den på nytt og nytt. Hver av stolene er utsøkt men det er den samme stolen. Det er som hytteindustrien eller noe. De er håndverkere».

Intervjuene i denne boken er gjengitt kronologisk – og viser en artist i utvikling. I samtalene med beatpoeten William S. Burrogughs og magansinet Rolling Stones reporter Kurt Loder, er Bowie dannet og reflektert.

I samtalen med Burroughs om sin kunst:

«Jeg er nødt til å ta full kontroll selv. Jeg kan ikke slippe andre til for min erfaring er at jeg er den som best kan gjøre mine egne ting. Jeg vil ikke at andre skal tukle med det de tror jeg prøver å gjøre».

De øvrige intervjuene er mer for de spesielt interesserte. Første møte med Bowie som intervjuobjekt er som 17 år gammel talsmann for foreningen «The Society For The Prevention Of Cruelty To Long Haired Men» som er transkribert fra BBC Tonight. Dette er fornøyelig lesing. Samtalene med moteskaper Alexander McQueen om nettopp mote, og kunstner Tracy Emin om nettopp kunst er interessante, men essensiell lesing er det ikke. Det samme gjelder intervjuet med kona Iman.

Jeg tar meg i å savne mer innsikt i mennesket Bowie, hvordan han tenker og føler. Og «the last interview» som bokens tittel henspeiler til er egentlig ikke et intervju. Det siste «intervjuet» er bare noen flåsete kommentarer om birollen som seg selv i komiserien til Ricky Gervais, The Extras.

Av Christopher Viland