Fredag 19. juli 2019

Dobbel dose Göteborg-metall

De to svenske bandene Dark Tranquillity og Evergrey er for tiden på turné sammen, og i Oslo var det Parkteatret som fikk gleden av et besøk.

Å arrangere konsert midt i juli er vel ekstremsport i seg selv, da store deler av publikum enten er ute i sola, bortreist på ferie eller befinner seg på en eller annen festival andre steder i landet eller ute i Europa. Det var derfor gledelig å se at lokalet fyltes bra opp utover kvelden, til tross for at det så litt skummelt ut i starten. Med andre ord var det nok flere som kom for å se Dark Tranquillity enn Evergrey, men de som valgte å hoppe over kveldens første band gikk definitivt glipp av noe.

Evergrey
I januar ga Evergrey ut sitt ellevte studioalbum, «The Atlantic», som er siste del i trilogien som startet med «Hymns for the Broken» (2014) og «The Storm Within» (2016). En trilogi som består av tre konseptalbum, hvorav det siste kanskje utmerker seg som mest gjennomført i så måte. Alle tre er tydelig i slekt, der de byr på særs melodiøs progmetall, med en melankolsk undertone. Eller «dark melodic metal» som de liker å kalle sin egen sjanger.

Gutta åpnet kvelden på Parkteatret med de to første låtene på den nye skiva; «A Silent Arc» og «Weightless». De nye låtene funket utmerket live, og minnet meg på at «The Atlantic» fortsatt er en av årets beste utgivelser. Jeg synes det er merkelig at Evergrey ikke er større i Norge enn at de trekker for lite folk hvis de spiller alene.

Om ikke publikum var på ferie så virket det som om lysmannen var det. Det var null frontlys hele konserten igjennom, noe som gjorde det helt umulig å se ansiktsuttrykk for eksempel, og dermed fikk man følelsen av å ikke ha særlig kontakt med bandet. Det trakk litt ned på helhetsinntrykket. Det er selvfølgelig en mulighet for at dette var bandets ønske, grunnet heavy fyllesyke, for som frontmann Tom Englund selv uttrykte det: «To Göteborg-band på turné sammen er ingen god idé, for når vi har fri har vi ikke annet å gjøre enn å drikke sprit. Og det gjorde vi i går.» Når det er sagt så var ikke lyssettingen bra under Dark Tranquility heller. 

En times spilletid var selvsagt ikke nok. Noen må sørge for at de snart kommer tilbake til hovedstaden, som headliner.

At gutta var fyllesyke merket vi heldigvis ikke noe til, de leverte som de skulle på scenen uansett. Spesielt da de fortsatte med et par låter fra sin nest siste plate «The Storm Within»; åpningslåtene «Distance» og «Passing Through». Dette partiet utmerket seg som høydepunktet i det altfor korte settet. 

Etter «Leave It Behind Us» klagde Englund på hvor varmt det var oppe på scenen, og slo fast at det var hjernedødt av ham å stille i vinterjakke. Det kan vi jo være enige i. «This is the sound of an old man dying», konkluderte han før de fyrte opp «My Allied Ocean».

Nok en låt fra den nye plata fikk vi, i form av «All I Have». Her prøvde Tom Englund å få oss til å synge med. «Om dere ikke kan synge så bare rør på leppene», sa han. Ikke bare har Englund en fantastisk vokal, som kan utkonkurrere de fleste, men her fikk han sågar vist at han også er en habil gitarist, og at det ikke bare er Henrik Danhage som kan spille gitar i dette bandet. Riktignok måtte Danhage dra en gitarsolo på slutten av låta, for å markere hvem som er sjefen på det området. 

De takket for seg før de spilte sine to siste låter i ett jafs. «A Touch of Blessing» var settets eldste låt, hentet fra albumet «The Inner Circle» (2004). Den gikk sømløst over i sistenummeret «King of Errors», som faktisk var kveldens eneste låt fra den episke skiva «Hymns for the Broken». Det ble en topp avslutning, men at de ikke spilte «Black Undertow» fra samme skive er nesten utilgivelig. En times spilletid var selvsagt ikke nok, og med flere lange låter sier det seg selv at settlista var altfor kort. Noen må sørge for at de snart kommer tilbake til hovedstaden, som headliner.

previous arrow
next arrow
Slider

 

Dark Tranquillity
Dark Tranquillity spiller melodisk death metal, og kan sammenlignes med band som In Flames. Faktisk har vokalist Mikael Stanne hatt en liten karriere i nettopp In Flames, som bandets første vokalist, og synger på debutplata «Lunar Strain» (1994). Og som om ikke det er nok så var In Flames’ frontmann Anders Fridén første vokalist i Dark Tranquillity, og synger på deres debutplate «Skydancer» (1993). Så slektskapet er høyst tilstedeværende, og man kan saktens lure på hvorfor akkurat In Flames har gjort det bedre enn Dark Tranquillity, som attpåtil var først ute, men jeg tror muligens In Flames er hakket mer tilgjengelig for den gemene hop. Og i det ligger det at de har flere gode melodier og litt mer bruk av clean vokal, som kan bidra til at de har et litt bredere nedslagsfelt.

Det er tre år siden Dark Tranquillity ga ut sitt siste album «Atoma», så de hadde ikke noe nytt materiale å turnere med denne gangen. Men det er hele ni år siden de sist spilte i Oslo, den gang på John Dee, så det var vel grunn nok til å trekke folk ut av sofaen. I mellomtiden har de riktignok vært på vestlandet et par ganger i festivalsammenheng, på Karmøygeddon og Blastfest.

De åpnet med «Encircled» fra den siste skiva, samt «Monochromatic Stains». Lyden på vokalen kunne med fordel vært noe høyere, da det tidvis var vanskelig å høre Mikael Stanne. Lyset var like dårlig her som under Evergrey, men det visuelle var likevel hakket bedre, ettersom de tok i bruk bakskjermen og viste ulike videoer til hver låt.

det er hele ni år siden Dark Tranquillity sist spilte i Oslo.

Hoveddelen av repertoaret var hentet fra albumene «Atoma» (2016), «Fiction» (2007) og «Damage Done» (2002), og ellers noen spredte låter fra øvrige album. Av de nyeste låtene synes jeg «Clearing Skies» og tittelsporet «Atoma» skilte seg positivt ut. Sistnevnte minte en tanke om Amorphis, og i begge låtene kom spesielt keyboardist Martin Brändström til sin fulle rett.

Personlig ble jeg ikke helt sugd inn i Dark Tranquillitys univers. For all del, bandet spiller bra, men jeg synes låtmaterialet blir litt for lite engasjerende dessverre. Men jeg så jo at mange var uenige med meg i akkurat det. «Terminus (Where Death Is Most Alive)» var en åpenbar publikumsfavoritt med mye trøkk. Det var riktignok mest liv i publikum i siste del av konserten, under gamle slagere som «The Wonders at Your Feet» og «ThereIn». Sistnevnte var for øvrig den eneste de spilte fra 90-tallet.

De rundet av med to eldre låter, til glede for fansen, «Lost to Apathy» og «Misery’s Crown», og etter 1 time og 20 minutter var det slutt. «Underbart. Skål för fan!», sa Mikael Stanne, før hele bandet forlot arenaen, uten ekstranumre.

Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider

.

Settliste Evergrey
1. A Silent Arc
2. Weightless
3. Distance
4. Passing Through
5. Leave It Behind Us
6. My Allied Ocean
7. All I Have
8. A Touch of Blessing
9. King of Errors

 

 

 

 

Settliste Dark Tranquility
1. Encircled
2. Monochromatic Stains
3. Clearing Skies
4. The Treason Wall
5. The Science of Noise
6. Forward Momentum
7. The Mundane and the Magic
8. Final Resistance
9. Atoma
10. Force of Hand
11. Terminus (Where Death Is Most Alive)
12. Inside the Particle Storm
13. The Wonders at Your Feet
14. ThereIn
15. State of Trust
16. Lost to Apathy
17. Misery’s Crown