Falsk moro

Hele 6 år har gått siden sist Bon Jovi besøkte Norge, og endelig var det på tide med et nytt besøk av 80-tallsheltene.

Denne gangen var det massive Viking Stadion i Stavanger som hadde æren av å invitere til en skikkelig open-air festkveld for mennesker av alle aldersgrupper. Med på festen var også norske Skambankt og Longfield & Super Skeleton. 

Longfield & Super Skeleton
Longfield & Super Skeleton starter kvelden med et skikkelig energisk og dynamisk show. Vokalisten sprader rundt med en energi à la Edvard fra Honningbarna, mens de spiller en god miks av punk og indierock. Svært god underholdningsverdi, og musikken er bedre live enn i studio. 

Publikum er dessverre ikke helt i farten ennå, og mye av innsatsen til Longfield kan se ut til å være forgjeves. Det må sies at det ikke skal utelukkes at de har fått noen nye fans i kveld, jeg kunne definitivt tenkt meg å se en headliner-konsert med dem på en mindre og mer passende scene.

Skambankt
De velkjente rockerne fra Jæren, Skambankt, er neste ut og de viser umiddelbart at de ikke kødder rundt. I hele 25 år har de bevist seg som noen av Norges fremste rockere, men uten å tiltrekke seg for mye unødvendig oppmerksomhet. Tittelåten deres skaper svært god stemning på stadionen, som er på god vei til å fylles opp. «Vi er vant til å spille på klubbscener som Folken og Rockefeller. Det er ikke hver dag man får oppleve dette», sier vokalist Terje Røthing. Det er faktisk skikkelig kult å se Skambankt varme opp for en titan som Bon Jovi. Mange klubbscene-band passer best på nettopp klubbscener, men det skal sies at Skambankt eier scenen uansett størrelse.

Tittellåten fra siste skive «Horisonten Brenner» er aldeles nydelig og klinger godt i den kjølige sommerlufta. Hitlåten «O Desverre» blir ett av høydepunktene og passende nok begynner det jammen å regne under låten da han synger «Når regnet blir hardt»«Gi faen i regnet!», sier Terje, før de kjører i gang med siste låt «For en Evighet». 

Skambankt er virkelig et elegant band. Til tross for begrensningene som følger med å være oppvarmingsband så gjør de det beste ut av det, har det gøy og gir publikum en fantastisk god oppvarming til Bon Jovi!

Bon Jovi har publikum i sin hule hånd
Plutselig skildrer de svære skjermene en film av en reise gjennom forskjellige steder i Stavanger, som til slutt ender opp på Viking Stadion. Akkurat da trer bandet ut på scenen, til stor applaus fra stadion. Tittellåten fra bandets siste skive «This House is not for Sale» er først ut, og publikum blir ville da Jon Bon Jovi selv inntar scenen til dundrende applaus. Han har svært tydelig alle i sin hule hånd fra første note. Under andre låt «Raise your Hands» lykkes han lett i det tittelen sier, publikum er umiddelbart med på stemninga og vifter hendene i været under hvert refreng.

Til tross for stemmeproblemer har han aldri gitt opp å være en engasjerende showman. 

Jon beordrer pent alle på tribunen til å stå opp, før han kjører i gang med tidenes hype-låt «You give Love a Bad Name». Samtidig som dette er en av kveldens gøyeste låter, så er det også her det største problemet blir tydelig; stemmen hans. Jon har rett og slett ikke den rangen som skal til for låter som denne. Heldigvis får han massiv hjelp fra publikum, og det må skrytes av David Bryan på keyboard for hans fantastiske bakgrunnskoring. Det må også skrytes av det tekniske – kvaliteten og grafikken på skjermene er noe av det bedre jeg har vært vitne til på en så stor konsert.

Vi blir så tatt med i en tidsmaskin tilbake til da Jon var 20 år gammel, før den velkjente pianointroen til «Runaway» setter i gang fantastisk stemning på stadionen. Gåsehud. Dette er en av de bedre utførte låtene fra Jon selv, og resten av bandet er virkelig i storform på dette punktet. En skikkelig kul live-låt! Rundt halvveis i showet blir det tydeligere og tydeligere at de viktigste spillerne denne kvelden er Phil X på gitar og David Bryan på keyboard. De får virkelig skinne under «Keep the Faith», mens Jon selv tar et steg tilbake. Da han returnerer og kjører kveldens peneste ballade, «I’ll Be There for You», er stemmen hans i bedre form til tross for en del høye noter. 

Frontmann med halsproblemer
Plutselig har Jon fått på seg et lite skjerf, samtidig som han unngår å bruke catwalken så mye i regnet. Er han redd for å bli forkjølet tro? Det blir enda mer tydelig da han tar på seg en caps og sier «Dette regnet gjør at det føles som å ta en dusj med 20.000 nordmenn», før han kjører i gang med «It’s my Life». Folket tar helt av og stemningen er fantastisk god. Men på den musikalske fronten derimot, rakner stemmen til Jon Bon Jovi under refrenget, på verste vis hittil. Det vises et tydelig mønster i at han ikke klarer å levere hits slik som forventet, og det er virkelig en nedtur. Heldigvis har han et publikum som gir blaffen i det, de får sett helten sin «synge» favorittlåtene deres, og dermed blir det utrolig god stemning. 

Skjermene blir så dekket av et kirkeinspirert glassmaleri i skikkelig Bon Jovi-tema, før de begynner på «Lay Your Hand On Me», og plutselig har hele Viking Stadion blitt transformert til nærmest et massivt vekkelsesmøte der Jon Bon Jovi er prest. En tanke corny, men fremdeles bra fremført og visuelt pent. Det må skrytes høyt av energinivået til 57 år gamle Jon som hopper og spretter rundt som om han aldri forlot 80-tallet. Til tross for stemmeproblemer har han aldri gitt opp å være en engasjerende showman. 

En underholdende og real festkveld på Viking Stadion.

Regnet har lettet til tross for noen olme, mørke skyer da encoren setter i gang. Klassikeren «Wanted Dead or Alive» er først ut, som Jon leverer overraskende bra! Etterfulgt av «These Days», før kveldens siste låt selvsagt blir «Livin’ on a Prayer». Hvem skulle trodd det? Stemninga når definitivt sitt høyeste da 20.000+ mennesker synger en av tidenes mest kjente låter i kor. Jon synger igjen temmelig surt, men heldigvis overlot han de høyeste partiene i refrenget til resten av bandet. 

Mikset inntrykk
Jeg sitter igjen med veldig blandede følelser når bandet går av scenen og stadionen tømmes. På den ene siden er det ikke fremført særlig bra av Jon selv, men på den andre siden er bandet temmelig stramt og stemninga er god. En håndfull hits som «Its My Life» og «You Give Love a Bad Name» er svært skuffende affærer på scenen, mens «Runaway» er aldeles fantastisk. Musikalsk er det veldig blandet kvalitet, men jevnt over er problemet at frontmannen selv virkelig ikke klarer kaliberet han selv har skapt. Det er jo å forvente etter alle disse årene, men det kan ikke brukes som en unnskyldning dessverre. 

Showet var overraskende underholdende og skjermene ble utnyttet på beste vis i nesten alle låtene. Med unntak av en del nevnte låter ble det temmelig ballade-heavy en god stund, som jo er å forvente av Bon Jovi, men man hadde håpt på en del flere tøffere låter fra «Slippery When Wet» og debutskiven.

Generelt sett et svært underholdene show som definitivt er rettet mot fans som bare vil se helten sin og ikke bryr seg om at han synger surt. Dessverre fra et kritisk standpunkt ødelegger det en svært stor del av helheten, til tross for at show og stemning er høyt på skalaen. Jon Bon Jovi klarer altså langt ifra å levere det man håper, men heldigvis har han et flott band og en trofast fanbase bak seg, som resulterer i en underholdende og real festkveld på Viking Stadion.

Av Adrian Øien
Foto Jørgen Freim

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. This House Is Not for Sale
2. Raise Your Hands
3. You Give Love a Bad Name
4. Born to Be My Baby
5. Whole Lot of Leavin’
6. Lost Highway
7. Runaway
8. We Weren’t Born to Follow
9. Have a Nice Day
10. Keep the Faith
11. I’ll Be There for You
12. I’ll Sleep When I’m Dead
13. Who Says You Can’t Go Home
14. It’s My Life
15. We Don’t Run
16. In These Arms
17. Lay Your Hands on Me
18. Captain Crash & the Beauty Queen From Mars
19. We Got It Goin’ On
20. Blood on Blood
21. Bad Medicine
Encore:
22. Wanted Dead or Alive
23. These Days
24. Livin’ on a Prayer