«Blomster over inferno» | Ilaria Tuti

312

Infernalske hemmeligheter

Italienske Ilaria Tuti debuterer som krimforfatter med «Blomster over inferno», som er første bok i en planlagt trilogi. Romanen gikk rett inn på bestselgerlistene og ble kåret til årets debutroman i Italia i 2018, og allerede før utgivelse ble den solgt til 12 land.

Historien utspilles i en alpelandsby i Nord-Italia kalt Travenì. Byen eksisterer i virkeligheten, under et annet navn. Romanen har sine røtter i landskapet rundt landsbyen hvor forfatteren selv er oppvokst, og slik hun beskriver hjemstedet vil jeg gjette på at vi befinner oss i Friuli-regionen, øst for Venezia, nær Østerrike og Slovenia.

I disse idylliske omgivelsene blir en mann funnet drept, med øynene revet ut. Dermed blir vi kjent med politioverbetjent Teresa Battaglia, som er ekspert på psykologisk profilering. Battaglia fremstilles som en hardnakket kvinne, som har måttet kjempe hardere i sin karriere enn sine mannlige kollegaer. Det ufølsomme ytret skal etter hvert avdekke en svært empatisk dame med et stort hjerte som lider under sin skjebne, som innebærer både tapet av et barn og begynnende demens.

Nye og gamle vennskap
Både personlige og kollektive hemmeligheter skal det vise seg å være nok av i denne landsbyen, hvor alle er opptatt av å bevare en perfekt fasade utad. Battaglia er ikke i tvil om at morderen vil slå til igjen, men må snart innse at det ikke er en ordinær sak hun står overfor denne gangen, og heller ikke en «normal» seriemorder. Begravet dypt i fjellene hviler en gammel og mørk historie som aller helst ikke burde sett dagens lys.

Førstebetjent Massimo Marini har nettopp blitt overført til Travenì, og samspillet mellom ham og overbetjent Teresa Battaglia er noe av det som driver historien fremover. Fra de i starten nærmest bjeffer til hverandre, fordi Battaglia føler seg truet av en jypling som skal yppe seg i hennes territorium, til det gradvis oppstår en gjensidig respekt dem imellom, og de sammen løser den avskyelige saken. Marini tør å utfordre Battaglia, noe resten av kollegaene skyr unna for å bevare freden, men som Teresa underbevisst setter pris på.

Det aller mørkeste med denne historien er at den faktisk er basert på virkelige hendelser.

Denne mordgåten byr på et rikt persongalleri, hvor spesielt overbetjent Teresa Battaglia er en person man får sympati med, til tross for det noe kjølige førsteinntrykket hun utstråler. Romanen dreier seg også rundt en vennegjeng bestående av fire av landsbyens barn, som alle bærer på personlige historier som er like mørke som landsbyens eldgamle og godt bevarte hemmeligheter. Til gjengjeld er barna de eneste karakterene som ikke frykter skogen hvor ondskapen lurer mellom trærne, de ser på landskapet med en barnlig undring som de voksne har mistet.

Psykologisk krimgåte
De fleste av karakterene veksler på å ha fortellerstemmen hele boka igjennom, og i første halvdel hoppes det sågar mellom tid. Naturlandskapet spiller også en viktig rolle i denne historien, det er tydelig at Ilaria setter pris på omgivelsene hun er vokst opp i. I epilogen skriver hun følgende:

«Fjellene, årstidene, naturens lukter og farger har fulgt meg helt siden barndommen, og måtte danne bakgrunnen for denne historien. Eller bedre, kanskje utgjøre en del av den, som om den var en av karakterene i den.»

Dette er ingen nervepirrende thriller med neglbitende spenning, det er mer en krimgåte på det psykologiske plan, hvor du faktisk kan ende opp med å føle at morderen selv er et offer for bestialske overgrep. Men det aller mørkeste med denne historien er at den faktisk er basert på virkelige hendelser.

Bok nummer to i serien, «Den sovende nymfen», utgis på italiensk allerede i mai i år.

Av Marianne Lauritzen