Fredag 14. september 2018

Med «Blackout» ga bergensgutta i Audrey Horne ut et feiende flott album i januar i år. Men anledningen til å vise frem de nye låtene live i Tigerstaden har ikke bydd seg før nå.

Noen av oss fikk dem riktignok med oss både i Sandvika i desember og på Tons Of Rock i sommer, hvor de leverte to knalltøffe konserter. Noe de stort sett alltid gjør. Jeg kan umulig være alene om å mene at dette er ett av landets aller ypperste liveband?

For Audrey Horne spiller ikke bare en konsert. Eller fremfører et innøvd show. De inviterer publikum med på fest. Fordi de synes det er urettferdig hvis de skal være alene om å ha det gøy på scenen. Scenen blir derfor fort for liten for dette bandet, som befinner seg nesten like mye av tiden nede på gulvet blant publikum. Og en festaften uten like ble det også denne fredagskvelden på John Dee.

Og der må jeg bare skyte inn en liten digresjon. John Dee sier du? Hvorfor i huleste spiller disse gutta fortsatt på små svette buler? Når skal de komme seg opp av kjelleren og innta storsalen på Rockefeller? For det hadde de fortjent. Misforstå meg rett, for jeg elsker i utgangspunktet klubbkonsertformatet og den intimiteten det gir med bandet. Men det er da ganske ufattelig at ikke flere har fått øynene opp for dette bandet ennå, enda de har holdt det gående i 16 år nå, og har seks fullengdere med seg i bagasjen.

Limsniffer fra Rykkin
Nuvel… De innledet i hvert fall festen med åpningstresset fra «Blackout», hvorav «This Is War» var først ut. For en låt dette er! Og for en pangstart på konserten, når de brente av kruttet med denne allerede som første låt. Med et stort glis om munnen skjønte vi kjapt at denne kvelden ville bli særdeles trivelig i selskap med denne joviale gjengen. «Audrevolution» og «Blackout» bekreftet begge det samme.

Vokalist Torkjell Rød, bedre kjent som Toschie, introduserte Audrey Horne for eventuelle uinnvidde i salen, ved å fortelle at de var fra Norges fineste by; Bergen. Med unntak av gitarist Thomas Tofthagen. «Han er en av dere», slo han fast, og hentydet at Thomas var fra Oslo. «Nei, Rykkin!» irettesatte en oppmerksom publikummer, hvorpå Toschie parerte med «Ja stemmer, han er jo fra limsniffeskogen på Rykkin».

Thomas beviste at han i så fall ikke har tatt skade av noen eventuell limsniffing på Rykkin da han fikk briljere med gitaren under introen til «Youngblood». Og gitarbriljering er det ikke så rent lite av på en konsert med Audrey Horne. Det er nettopp samspillet mellom Thomas og Arve Isdal som skaper magien og utgjør den store forskjellen i dette bandet. Deres karakteristiske twin-gitarer skiller bandet fra andre av dagens hardrockband.

Det eneste man har å utsette på Audrey Horne-konserter generelt er at de er altfor korte!

Videre fulgte godlåter på rekke og rad. «Pretty Little Sunshine» og «Out Of The City» var store publikumsfavoritter. Mer nytt materiale fikk vi også. Faktisk spilte de hele åtte låter fra årets skive. «Midnight Man» er en av undertegnedes favoritter fra dette albumet, og den fungerte minst like bra live. Etter «Light Your Way» var det dags for bassist Espen Liens 15 minutes of fame – som trommis. Toschie trakk seg bakover på scenen for å la Espen stjele rampelyset mens han spilte på en bongotromme.

Flere nye låter fulgte, i form av «California» og «Naysayer», før Toschie måtte skryte litt av publikum. Han sa vi var fine folk, og at han hadde pynta seg for anledningen. Men vi som har sett Audrey Horne opptil flere ganger tidligere vet at det er fast prosedyre at Toschie spiller i hvit kortermet skjorte og svart slips. Det har nærmest blitt en del av varemerket til bandet. Dette antrekket er for øvrig morsomt å følge med på utover i konserten, hvor alle tattisene til Toschie, som i tillegg til å være en eksepsjonell frontmann også er tatovør, blir mer og mer synlig i takt med at den hvite skjorta blir mer og mer gjennomvåt.

Eide både natten og rommet
«Rose Alley» rundet av perioden med nye låter, og en perlerekke med hits gjorde seg godt på tampen av settet. «This Ends Here» og «Redemption Blues» er alltid en suksessoppskrift som garanterer allsang. Så også med den ekstremt allsangvennlige «Waiting For The Night» fra forrige plate «Pure Heavy». Folk sang seg hese til «I got tonight, You got tonight, We got tonight, Everybody’s waiting for the night». Toschie tok seg sågar en tur ned på gulvet og gikk en runde rundt blant publikum. Ikke bare bare med en mikrofon med kabel…

Under «Blaze Of Ashes» var det gitaristenes tur til å leke med publikum. Thomas befant seg tidlig ute i salen, og Arve fulgte like bak. Og på sitt sedvanlige vis oppviste de høy gitarføring i tospann, som bare de gjør det. Kjemien mellom disse to gutta er helt unik, og det er rett og slett rått å se på. Og med det takket de for seg. Da var slipset for lengst kastet, og vi følte oss som utslitte vaskefiller.

De var tre hitlåter og 15 minutter unna å få full pott på settlista. Det er nemlig ikke bare greit å utelate låter som «There Goes A Lady», «Volcano Girl» og «Holy Roller». Og med kun 15 låter og 75 minutter spilt hadde det fint vært rom for disse. Vi er vant til at band som regel spiller i 90 minutter, og den skikken bør også Audrey Horne snart adoptere. Det er så og si det eneste man har å utsette på Audrey Horne-konserter generelt; de er altfor korte! Og med det forrykende tempoet vi blir dratt med på forsvinner kvelden på et blunk, og de etterlater seg et svett publikum som hungrer etter mer. Et lite tips der altså!

Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri & Marius Dale

previous arrow
next arrow
Slider
.
previous arrow
next arrow
Slider