Onsdag 16. januar 2019

Metallmaraton i hovedstaden

Det var duket for en helaften i metallens tegn da Amorphis og Soilwork inviterte til fest på Rockefeller, sammen med Jinjer og Nailed To Obscurity.

Svenske Soilwork slapp sitt nye album «Verkligheten» i forrige uke, og feirer plateslippet med en omfattende Europa-turné i selskap med finske Amorphis, ukrainske Jinjer og tyske Nailed To Obscurity. Det var en kraftpakke som inntok hovedstaden denne litt frosne onsdagen i januar, og mange hadde tatt veien til Oslos storstue for å varme seg i moshpiten på et godt besøkt Rockefeller.

Björn Strid, Soilwork.

Vi fikk beklageligvis ikke med oss særlig mye av Jinjer og Nailed To Obscurity, men da det instrumentale åpningssporet fra «Verkligheten» runget ut over anlegget var det blitt rett så tettpakket på Rockefeller. Gutta entret scenen, og sparket i gang med oppfølgingssporet, og første singel, «Arrival». Dessverre ble det tidlig klart at vi kunne vente oss en konsert med noe grumsete lyd, og tidvis druknet vokal. Med andre ord ikke et helt optimalt lydbilde.

Moshpit til gamle travere
Allerede under andre låt våknet publikum til liv. «The Crestfallen» beviste at det er de gamle låtene som fortsatt engasjerer mest da de aller ivrigste ryddet gulvet for en relativt stor moshpit. Skal vi dømme etter hvor stor plass de fikk å boltre seg på, så hadde de neppe solgt like mange billetter som Rockefeller ga uttrykk for i forkant.

Etter «Nerve» lurte frontmann Björn Strid på om vi skjønte ham hvis han pratet skånska. Det gjorde vi selvsagt, vi som er vokst opp med svensk TV. Videre skrøt han av hvilket paket de hadde med seg til oss med disse fire bandene, noe vi for så vidt ikke kan argumentere imot. Utover dette begrenset kontakten mellom scene og publikum seg for det meste til fraser som «Kom igjen, Oslo!». Faktisk tror jeg ikke Strid evnet å uttale en eneste setning uten å nevne Oslo. Litt i voldsomste laget.

Spillelista var i høy grad viet til deres tre siste album, samt «Stabbing The Drama» fra 2005. Nye låter som «Full Moon Shoals» og «The Nurturning Glance» klarte å få med seg publikum, enda de er ganske så ferske, mens en gammel traver som «Like The Average Stalker» (2001) sørget for at hele gulvet på Rockefeller gynget.

Dramatisk avslutning
Deres nyeste singel «Stålfågel» er litt av en melodiøs godbit som gruser In Flames på en god dag. Den satt som et skudd også live, både for band og publikum, og Björn Strid avsluttet med noen sykt høye toner, dog ikke fullt så bra som på plata. «Skrik för mig, Oslo!», oppfordret Strid, som mente vi alle kunne den siste låta. «Stabbing The Drama» fikk æren av å runde av Soilworks sett, til stor glede for moshpit-gjengen som nå hadde skaffet seg en gedigen sirkel av en danseplass midt på gulvet. Sammen utgjorde disse to låtene høydepunktet i settet. «Jajamen», avsluttet Strid, før de gikk av scenen. Noen ekstranumre var det ikke rom for i den tighte kjøreplanen.

Litt merkelig var det at de ikke valgte å spille «Needles And Kin» fra den nye plata, siden denne faktisk inneholder Amorphis’ Tomi Joutsen på gjestevokal. Ergo trodde jeg den var soleklar på settlista. «Witan» fra nyskiva kunne også vært spilt, da det har blitt gjort på de tidligere konsertene på denne turneen. «Distortion Sleep» (2003) ble heller ikke spilt, enda dette er deres mest spilte låt på Spotify. Etter min mening burde de også ha spilt «This Momentary Bliss» (2013).

Begge band leverte tilfredsstillende, men Amorphis er definitivt Soilwork overlegne.

Sceneskifte
Scenen ble rigget om, og Amorphis’ bikube av en backdrop ble heist opp, riktignok etter noe trøbbel. Ikke overraskende åpnet finnene med «The Bee» fra fjorårets solide utgivelse «Queen Of Time». Det var gledelig å høre at lyden var vesentlig bedre nå enn da Soilwork spilte. Det var også kraftig bedre lyd enn de to forrige gangene bandet besøkte Oslo; på Vulkan Arena i 2016, og for ikke å snakke om da de varmet opp for Volbeat på Telenor Arena i 2017 hvor de dessverre fikk helt elendig lyd.

Tomi Joutsen, Amorphis.

«The Golden Elk» fulgte videre, også denne fra deres siste tilskudd til katalogen. Frontmann Tomi Joutsen takket for et nesten utsolgt hus, og var ydmyk over at mange med god musikksmak hadde kommet, før de fyrte opp med «Sky Is Mine» fra «Skyforger» (2009).

Moshpit-fenomenet hørte tydeligvis mer hjemme hos Soilwork-fansen, Amorphis-fansen begrenset seg til å digge med lette hodenikk og hender i været. Brorparten av repertoaret var hentet fra deres to siste skiver «Queen Of Time» og «Under The Red Cloud», og herfra fikk vi låter som «Sacrifice», «Bad blood», «Wrong Direction», «Daughter Of Hate» og «Heart Of The Giant». Men også her var det de eldre låtene som fikk mest fart på publikum, som «Sky Is Mine», «Silver Bride», «Hopeless Days» og «Black Winter Day». Etter sistnevnte gikk de av scenen, men ble selvsagt klappet ut igjen, for her var det heldigvis lagt opp til ekstranumre.

Eget sound
Amorphis har et helt eget særpreg, og deres bruk av folketoner og orientalske detaljer levner liten tvil om at det er Amorphis man hører på. Dette kom spesielt godt frem i første ekstranummer «Death Of A King», en av kanonlåtene fra «Under The Red Cloud» (2015). «It’s been a great pleasure», rundet Tomi Joutsen av, før de satte punktum med «House Of Sleep». Ett av høydepunktene for kvelden, og en påminnelse om at Amorphis hadde fortjent å være hakket større enn de er. Men i det minste er det gledelig å se at de nå, i hvert fall når de spiller sammen med flere andre trekkplastre, makter å trekke nok folk til å spille på Rockefeller. Det er jo et hakk opp fra Vulkan Arena, hvor både Amorphis og Soilwork har spilt tidligere.

Mange var muligens i ekstase over at de virkelig fikk valuta for penga denne kvelden. Selv synes jeg det er litt i overkant med fire band på en onsdag. Spesielt synd er det når den lange kvelden så ut til å gå utover Amorphis som siste band – store deler av publikummet begynte å forlate arenaen midtveis i konserten. Både Soilwork og Amorphis droppet en låt hver fra sine opprinnelige settlister, sannsynligvis for at kvelden ikke skulle avsluttes altfor mye senere enn den gjorde. De spilte 75 minutter hver.

Kort oppsummert: Begge band leverte tilfredsstillende, men Amorphis er definitivt Soilwork overlegne.

Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider
.
previous arrow
next arrow
Slider