Pungdyr og sånt

De australske rockerne i Airbourne begynner å bli kjent i Rockefellers backstage-område etter hvert. Ifølge frontmann Joel O’Keeffe var denne torsdagskvelden fjerde gang de spilte der. Vi tar hans ord for det.

Kveldens oppvarmingsband var amerikanske Supersuckers, som alltid er underholdende om ikke annet. Ledet av den Stetson-bærende bassist og vokalist Eddie Spaghetti (dere tror sikkert jeg tuller nå, men nei – han er faktisk sønn av herr og fru Spaghetti) ga de oss tre kvarter med hard, småpunka rock i grenselandet mellom Motörhead og garasjen sønnen til naboen din øver i. Lyden var ikke all verden fra starten av. Trommene låt som tomme hermetikkbokser (Spaghetti à la Capri?) og jeg tror gitaren til Tony Macaroni (nå tuller jeg imidlertid!) falt ut noen øyeblikk under første låt. I hvert fall kunne ikke jeg høre den, og han drev og gestikulerte fælt i retning miksepulten i noen sekunder.

Men lyden bedret seg noe og Supersuckers kjørte et høyoktanshow. De er veldig opptatte av å bli oppfattet som verdens beste rock n’ roll-band, og annenhver låt (cirka) har «rock n’ roll» i tittelen. Det var i det hele tatt lite som tydet på at de kommer fra Seattle (men det gjør de). Det ble trivelige tre kvarter – i hvert fall fra de fikk orden på lyden. Vi fikk til og med en ny låt fra deres kommende LP, som er ventet i februar. Dessverre fikk vi ikke min favorittlåt med dem, «Creepy Jackalope Eye».

En rølpete seanse

Så til kveldens headliner! Australia forbinder jo selv vi som aldri har vært der med mye rart. Crocodile Dundee, pungdyr, Foster’s Lager, dårlige såpeserier på åttitallet, og forviste straffanger fra de britiske øyer. Og det var noen etterkommere etter de sistnevnte som lagde baluba på Rockefellers scene denne kvelden.

Australsk musikk er egentlig ganske variert. Her i Europa assosierer vi det vel først og fremst med bluesorienterte hardrockband som AC/DC og Rose Tattoo, og i senere år også Wolfmother. Men det omfatter også Beatles-aktig pop som Crowded House, mer synth/new wave-aktige ting som INXS og Midnight Oil, og – som jeg fant ut nylig – massevis av electronica. Airbourne kjører imidlertid safe og legger seg tett opp til det vi i vesten forventer av et australsk band.

Airbourne resirkulerer gamle AC/DC-tricks, men tar ut så mye som mulig av bluesen for i stedet å spe på med mer metall.

Bandet entret scenen med «Raise The Flag», en favoritt fra andreskiva «No Guts, No Glory» fra 2010. Vokalist/gitarist Joel O’Keeffe stiller i bar ovis fra første stund – andre frontmenn har i det minste nok bluferdighet i seg til å vente til tredje eller fjerde låt før de kaster trøya. Det ble fort åpenbart at det var en nokså rølpete seanse vi skulle bli vitne til.

Englestøv og grorudpalmer

Airbourne kommer i disse dager ut med sin femte skive, «Boneshaker», og det er liten grunn til å vente at den skal skille seg nevneverdig ut fra de foregående. Airbourne gjør én ting – og det kan diskuteres om de gjør den spesielt godt – nemlig å resirkulere gamle AC/DC-tricks, men ta ut så mye som mulig av bluesen for i stedet å spe på med mer metall. Rockefeller var utsolgt i kveld, og publikum viste stor entusiasme, så noe riktig må de gjøre; det bare treffer ikke denne anmelder. Et AC/DC uten blues i seg? Hva er poenget? Hadde de hatt noen låter à la «The Jack» eller «Night Prowler» innimellom kunne vi ha snakket fugl, men jeg foregriper begivenhetene.

Men bandet driter naturligvis i hva jeg mener, og det er de i sin fulle rett til. De gønnet på med «Too Much, Too Young, Too Fast» fra debutskiva etterfulgt av den nye «Burnout The Nitro» og «Back In The Game». Joel var høyt og lavt fra første stund mens bassist Justin Street og gitarist Matt Harrison (ex-Palace Of The King hvor han gjerne kunne holdt seg da disse IMHO er et bedre band) var hyperaktive som Knoll og Tott på englestøv, og byttet stadig vekk side på scenen. Og publikum lot seg rive med. Knyttnever og djevelhorn i været. Selv fikk jeg på et tidspunkt en nesestyver av en dame med grorudpalme (jeg trodde slike gikk av moten rundt den andre Gro-regjeringen – mulig hipsterdamer har gjenninnført dem?). Jeg tror den var utilsiktet.

Høy harryfaktor

«Girls In Black» holdt det samme høye tempoet som låtene som til da hadde blitt spilt, og på denne tok Joel en tur ut blant publikum under et lengre instrumentalparti, ridende på skuldrene til en roadie som forhåpentligvis hadde god rygg. Et underholdende innslag i en høyenergisk konsert.

Til tider var det som å være hensatt til det glade åttitallet, da det var lov å være litt harry.

Til tider var det som å være hensatt til det glade åttitallet, da det var lov – for ikke å si obligatorisk – å være litt harry. Det ble veivet med Jack Daniels-flasker (ikke vet jeg om det var Jack på dem eller iste, slik det etter sigende var i Kevin DuBrow sin). Øl ble kastet, både på og av bandet. Joel trengte to forsøk på å kaste et ølkrus opp på balkongen; det første traff en lysrigg. Og vi fikk lightere i været akkurat som under powerballadene i gamle dager. Uten at det på noen måte kunne kalles noen ballade, det som ble spilt da Joel oppfordret til å tenne fyrtøyet. Rockefellers overrislingsanlegg ble heldigvis ikke utløst.

En liten digresjon: Jeg har aldri skjønt ølkasting fra publikums side under konserter på steder som Rockefeller. Har jeg betalt kr. 94 for en 0,4 pils, så er den til innvortes bruk. Folk har for mye penger!

Masete rock ‘n roll

«It’s All For Rock ‘n Roll» ble dedisert til Lemmy og tre-fire låter senere avsluttet de hoveddelen av konserten med «Stand Up For Rock ‘n Roll». Noen som aner et tema her? På dette tidspunktet gikk deres anmelder i garderoben og hentet yttertøyet for å slippe køen til slutt, men jeg ble stående å bivåne bandet bli klappet ut på scenen igjen av det entusiastiske publikummet. Etter frenetiske versjoner av «Ready To Rock» (nei, virkelig?) og Runnin’ Wild» var det slutt.

Den observante leser vil nok ha skjønt for lenge siden at denne anmelder ikke er noen fan av Airbourne. Låtene er anonyme, masete og altfor like hverandre. O’Keeffes stemme er anstrengende og endimensjonal. Resten av bandet – som for øvrig inkluderer Joels bror Ryan på trommer – er kompetente musikere, men heller ikke noe mer, så langt jeg kan vurdere det. Da AC/DC trengte stand-in vokalist for noen år siden, husker jeg at jeg tenkte at Joel hadde vært et naturlig valg. På grunnlag av hva jeg så (og hørte) i kveld, kan jeg i grunnen forstå at de valgte annerledes.

Dette er selvfølgelig kun min mening, og det så ut til at rundt 1200 frammøtte på Rockefeller var dønn uenige med meg. Dem om det! Jeg var sliten i kropp og sinn da jeg gikk derfra, og lettet over å komme ut. Den tiende oktober er jo den internasjonale mental helse-dagen. Dessverre gjorde ikke Airbourne mye for min mentale helse.

Av Dag Rossing
Foto Per-Otto Oppi Christiansen

Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
Airbourne Rockefeller BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
Supersuckers Rockefeller BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider