Historien i «A Star Is Born» har vært filmatisert tre ganger tidligere. Første gang allerede i 1937, med Janet Gaynor og Fredric March i hoverollene. Og i 1954 spilte Judy Garland og James Mason i den hittil mest suksessfulle versjonen. Disse to første filmene handlet om filmstjerner i Hollywood, mens den tredje filmen bragte historien over til musikkbransjen, ved hjelp av Barbara Streisand og Kris Kristofferson i 1976.
Det er også musikkbransjen som blir satt under lupen i årets fjerde filmatisering av denne velkjente kjærlighetshistorien. For i tillegg til å fortelle en rørende historie om et skjebnemøte mellom to personer, så avdekker også handlingen kjendistilværelsens nådeløse baksider.
En filmstjerne blir født
Popikonet Lady Gaga spiller sin første hovedrolle i denne filmen, og det gjør hun på en særs overbevisende og naturlig måte. Hun spiller nattklubbsangerinnen Ally som tilfeldigvis blir oppdaget av superstjernen Jackson Maine, spilt av Bradley Cooper. Ally har hittil ikke lykkes med musikken sin fordi en overflatisk musikkbransje ikke synes hun er pen nok. Jackson synes både hun er pen nok og definitivt talentfull, og tar henne med på sin neste spillejobb hvor de synger en duett.
Dette samarbeidet fungerer perfekt en periode, både på scenen og på hjemmefronten, helt til et plateselskap vil ha kloa i Ally, og vil gjøre henne til popstjerne. Ally dras med i et sirkus som forandrer den hun er som artist. Hennes artistiske integritet blir overkjørt av den nådeløse popindustrien som lar henne gå på akkord med seg selv som låtskriver, og er et skrekkeksempel på hvordan penger og makt kan ødelegge det kunstneriske.
Jackson trives dårlig med denne forvandlingen av den en gang så kompromissløse jenta han ble kjent med, og sammen med et stadig økende alkoholinntak og rusmisbruk for å døyve både depresjon og tinnitus i øret, blir vi vitne til hvordan karrieren hans rakner, mens Ally sin karriere er på vei oppover. Disse problemene setter etter hvert forholdet deres på prøve.
Dette er trolig årets beste romantiske drama.
Bradley Cooper debuterer også som regissør med denne filmen, noe han absolutt mestrer. Men det er ikke hans eneste debut på filmlerretet, for første gang skal han spille en musiker. Hvilket i dette tilfellet innebærer å traktere både sang, gitar og piano. Lady Gaga skal visstnok ha insistert på at alle musikalske opptredener skulle spilles inn live, helt fritt for miming. Cooper har uttalt at det tok ham hele tre år å forberede seg til denne karakteren. For ikke bare har han brukt 1,5 år på sangtimer, han følte også at han måtte gjøre noe med stemmen sin for å fremstå som en troverdig countryartist, og har derfor lagt ned stemmen til et dypere leie gjennom hele filmen. Her var Sam Elliot, som spiller hans bror og turnémanager Bobby, en naturlig inspirasjonskilde. Utseendemessig derimot, er han mer eller mindre støpt i samme form som Eddie Vedder fra Pearl Jam.
Både troverdige og urealistiske skildringer
Filmen er så lang som to timer og et kvarter, men den tiden raser av gårde. Dog vil jeg si at den første halvtimen er aller best. Måten de har skildret hvordan Jackson og Ally møtes er veldig troverdig, og den er strukket uvanlig langt tidsmessig. Men på en positiv måte. Det gjør at man virkelig får satt seg inn i situasjonen og blir kjent med personene, og kan nærmest føle deres opplevelser på kroppen. Hele nerven i utviklingen av dette kjærlighetsforholdet ligger i hvordan de finner hverandre gjennom først å dele den samme kunstneriske lidenskapen.
Litt mindre realistisk er det derimot hvordan Jackson klarer å arrangere en ny superhit etter å ha hørt Ally synge den en gang, og spiller den allerede på sin neste stadionkonsert dagen etter. Tiden det tar før Ally er verdens nye superstjerne er også unaturlig kort. Dette er også filmens minst interessant periode. Filmen kan deles i tre deler, hvor den første omhandler deres første møte hvor Jackson er den store stjernen, mens del to handler om Allys nye karriere som popstjerne. Del tre fokuserer på problemene på hjemmebane, og at Ally er på vei til å finne tilbake til seg selv igjen, men kan det være for sent å redde ekteskapet?
Dette er trolig årets beste romantiske drama. Filmen er både underholdene, vakker og melankolsk. Det er nesten umulig å ikke bli våt i øyekroken mot slutten av filmen, men selv om det tidvis er trist kan man heller ikke unngå å få trua på kjærligheten.
Av Marianne Lauritzen
Foto SF Studios / Warner Bros.
